Radiograf Ahmad har jobbet 50 år i Norge: – Pakistan er mitt fødeland, Norge er mitt hjemland

Ganske nøyaktig 50 år har gått siden Stockholms-toget rullet inn på Østbanestasjonen i Oslo, med Ahmad Mubashir ombord. Den nyutdannede radiografen fra Pakistan ante ikke denne maidagen i 1971 at det var her i landet han skulle finne arbeid, stifte familie og slå rot. Han var 23 år og tenkte kanskje ikke så langt fram i tid.

– Pakistan er fødelandet mitt, Norge er mitt hjemland, fastslår Mubashir i dag.

Utdanning i kofferten

I år er det også 50 år siden den store «bølgen» av pakistanske arbeidsinnvandrere kom til landet. Drevet av et ønske om å tjene penger, men også av sterk eventyrlyst, kom det nesten 900 pakistanere til landet dette året.

I 1967 kom det 14. Noen hadde allerede slektninger eller venner i Norge eller i et av nabolandene. Reisen med buss og tog gikk for mange fra Pakistan via Afghanistan, og så videre gjennom Iran, Tyrkia, Bulgaria, og derfra til reisens mål.

Vi har gjerne hørt at de som kom hadde lav eller ingen utdanning, men forsker Aud Korbøl dokumenterte i mars 1971 at ni av ti pakistanere i Norge hadde minst åtte års utdanning, og at rundt 20 prosent hadde 12 års skolegang eller mer. Det gjorde det ikke nødvendigvis enklere å finne bra betalt arbeid ved ankomst, men det er trolig en viktig årsak til at mange etterkommere av pakistanske arbeidsinnvandrere presterer svært godt i det norske utdanningssystemet i dag, skriver forsker Arnfinn H. Midtbøen i et essay i Morgenbladet.

[ Rashid Nawaz startet som renholder i Folkets Hus i 1999. Nå er han «bydelsordfører» for 33.000 innbyggere ]

I lokalavisa

Ahmad Mubashir og to nære venner reiste først fra Pakistan til Stockholm. Ikke langs landeveien, som Mubashir egentlig hadde ønsket, men med fly fra Karachi.

Etter tre måneder i Stockholm kom Mubashir til Oslo, og påfølgende høst ble han tilbudt stilling ved radiologisk avdeling ved Sentralsykehuset i Akershus (SiA).

Den ettårige radiografutdanningen fra Karachi i Pakistan var gull verdt, og han var heldigere enn de fleste som kom.

Jeg begynte å jobbe da jeg kom og betalte skatt fra dag én

—  Ahmad Mubashir

Mubashir fikk møblert hybelleilighet i nærheten av sykehuset og ble tilbudt norskundervisning på kveldstid. Sammen med en engelskmann møtte han opp. Snart ringte ordføreren og inviterte begge til kaffe og snitter på kontoret.

Mubashir tok videre utdanning både som radiograf og hjelpepleier, med litt lønn fra arbeidsplassen.

– Det var enormt å få dette, og jeg må få berømme gamle SiA. Fordi jeg ble tatt godt vare på gikk ting så mye lettere. Tenk det, sier Mubashir.

Da mamma og pappa kom

Drøye året etter at Ahmad Mubashir kom til Norge, dro han ut til Fornebu flyplass for å møte kona Qanita, kvinnen han hadde giftet seg med hjemme i Pakistan før han reiste.

På armen hennes satt deres nesten ett år gamle sønn, Karman, litt redd i blikket. Dette var jo hans første møte med faren, skrev Mahmona Khan i boka «Tilbakeblikk, Da pakistanerne kom til Norge». For det var oftest sånn at mennene reiste først, så kom koner og kanskje barn etter.

Jeg synes det er viktig at innvandringskritikere kjenner historien

—  Noman Mubashir

Siden fikk ekteparet Ahmad og Qanita to barn til – ett av dem er NRK-profilen Noman Mubashir. I februar delte han en lengre tekst på Facebook under hashtaggen #DaMammaOgPappaKomTilNorge, med bilde av et ungt, vakkert par, sine egne foreldre, for å minne omverdenen på det spesielle året 1971, da nesten tusen pakistanske «fremmedarbeidere» kom til Norge.

Også indere, marokkanere og tyrkere kom.

