Innenriks

«Trines» psykolog: – Det er skandaløst at alvorlig vold mot en ansatt har fått pågå over lang tid

«Trine» har fått livet ødelagt etter å ha jobbet ved en statlig barnevernsinstitusjon. Psykolog Casper Meyer Nilsen synes det er uforståelig at arbeidsgiver lot volden mot henne pågå.

Av Anne Myklebust Odland / FriFagbevegelse

– Det som har gjort meg mest forferdet, det er å høre pasienten min beskrive arbeidshverdagen ved en barnevernsinstitusjon. Det har vært svært alvorlige trusler og lite beskyttelse av medarbeiderne fra arbeidsgivers side, sier psykologspesialist Casper Meyer Nilsen.

Pasienten «Trine» har gitt ham tillatelse til å uttale seg til Fontene. Hun jobbet ved en statlig barnevernsinstitusjon på Vestlandet i over fire år; i tre av årene med en ungdom som utsatte henne for alvorlig vold.

– Pasienten min har gitt detaljerte beskrivelser av arbeidshverdagen sin og hvordan konfliktene og utskjellingen startet idet hun kom på jobb. Ungdommen var utagerende, truende og manipulerende mot henne, og dette pågikk over tid, sier Nilsen.

Han mener selve voldens karakter burde fått ledelsen til å reagere.

– Det er skandaløst at dette fikk pågå uten at ledelsen grep inn. Dette var noe annet enn at en ungdom kan skrike og hyle mot en ansatt, sier Nilsen.

Du kan lese Bufetats svar lenger ned i artikkelen.

– Naivt av arbeidsgiver

Pasienten har gjenfortalt hvordan grove trusler ble makabert utbrodert, og hvordan ungdommen skulle drepe henne og på den måten også ramme familiemedlemmene hennes.

– Det var verbal trakassering og devaluering av henne som person, utseendet hennes og hvor dårlig hun var i jobben. For meg fremstår dette utspekulert og sadistisk. I tillegg var det fysisk vold, slag, og trusler om å skade og drepe. Truslene fremsto reelle, sier Nilsen.

Han mener en profesjonell arbeidsgiver skulle ha oppdaget at volden var av denne karakter og omfang. Og at den ansatte, som var målet for volden, burde ha blitt skjermet fra å jobbe med ungdommen over tid.

«Trine» jobbet ved institusjonen uten å ha høyere utdanning eller erfaring.

– At arbeidsgiver lar volden skje, og til og med mot en ansatt som er blodfersk i jobben, og som ikke har utdannelse i yrket eller erfaring, er uforståelig. Om hun har vært naiv og trodd at hun skulle klare jobben, har arbeidsgiver vært langt mer naiv. Det er det som er alvorlig, sier han.

Han har oppfordret henne til å kontakte advokat.

Går ikke ut

En ressurssterk kvinne, som aldri hadde hatt videre helseplager, er nå så traumatisert at hun ikke går ut av huset uten følge. I artikkelen Fontene nylig publiserte, forteller «Trine» at ledelsen i Bufetat først ikke ville anmelde volden hun ble utsatt for. Hver gang hun meldte fra om vold og drapstrusler, opplevde hun å bli avfeid. Svaret var at det ikke hadde noen hensikt å anmelde ungdommen og at volden var ungdommens smerteuttrykk som de ansatte måtte tåle.

Psykologspesialist Casper Meyer Nilsen ser hvilke alvorlige konsekvenser det kan få når ansatte utsettes for vedvarende vold.

– Hun levde et godt liv. Nå er den sosiale tilbaketrekningen så stor at hun nesten ikke har kontakt med venner, sier han.

Etter at hun ble henvist til ham fra Distriktspsykiatrisk senter (DPS) i fjor, har de hatt rundt 50 timers samtaler. Han sier antallet behandlingstimer har begrenset seg fordi hun ikke tør komme alene og er avhengig av følge.

– Jeg har foreslått taxi fra dør til dør, men hun tør ikke. Frykten sitter så dypt. Men dette er normale reaksjoner på det hun har opplevd, sier han.

Han har gitt henne diagnosen posttraumatisk stresslidelse.

Midlertidig ansatte strekker seg

«Trine» var ansatt på midlertidig kontrakt og ønsket seg fast ansettelse. Han er rystet over at pasienten hans, som hadde jobbet i et helt annet type yrke tidligere, fikk jobbe med en ungdom, som beskrives på en slik måte at det kan tyde på at ungdommen hadde en dyssosial personlighetsforstyrrelse.

– En av feilene hun gjorde, var å strekke seg. Hun sto på og viste seg sterk, fordi hun håpet det kunne føre til fast jobb, sier Nilsen.

«Trine» har fortalt at kolleger og erfarne miljøterapeuter ble sykemeldt i tur og orden.

– Arbeidsgiver plikter å beskytte medarbeiderne. De burde forstått hvor krevende ungdommen var og prøvd å redusere slitasjen, sier han.

- Kun mulighet til å svare generelt

Flere har takket Fontene for å ta opp problemstillingene rundt vold ved Bufetats institusjoner. De forteller at de kjenner seg igjen på flere punkter i «Trines» historie og at manglende beskyttelse av ansatte er et problem.

Vi har forelagt dette og kritikken fra psykologspesialist Casper Meyer Nilsen til ledelsen i Bufetat vest. Vi stilte også disse spørsmålene:

– Det ser ut som arbeidsgiver ikke har gjort nok for å beskytte «Trine». Betyr det at dette bare er en risiko ansatte må ta?

– Kan det være aktuelt for Bufetat å si unnskyld?

