Innenriks

Reagerer sterkt på felling av bjørner: – Nå må også vi i Norge ta i bruk andre virkemidler enn skyting

Norge har for få bjørnebinner. Likevel ble to av dem nylig skutt fordi de tok sau. Det får Foreningen Våre Rovdyr til å stille følgende spørsmål: Skal vi ta vare på sterkt truede arter eller la kjøttproduksjonen komme først?

– I andre land prøver de for all del å unngå å skyte. Nå må også vi i Norge ta i bruk andre virkemidler enn skyting, sier Ingvild Elise Ihle, daglig leder i Foreningen Våre Rovdyr.

– Hva kan være aktuelt?

– For eksempel flytting av saueflokker til et annet beite når man vet at det er rovdyr i nærheten, og mye mer aktiv gjeting og oppfølging av sauene, svarer Ihle.

­– Også mer drastiske tiltak bør vurderes. Når man vet at det hele tiden kommer rovdyr til et område, kan det være nødvendig å legge om næringsvirksomheten som foregår der, ved hjelp av omstillingsmidler.

Færre enn vedtatt

Den første av de to binnene som nå har måttet bøte med livet, ble skutt 21. juni i Bardu kommune i Troms og Finnmark fylke. Natt til 28. juni ble den andre binna skutt, i Overhalla kommune i Trøndelag.

Skadefellingstillatelse ble innvilget av Statsforvalteren i de to fylkene etter funn av en rekke sauekadavre som det ble konstatert var tatt av bjørn, i områdene hvor binnene holdt til.

Med deres død svekkes muligheten for å nå Stortingets mål om 13 årlige kull med bjørnunger i Norge.

– Våre beregninger viser 8,5 ynglinger i Norge i fjor, opplyser Jonas Kindberg, leder i Rovdata.

– Det trengs derfor flere hunnbjørner enn de om lag 65 vi har i dag, konstaterer han.

Blant disse 65 er det også hunnbjørner som ennå ikke kan få bjørnunger, fordi de er for unge.

– Hunnbjørner må bli cirka fem år før de blir reproduktive, forteller Kindberg.

– Negativ påvirkning

Også statsforvalterne er fullt ut klar over at det fødes for få bjørnunger i Norge.

«Bestandsmålet for Troms og Finnmark er på seks årlige kull. Antallet kull blir beregnet på bakgrunn av innsamlet DNA fra bjørn. I 2020 ble det beregnet at det ble født 2,5 kull i Troms og Finnmark. Dette er under det fastsatte bestandsmålet».

Det skriver Statsforvalteren i Troms og Finnmark i skadefellingstillatelsen for to bjørner, som førte til at både en hannbjørn og den nevnte binna i Bardu, ble skutt i slutten av juni.

«Statsforvalteren vurderer at uttak av to bjørn vil medføre negativ påvirkning på bjørnebestanden i Troms. Begrunnelsen for dette er at Troms har hatt et lavt antall registrerte individer de siste årene. De eldste kjente hannene har blitt tatt ut på skadefelling», står det også å lese i skadefellingstillatelsen.

Fra nei til ja til felling

«Av de sju registrerte individene i Troms er det tre voksne binner, én ung hannbjørn og tre unger hvorav to er hannbjørner». (…) «Uttaket av én eller to bjørner vil utgjøre en betydelig andel av de dokumenterte individene vi kjenner til», skriver Statsforvalteren videre.

Likevel konkluderte altså Statsforvalteren med at skadefellingstillatelse kunne gis.

Det begrunnes slik: «Statsforvalteren har i avgjørelsen lagt avgjørende vekt på at dette er et viktig beiteområde for sau, på at skadeomfanget er stort, at potensialet for videre skader er veldig stort samt at det ikke er andre tilfredsstillende løsninger for å avverge videre skader.»

Statsforvalteren i Trøndelag avslo i første omgang søknaden om skadefelling som resulterte i at ei binne ble skutt der. Steinkjer kommune påklaget imidlertid avslaget, klagen ble sendt til Miljødirektoratet, Statsforvalteren fikk så «nye sentrale opplysninger», og avslaget ble omgjort.

Disse opplysningene gjaldt funn av flere nye sauekadavre i det aktuelle området «med påvist skadevolder bjørn».

Bjørnen er i Norge på grensa mellom kritisk truet og sterkt truet i Rødlista for arter.

­

– Kan bli eneste løsning

I skadefellingstillatelsen viser Statsforvalteren i Trøndelag til en faglig tilråding fra Miljødirektoratet datert 27. mai i år. Her framgår det at Trøndelag «står overfor store utfordringer med å opprettholde et stabilt bestandsnivå».

Det forklares med «stor avgang i form av skadefelling i Sverige» og at bjørnene har lett tilgang til «beiteprioriterte areal (…) der skadefelling kan bli eneste løsning.»

Statsforvalteren, på sin side, konstaterer at «binner har stor forvaltningsmessig verdi for å opprettholde bestandsnivået», men påpeker også at «området hvor kadaverfunnene er gjort befinner seg utenfor det definerte forvaltningsområdet for bjørn i region 6, og terskelen for iverksetting av skadefelling på bjørn skal dermed være lavere i disse områdene.»

Det vises ellers til at «kortvarig intensivt tilsyn» av sauene er blitt forsøkt som et forebyggende tiltak. «Tidlig nedsanking» av sauene er blitt vurdert «til ikke å være et aktuelt tiltak så tidlig i beitesesongen». Muligheten til å flytte binna ut av området, noe Statsforvalteren tok opp med Miljødirektoratet, ble der møtt med at det ikke var et aktuelt tiltak.

Dermed endte det altså med at fellingstillatelsen ble gitt.

– Vi har forsøkt alle de virkemidlene vi har til rådighet. Slik situasjonen var, med mye skader tidlig i sesongen, var vår vurdering at skadefelling dermed til slutt var det rette tiltaket, sier klima- og miljødirektør Bjørnar Wiseth hos statsforvalteren, om dette til Dagsavisen.

– Politiske grenser

Ingvild Elise Ihle i Foreningen Våre Rovdyr synes det er håpløst at kunstig avgrensede områder skal være utslagsgivende for om bjørner får fortsette å leve eller om de må dø.

– Vi ser at forvaltningsplanene ikke tar hensyn til de naturlige leveområdene for bjørn. Binna i Trøndelag hadde gått ut av forvaltningsområdet og vært lenge i området hvor den ble skutt. Det bør tas hensyn til at også andre områder blir brukt av bjørnebinner, ellers ender vi opp med at det skytes enda flere utenfor de politisk bestemte grensene, sier Ihle.

Foreningen våre rovdyr har klagd på skadefellingstillatelsene som ble gitt i Trøndelag og Troms og Finnmark. De er nå til behandling hos statsforvalterne der.

Ihle forteller at det som regel tar flere uker før en slik klage blir avgjort.

– Søknader om fellingstillatelse går det mye raskere å få innvilget. Det kan ta bare timer, forteller Ihle.

Dette får Dagsavisen bekreftet hos Statsforvalteren i Trøndelag. Selv om Statsforvalteren kan bruke inntil tre dager på å vurdere en slik søknad, «bruker vi aldri så mye tid, vanligvis er det snakk om timer», opplyses det derfra.

– Vil ta flere tiår

I februar skrev Dagsavisen om fem bjørnebinner som trolig med hensikt ble jaget med snøskutere fra Trøndelag og inn i Sverige hvor de så ble skutt.

«Det vil ta flere tiår for den norske bjørnebestanden å erstatte denne store avgangen av norske bjørnebinner», skriver Statens naturoppsyn i politianmeldelsen av dette forholdet.

Dagsavisen har stilt Statens naturoppsyn (SNO) spørsmål om hvilke konsekvenser fellingen av ytterligere to binner kan få for bjørnebestanden. SNO svarer med å henvise til Miljødirektoratet, men heller ikke der får Dagsavisen svar, på grunn av klagene på fellingstillatelsene.

– Miljødirektoratet er klageinstans i slike saker og vi kan derfor ikke kommentere disse sakene før klagene er avgjort, forklarer Susanne Hanssen, fungerende seksjonsleder for viltseksjonen i Miljødirektoratet.

Sauer på utmarksbeite kan være et enkelt bytte for bjørner.

Statsforvalternes ansvar

– Var Miljødirektoratet involvert i fellingen av de to bjørnebinnene, eller ga statsforvalterne tillatelse til dette på egen hånd?

– Fra 1. juni er det Statsforvalterne som har ansvar for og myndighet til å vurdere eventuelle søknader om skadefelling av rovvilt dersom det oppstår akutte skadesituasjoner, svarer Hanssen.

– Slike fellingstillatelser gir Statsforvalteren til et kommunalt skadefellingslag som består av lokale jegere som ofte håndterer slike situasjoner godt og effektivt. Disse kommunale fellingslagene har over år blitt tilbudt ulike kurs av NJFF (Norges Jeger- og Fiskerforbund) for å øke kunnskapen og effektivisere skadefellingene, noe svært mange lag har benyttet, fortsetter Hanssen.

– Skadefelling på barmark er imidlertid krevende og i enkelte tilfeller kontakter fellingslag Miljødirektoratets feltpersonell i SNO for å be om bistand. Slik bistand kan for eksempel være veiledende råd eller i form av spesialtrente hundeekvipasjer, det vil si SNOs hundefører med hund. SNO ble kontaktet av fellingslaget i Bardu, og bisto fellingslaget med hundeekvipasjer. Fellingslaget i Overhalla har ikke kontaktet SNO for bistand.

11 døde hunnbjørner

– Er det vanlig å felle bjørnebinner?

– De siste 5 år er det registrert totalt elleve døde hunnbjørner, det vil si både voksne, ungdyr eller unger. Av disse er det felt fem voksne binner enten på jakt eller skadefelling, hvorav to i år, svarer Hanssen.

«På generelt grunnlag» viser Hanssen til at det nasjonale bestandsmålet på 13 årlige ungekull av bjørn i Norge ikke er oppnådd, selv om det er oppnådd i to av de fire rovviltregionene med mål om ungekull. Det gjelder region 5, tidligere Hedmark fylke, og region 6, Trøndelag.

– I Nordland, Troms og Finnmark ligger en fortsatt langt under bestanden av bjørn slik det er bestemt av Stortinget. Voksne binner vil derfor være viktige å ivareta for å oppnå bestandsmålene. Dette er årsaken til at statsforvalterne har fått føringer om å unnta binner med unger slike skadefellingstillatelser og at tiltak som er mulige å gjøre for å unngå at bjørnebinner felles, skal være iverksatt, påpeker Hanssen.

Kritisk truet/sterkt truet

Dagsavisen har også kontaktet Artsdatabanken for kommentarer.

– Bjørn ble i Norge ved siste vurdering i Rødlista for arter, vurdert til å være på grensa mellom kritisk truet og sterkt truet, dette basert på antall individer som reelt vil kunne reprodusere, svarer direktør Bjarte Rambjør Heide.

– Det er klart at skadefelling av bjørn vil kunne påvirke bjørnebestanden og dermed rødlistekategorien.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her!