[ Mange lokkes av norsk lønn, men Egle og Mindaugas ville ha noe annet ]

Fantastisk tidskoloritt

Noman Mubashir oppfordret andre etterkommere av innvandrere til å dele tekst og gamle bilder. Til nå har rundt 40 historier blitt delt, om folk som kom fra bygd og fra millionbyer, om hardt arbeid, kjærlighet, forsakelser, savn, seire og møter med en ny kultur. Om tøft fysisk arbeid, om overnatting i gymsaler på Majorstua skole, om utedo og om mangel på både dusj og oppholdstillatelse.

Noman Mubashir beskriver det som en fantastisk tidskoloritt som ennå lever sitt eget liv på Facebook. Kanskje blir det bok, podkast eller en fotoutstilling etter hvert.

– Historiene er så inspirerende. Norge var et fattig land på den tiden, og de som kom var med på å bygge landet. De bør få den æren vi kan gi dem.

Noman Mubashir sier at mange av «sliterhistoriene» er ukjente, både fordi de som kom tross alt gjorde en klassereise, samtidig som mange av etterkommerne presterer svært bra. Selv skriver han i teksten at han nok ikke har innsett det før han selv fikk barn, hvor stort offer det er å forlate hjemlandet og alt som er kjært.

– Jeg mener det er viktig at barnebarna til de som kom blir kjent med disse historiene, og jeg synes det er viktig at innvandringskritikere kjenner historien, sier Noman Mubashir.

Arbeidsmoral

Flere av de som kom på 1970-tallet har nå gått bort, mange ble ikke så gamle. Koronapandemien har også krevd liv.

Selv har Ahmad Mubashir rukket å bli 73 år og virker å være sprek som noen. Han jobber fortsatt ved sykehuset en dag i uka, nå Akershus universitetssykehus, og er fortsatt lagleder for de badmintonspillende sykehusansatte.

Mubashir er også statsautorisert tolk. Han forteller at tolkearbeidet er så givende og skjerpende at han hver dag står opp med ønske om å yte sitt beste.

– Hva er det viktigste du har lært dine egne barn?

– Verdien av å være i arbeid og i virksomhet. Alle tre hadde deltidsjobber da de gikk på skolen. De jobbet på sykehuset her, på vaskeriet og på sentralbordet, det var rene familibedriften, ler han.

Høy arbeidsmoral hadde også faren, som var yrkesmilitær i British Indian Army og deltok i andre verdenskrig, før han startet butikk. Faren var opptatt av at barna skulle få gå på skole, jenter som gutter. Det kostet mye penger og slit.

[ Som ny i Norge fikk Helena Bozicevic beskjed om at hun var oppsagt: – Jeg vil passe på at ingen innvandrere blir behandlet like dårlig som meg ]

Beskyttet av staten

Mubashir vokste opp på et mindre sted i Pakistan, Chenab Nagar, ikke så langt fra Lahore, og studerte i storbyen Karachi, som han sammenligner med metropoler som Beirut og Paris. Derfra var veien kort til å trives i Lørenskog, mener han. Her lever han og kona Qanita fortsatt et godt liv. Qanita har vært hjemmeværende.

– Jeg ønsket meg en framtid med bedre perspektiver. Om pengene var viktigst, kunne jeg reist til et land i Midtøsten, til Gulfen, som også var populært. Der kunne du jobbe deg rik uten å betale skatt, men du hadde heller ingen rettigheter. I Norge føler du deg beskyttet av staten, og det ser nok mange utlendinger verdien av.

Å bli behandlet likt av staten, det har mye å si

—  Ahmad Mubashir

– Når noen sier at utlendinger kommer hit og utnytter systemet, hva sier du da?

– Det har jeg ingen erfaring med. Jeg begynte å jobbe da jeg kom og betalte skatt fra dag én. Jeg husker lønna, det var ikke rare greiene, jeg tror det var rundt 2000 kroner i måneden. Vi fikk sedler og mynter i en brun, avlang konvolutt.

– Mennesker kan være forskjellige, du kan av og til være uheldig og møte dem som ikke er så hyggelige mot deg. Men å bli behandlet likt av staten, det har mye å si.

– Tenker du at du har tapt noe ved å forlate hjemlandet ditt?

– Jeg har oppnådd mye mer enn jeg har tapt. Tapet er uten tvil at jeg ikke fikk gitt mer omsorg til mor og far, og at jeg ikke fikk deltatt i begravelsene. Hadde du spurt meg for 20 år siden, ville svaret kanskje vært et annet. Nå er jeg glad for at jeg har veletablerte barn med begge bena godt plantet her. Det har vært en strålende reise, det er ikke mulig å angre, det vil ikke være rettferdig, sier Ahmad Mubashir.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen