Innenriks

Hun har gått bak fasaden og forteller historiene det er vanskelig å fortelle

Mandag er det premiere på «Norge bak Fasaden» på Tv2. Nå handler det om rusavhengighet, overgrep, spillavhengighet og anonym sæddonasjon. Programleder Janne Amble er svært spent på responsen.

Kadafi Zaman og Janne Amble er programledere for TV2-serien "Norge bak fasaden", som har premiere mandag kveld. Foto: TV2.

Hvem: Janne Amble (39)
Hva: Programleder for TV2-serien «Norge bak Fasaden»
Hvorfor: «Norge bak Fasaden» har premiere mandag kveld

Hei, Janne! Gratulerer med sesong to av «Norge bak Fasaden», er du spent på premieren i kveld?

– Ja, jeg er kjempespent. Det er jo skikkelig heavy å jobbe med noe så lenge. Man går skikkelig inn i det, og nå skal det vises for første gang, så det er utrolig spennende. Jeg har sovet dårlig de siste nettene.

Fordi du er så spent?

– Ja, jeg er spent på hvordan det blir tatt i mot og om folk er interesserte. Og jeg er spent på hvordan det oppleves for de personene som er med i serien, og hva slags reaksjoner de får.

Første episode skal handle om DNA-testing. Hvorfor ville dere undersøke dette?

– Første episode handler om de donorbarna som ble født før 2005, da det fortsatt var lov med anonym sæddonasjon. De har ikke hatt noen muligheter til å finne sin biologiske far. I episoden møter vi Øystein, som ville finne ut mer om slekten sin. Gjennom «My Heritage» fant han ut at han var donorbarn og at han har ti halvsøsken. En av dem hadde han gått i barnehage med.

Les også: Arven fra 1971: 50 år med udødelig musikk  (+)

Oi, visste han ikke at han var donorbarn?

– Nei, og det tror jeg er helt vanlig. Dette var på 1980-tallet, så mange donorbarn vet ikke selv at de er det. Foreldrene ble oppfordret til å holde det hemmelig. Nordmenn er blant de mest ivrige i verden til å ta DNA-tester. Tidligere har det ikke vært noe system for det, men nå er teknologien i ferd med å ødelegge for hemmeligholdet som ble skapt den gangen. Det rammer både donorene og donorbarna. Jo mer vi gravde, jo mer skjønte vi at ingen hadde ordentlig kontroll på hvor mange som er rammet av dette, og hvor mange barn det er mulig å få fra en donor. I 2005 ble det bestemt at anonym sæddonasjon ikke er greit, men vi har likevel ikke snakket om den gruppen som fortsatt lever med konsekvensene av den tidligere praksisen. De er voksne i dag og mange har fått egne barn. De sitter med utrolig mange spørsmål.

Er det en spesiell episode du er ekstra spent på?

 Jeg synes det er vanskelig å fremheve én episode, men nå har jeg tilfeldigvis fått ansvar for flere episoder som handler om barn og unge. Vi ser på hvordan det er å være barn og ung i dag. Det synes jeg er kjempespennende og viktig. Jeg har møtt og snakket med veldig mange barn og unge som forteller om livene sine. Jeg har også utgitt meg for å være en 12 år gammel jente på diverse chattetjenester på internett. Vi har de unges perspektiv med i denne sesongen, i håp om at vi kan få fram noe nytt. Barnas stemmer blir i altfor stor grad ikke hørt.

Hvorfor utga du deg for å være en 12 år gammel jente?

 Vi lager en episode om overgrep der en mann som ble utsatt for overgrep for 30 år siden står fram. Det tar i snitt 17 år før mennesker som har blitt utsatt for overgrep snakker om det. Kadafi Zaman og jeg laget en falsk rigg på kontoret og brukte enkel teknologi til å få meg til å se ut som en 12 år gammel jente. Så registrerte jeg meg på ulike chatteforum. Jeg ble kontaktet av masse menn, tilsynelatende vanlige familiefedre som åpenbart har seksuelle fantasier. De ville ha bilder av meg, og sendte bilder selv. Jeg videochattet også med en amerikaner som ville betale for at jeg skulle kle av meg. Et mindretall forlot samtalen da jeg fortalte at jeg var 12 år. De aller fleste sa det gjorde det ekstra spennende, og lurte på om jeg hadde hatt fantasier om venner av faren min før.

Hva er det mest spennende med å jobbe med en slik serie, synes du?

 De menneskene vi møter i serien, er jo «Ola og Kari nordmann», som gjerne sitter inne med en historie som det er vanskelig å fortelle. Alle som er opptatt av at Norge skal være et godt samfunn å leve i, har noe å lære av menneskene som er med i serien. Vi går inn i vanlige folks liv, og setter ord på det som ikke så mange andre kan forklare, vise eller forstå. Serien er omtrent helt fri for eksperter, politikere og andre som har taletid i media fra før.

Hva kan seerne forvente av sesong to? 

– Det er noe for alle. Vi går bak fasaden på rusavhengighet, ikke de ved Oslo City med knekk i hofta, men såkalt «vanlige narkomane». Vi undersøker også spillavhengighet, mobbing i skolen, barnevernet og barneidrett. I tillegg undersøker vi ekstremisme og stiller spørsmål som: Hvem er Norges neste terrorist, og hva har de til felles med både høyreekstreme og andre former for ekstremisme?

Les også: Hverdagsdemokratiet

Hva gjorde at du ville bli journalist, egentlig?

– Helt ærlig så er jeg ikke journalist. Jeg har en master i dokumentarregi og en bachelor i kriminologi. Journalistrollen har jeg fått gjennom dette prosjektet. Jeg skrev bacheloroppgave om da det første sprøyterommet åpnet i Oslo og brukte masse energi og tid på det, jeg ble skikkelig engasjert. Den oppgaven var det egentlig bare sensor og moren min som leste, så jeg søkte måter å kunne nå litt flere. Det var slik ideen om dokumentarer slo meg, for det er en måte å nå et bredt publikum på.

Så, over til noen faste spørsmål: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg er ingen bokleser, så da må det nok bli noe pensum, haha! Eller, kanskje «Den gode fiende» av Kettil Bruun og Nils Christie. Eller «She came to stay» av Simone de Beauvoir. Den siste er ikke en pensumbok, men jeg ønsket å lese noe av henne, så da landet jeg på den. Jeg er generelt veldig glad i krim, men jeg er dårlig på å lese bøker. Jeg leser mye aviser og tidsskrifter, da!

Er det noe du angrer på?

– Ja, masse, haha! Det er mest småting her og der som jeg vet jeg kunne gjort annerledes. Jeg har en leveregel som jeg fikk av en kompis i studietiden, som er at jeg aldri skal si at jeg skal gjøre noe hvis jeg ikke har tenkt å gjøre det. Hver gang jeg ikke klarer å holde meg til det, så angrer jeg.

Les også: Kvinner ansatt som T-baneførere i Moskva

Hva gjør du når du skeier ut?

– Å skeie ut for meg er å ta en lang lunsj med gode venner. Da koser jeg meg. Nå har jeg to små barn, så det skjer sjeldnere og sjeldnere, men det er noe jeg synes er skikkelig hyggelig.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg har mange gode kandidater, men kanskje Gunhild Stordalen. Jeg er veldig nysgjerrig på henne.

Helt på tampen.. Har du noen nyttårsforsetter?

– Nei, ingenting jeg binder til datoen nyttårsaften. Men jeg har noen planer for 2021.

Etter intervjuet kommer det en melding fra Amble: «Ett nyttårsforsett har jeg: å finne den ultimate balansen mellom karriere og småbarnsmor-livet! Ambisiøst.»

Thale Engelsen

Thale Engelsen

Journalist