– Hva slags strategier har dere, for å beskytte ansatte som opplever å bli utsatt for alvorlig vold?

Direktør i Bufetat vest, Marianne Kildedal har sendt dette svaret skriftlig:

«Hvis den ansatte mener at hun ikke fikk den oppfølgingen eller støtten hun hadde behov for, så er jeg lei meg for det. Men det stemmer ikke at ledelsen ikke satt inn tiltak for å sikre trygghet og sikkerhet både for ungdom og ansatte.»

Saken fortsetter under bildet

«Siden den ansatte ikke vil heve vår taushetsplikt, så har vi kun muligheter for å svare generelt om hva vi gjør i slike saker: Hvis ungdommer går etter enkeltansatte settes det inn tiltak for å redusere risiko. Det kan være at den ansatte ikke er alene med ungdommen, at den ansatte ikke jobber direkte med ungdommen eller at det er flere ansatte rundt ungdommen. Psykologer gir støtte og veiledning og bidrar i vurdering av voldsrisiko. Er ungdommen under behandling hos psykiatrisk helsetjeneste, vil også de bidra med vurderinger av risiko for vold, og komme med forslag til tiltak.»

«Det er også viktig å få fram at en del av ungdommene er svært krevende å møte når de utagerer. Bufetat har derfor brukt mye innsats de siste årene på opplæring og trening i forebygging og håndtering av slike hendelser.

Hvis ansatte blir utsatt for vold så skal de følges opp etter behov. Det kan være oppfølging av medarbeideren, tilbud i bedriftshelsetjenesten, bistand i sak om yrkesskadeerstatning, plan for tilbakevending eller ulike typer tilpasninger i arbeidet», skriver hun.

– Bufetat må gjøre opp for seg

Miljøterapeut Jens Petter Christensen kjørte selv til legevakten da han ble knivstukket på jobb på barnevernsinstitusjon i region sør. I et intervju i Fontene tidligere i vinter, fortalte han at han er blitt arbeidsufør etter å ha blitt utsatt for langvarig belastning og vold. Han har lest «Trines» historie og mener Bufetat må erkjenne at de har ansvar for alle sine ansatte som er blitt syke.

– Bufetat må innrømme at de har forbedringspotensial, at de har ansvaret for at altfor mange ansatte har blitt syke, at de ber om unnskyldning og gjør opp for seg, og at de har en troverdig plan for at de framover ivaretar ansatte på en måte som ikke gjør dem syke, sier Christensen.

Han mener ansatte må få slippe å høre at arbeidsgiver er lei seg over at de opplever å ha blitt syke av jobben, eller at de ikke er robuste nok.

– Det er et faktum at jeg og andre er blitt syke, ingen opplevelse. Lege, psykolog og Nav er alle enige om at jeg er mer enn 50 prosent arbeidsufør. Jeg er takknemlig for at lege og psykolog fikk meg til å innse at det ikke er min skyld at jeg har blitt syk. Det gjør situasjonen lettere å takle, sier han.

Vil ikke bli tittet i kortene

Etter intervjuet i Fontene fikk han mange henvendelser, først og fremst fra miljøterapeuter. Han sier historiene handler om rovdrift på ansatte.

– Bufetat har en stor del av ansvaret for at det er sånn, og sitter med nøkkelen til endring. Uten at de vil bruke den, sier han.

Lederne for spisskompetansemiljøet for trygghet og sikkerhet, som han inviterte til dialog, tok ikke kontakt.

Christensen har innsikt i hvordan organisasjonen blir drevet. Han har jobbet i 15 år som spesialutdannet miljøterapeut og sju år som seksjonssjef/ avdelingsleder. Han har også jobbet som kontorsjef i åtte måneder og har i tillegg noen år som tillitsvalgt. Han mener han vet ting som ikke tåler dagens lys. Blant annet har han sine forklaringer på hvorfor Bufetat-ledere er tilbakeholdne med å anmelde vold mot ansatte.

– Det å ikke anmelde kan selvsagt handle om hensynet til ungdommen, men det kan også bunne i at institusjonsledelsen ikke ønsker å bli kikket i kortene. Kanskje det ikke tåler testen? Hvis det er skjedd en hendelse og det kommer fram at det har vært lite folk på jobb og at hviletidsbestemmelsene er blitt brutt, så er det ikke så gunstig med tilsyn. Det kan være noe av årsaken til at enhetsledere, som er delegert myndighet til å anmelde, velger ikke å gjøre det. Det er bukken og havresekken, sier han.

Oppdraget må løses

– Hvorfor klarer ikke arbeidsgiver å skjerme ansatte fra vold?

– Jeg tror ikke det er vond vilje, men å rapportere oppover i systemet at dette får vi ikke til, det sitter langt inne. For en avdelingsleder som vil avansere karrieremessig, må oppdraget løses. En leder kan ikke si – denne ungdommen klarer vi ikke, for det er ikke noe annet sted. Ungdommen er plassert på statlig institusjon, fiks det, sier han.

– Finnes det ungdommer på institusjon som burde hatt mer psykisk helsehjelp?

– Selvsagt og det finnes knapt, sier han.

Christensen ønsker seg en nyansert debatt om hvorfor det er så mye vold på barnevernsinstitusjoner. Han mener svarene som da kommer fram, kan bidra til at driften legges om.

– Vold må forebygges. Da trengs det nok folk på jobb. Det må jobbes med følelsesregulering, trygghet og relasjon til ungdommen. Slik det er i dag, er det for mye alenearbeid og engstelige ansatte. Da blir hele miljøet for ungdommen utrygt.