Innenriks

Nordmenn er mindre like enn vi tror, hevder forfatterne av ny bok

At Norge er et samfunn med små forskjeller, er langt på vei en myte, mener professorene Steinar Stjernø og Knut Halvorsen. Ulikhetene i formue er nå like store som de var på 70-tallet.

Da skipsreder Olav Nils Sunde kjøpte en nesten 1200 kvadratmeter stor leilighet på Tjuvholmen i Oslo i 2013, var prislappen på 236 millioner kroner. Foruten flere stuer og et stort antall soverom, var leiligheten utstyrt med takterrasse, svømmebasseng, badstue, boblebad, trimrom og en eksklusiv velværeavdeling.

Ifølge bladet Kapital er Sunde på 43. plass over landets rikeste med en formue på 5,25 milliarder. Det er likevel bare for småpenger å regne sammenlignet med Norges soleklart rikeste mann, John Fredriksen, med en anslått formue på 104 milliarder norske kroner.

I 2020 hadde Norge 362 milliardærer. De 10 prosentene av husholdningene som hadde høyest formue i Norge, hadde i alt 53 prosent av den samlede nettoformuen, viser 2020-tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Sagt på en annen måte: De ti prosent rikeste hadde mer enn halvparten av nordmenns samlede formue. Tar vi for oss de 1 prosent rikeste, hadde de 23 prosent, altså nærmere en fjerdedel, av den private formuen.

Små inntektsforskjeller, store forskjeller i formue

– At formuesforskjellene var blitt så store, det var jeg faktisk ikke klar over, sier Steinar Stjernø.

Han er professor emeritus i sosialpolitikk ved OsloMet, og sammen med professorkollega Knut Halvorsen har han nylig gitt ut boken «Økonomisk og sosial ulikhet i Norge». I boka beskriver de to hvordan det egentlig står til med ulikheten i Norge, og hvordan den har utviklet seg over tid.

I Norge har vi en forestilling om at vi er et samfunn med relativt små forskjeller, påpeker de to. På en del områder er det også riktig. Vi har en høyere sysselsetting og et mer sjenerøst trygdesystem enn de fleste andre land, og utdanningssystemet er i hovedsak gratis. Også inntektsforskjellene er små i internasjonal sammenheng, blant annet takket være et organisert og regulert arbeidsliv, fremholder professorene.

Men når det gjelder privat formue, er ulikhetene i Norge like store som i gamle klassesamfunn som Storbritannia og Frankrike, påpeker Stjernø og Halvorsen. Og forskjellene fortsetter å øke. Under alle regjeringene på 2000-tallet har ulikhetene i formue økt. Konsentrasjonen av formue hos den rikeste tidelen er nå omtrent like stor som på slutten av 1970-tallet, forteller de to.

Saken fortsetter under bildet

– Ulikhet er skadelig

At forskjellene øker er et samfunnsproblem som må tas på største alvor, mener Halvorsen og Stjernø. Også internasjonale organisasjoner som OECD, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har i de senere årene fått øynene opp for de negative virkningene økende ulikhet kan ha på samfunnet og økonomien.

– Det var lenge en grunnfestet forestilling at det å føre en utjevnende politikk kunne svekke den økonomiske veksten. Nå har OECD og mange av de internasjonale organisasjonene snudd. De påpeker at for stor ulikhet svekker den gjensidige tilliten og det limet som holder samfunnet sammen, og at det kan skape store problemer for verdiskapningen, sier Halvorsen.

Professorene finner det også overraskende at nordmenn i mindre grad reagerer sterkt på ulikhetene. Samtidig som forskjellene i formue er like store i Norge som i gamle klassesamfunn som Storbritannia og Frankrike, er det færre nordmenn som beskriver forskjellene som meget eller ekstremt urettferdige. Mer enn hver fjerde nordmann mener tvert imot at forskjellene er rettferdige.

– Tenkningen om at de rike fortjener sin rikdom fordi de har så gode evner, er veldig rotfestet hos nordmenn, mener Stjernø.

– At harmen over disse forskjellene er mindre i Norge, skyldes nok at folk har det bedre alt i alt, fortsetter han.

Saken fortsetter under bildet

Skattelettelser under de blåblå

Men noe kan være i ferd med å endre seg. I en spørreundersøkelse gjennomført for Aftenposten i april tronet «sosiale forskjeller i samfunnet» øverst som den saken velgerne var aller mest opptatt av i forkant av høstens stortingsvalg.

– Andelen som oppgir at de vil vektlegge sosial utjevning på valgdagen, har aldri vært over 10 prosent. Om de vil gjøre det denne gangen, gjenstår å se. Men det kan virke som om det er en annen atmosfære nå, sier Stjernø.

Under Erna Solbergs regjeringer har ulikhet blitt et viktigere politisk stridstema, mener professorene og viser til at skattelettelser har vært en uttalt politikk, særlig for FrP.

– Skattelettelsene både på lønn og på formue har vært ganske store under de siste regjeringene. Men i kroner og øre er skattelettelsene mye større blant de rikeste enn blant de med mindre penger, sier Halvorsen.

Økte ulikheter fra slutten av 80-tallet

Ser vi historisk på det, er de økonomiske forskjellene i Norge i dag mye mindre enn de var fram til andre verdenskrig. Etter krigen og fram til slutten av 1970-tallet fulgte så en lang periode med økonomisk utjevning. Ifølge de to forfatterne førte Arbeiderpartiet en tydelig utjevningspolitikk, og både formue og inntekt ble jevnere fordelt. Forskjellene i bruttoinntekt nådde et bunnpunkt i 1980–1981. På 80-tallet stoppet utjevningen opp, men forskjellene ble heller ikke særlig mye større.

Vendepunktet, forteller Halvorsen og Stjernø, skjedde på slutten av 1980-tallet. Da økte brått forskjellene i inntekt. Den viktigste grunnen til det var at kapitalinntektene – slik som renteinntekter og aksjeutbytte – økte mye mer enn lønnsinntektene, samtidig som de ble mer ujevnt fordelt i befolkningen. I en tiårsperiode fra 1986 til 1996 økte de ti prosentene med høyest inntekt sin andel av kapitalinntektene fra 30 til 73 prosent, skriver Halvorsen og Stjernø i boka.

Forskjellene økte mest under Gro

Ser vi på hele etterkrigsperioden har ulikhetene økt mest i Gro Harlem Brundtlands regjeringstid, samt under Kjell Magne Bondeviks andre regjering fra 2001-2005, finner forfatterne. I begge periodene var økende arbeidsledighet trolig en medvirkende årsak.

Da Brundtland-regjeringen overtok i 1986, sto landet overfor et dramatisk fall i oljeprisen, og regjeringen svarte med innstramningstiltak.

– Etter mange økonomers mening strammet hun inn altfor mye, slik at arbeidsløshetene økte og bidro til ytterligere ulikhet, forklarer Stjernø.

Når vi ser på den historiske utviklingen i ulikhet kan det ofte være vanskelig å anslå hva som skyldes politikk og hva som skyldes andre faktorer, påpeker professorene Halvorsen og Stjernø. Utviklingen i ulikhet henger nemlig ikke bare sammen med de enkelte regjeringenes skatte- og velferdspolitikk, men påvirkes også av internasjonale konjunkturer, økonomiske kriser, teknologiske endringer og andre brede trender.

Likevel, mener forfatterne, er det liten tvil om at politikerne har makt til å påvirke utviklingen i ulikhet.

– Handlingsrommet er mye større enn det folk flest tror, hevder Stjernø.

Saken fortsetter under videoen

I gal retning

I boka viser de til at ulikhetene i Norge med få unntak har blitt sterkest redusert i perioder der regjeringen har hatt dette som et uttalt og prioritert mål. For eksempel hadde sentrumsregjeringen til Kjell Magne Bondevik (2001–2005) et mål om aktivt å «motvirke utviklingen i retning av større forskjeller i økonomiske levekår». I denne regjeringsperioden gikk inntektsforskjellene ned.

Under regjeringene Solberg har inntektsforskjellene derimot økt.

– Utviklingen i inntektsulikhet har ikke vært dramatisk, men den har år for år pekt i gal retning, sier Stjernø.

Når Solberg i intervju med Aftenposten tidligere i vår sier at regjeringen ikke er så opptatt av å «bekjempe rikdom» fordi «privat kapital er viktig for å skape arbeidsplasser i Norge», er det velkjent argumentasjon fra høyresiden, mener professorene.

– Men at store formuer for de rikeste skaper nye arbeidsplasser, har ingen klart å dokumentere, kommenterer Stjernø.

Skatt på arv, formue og bolig

Så hva kan gjøres for å motvirke ulikhetene? Foruten å sørge for høy sysselsetting og føre en aktiv politikk for å få folk ut i arbeid, peker forfatterne særlig på tre ting: Skatt på formue, skatt på eiendom og skatt på arv. Et sted å starte er å bringe formuesskatten tilbake på 2013-nivå, mener professorene. Videre foreslår de å tette skattehull og øke beskatningen på bolig og eiendom, samt å gjeninnføre arveavgiften. Rentefradraget på lån kan avskaffes, og erstattes med økonomisk støtte til dem som etablerer seg på boligmarkedet for første gang, foreslår Halvorsen og Stjernø. Samtidig kan man beskatte lønnsinntekt mindre enn i dag.

– Jeg tror folk vil godta mer beskatning på eiendom dersom de samtidig får lavere skatt på lønnsinntekt, sier Halvorsen.

Saken er publisert hos FriFagbevegelse.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen