Innenriks

Ulikheten øker raskt mellom dem som eier og dem som ikke eier bolig, advarer LO

I etterkrigstiden var det bred politisk enighet om at folk skulle eie sin egen bolig. I dag er LO bekymret for at store grupper blir stående utenfor boligmarkedet.

Bilde 1 av 3

Av: Svein-Yngve Madssen

Da den industrielle revolusjonen slo inn over landet, skapte det store sosiale utfordringer. Ett av de kraftigste virkemidlene for å bekjempe den sosiale krisen var å skaffe arbeiderklassen gode boliger.

Etter krigen var det bred politisk enighet om å satse på at folk skulle eie sin bolig. Arbeiderpartiets statsminister Einar Gerhardsen lovet i november 1945 at det skulle bygges hundre tusen nye boliger på fire år.

– Den sosiale boligbyggingen ble en politisk bærebjelke for regjeringspartiet, skriver Berge Furre i historieboka «Vårt århundre».

Ingen skulle tjene på at andre bodde, var målsettingen. Og daværende finansminister Trygve Bratteli slo fast at «det er en menneskerett å eie egen bolig».

Les også: Denne blokka skulle endre Oslos boligmarked (+) 

Statlig styring

I Sverige, Danmark og andre europeiske land satset det offentlig på rimelige utleieboliger. I Norge skulle folk få eie egen bolig, enten det var en leilighet gjennom boligbyggelag eller hus i distriktene.

Allerede i 1946 ble Den Norske Stats Husbank etablert. Og i løpet av noen år ble tre av fire nye boliger finansiert gjennom Husbanken. Einar Gerhardsen klarte likevel ikke å innfri løftet om hundre tusen nye boliger. Landet manglet ressurser. Det var for få fagfolk og for lite sement og trevarer. I tillegg var det mange unge mennesker som stiftet familie etter krigsårene. Behovet for gode familieboliger vokste. Det ble innført tiltak som kunne minne om rasjonering av plass. Hadde du rom «til overs» måtte du leie ut til noen som stod i den stadig lengre boligkøen. Og det kravet gjaldt enten du bodde i hus eller leilighet.

De neste tiårene ble det bedre fart på boligbyggingen, og de strenge restriksjonene på kjøp og salg av tomter og boliger ble oppmyket.

«Men ein stor regulert bustadmarknad, ein sterk bustadkooperasjon, offentleg styring, subsidiert bustadbygging med eit sosial og utjamnande siktemål vart kjenneteikn ved «den sosialdemokratiske orden» dei fyrste tiårene etter krigen», fastslår Berge Furre.

80 prosent av alle boligene som ble reist etter krigen var offentlig finansiert eller subsidiert.

Les også: For Daniela (37) har det vært umulig å kjøpe egen bolig. Nå kan hun endelig juble

Markedet overtar

Baksiden av et regulert marked var køer og betaling under bordet. Stadig høyere byggekostnader presset også de offentlige ressursene. Da Høyres Kåre Willoch ble statsminister på 1980-tallet ble boligpolitikken overlatt til markedet.

– Men da boligen gikk fra å være et velferdsgode til å bli en vare i markedet, forsvant også politikken på boligområdet – og den sterke alliansen mellom staten, kommuner og boligbyggelagene som gjorde det mulig med en tydelig boligpolitikk med klare nasjonale mål, fastslår Hannah Gittmark i Agenda Magasin.

Hun er fagsjef i Tankesmien Agenda og har skrevet boka «Det norske hus». Her beskriver hun hvordan boligmarkedet skaper og viderefører økonomiske forskjeller. Mange kan tjene stort på boligmarkedet, mens andre aldri får muligheten til å eie egen bolig. Og deres barn kan heller ikke forvente å arve en boligformue.

Les også: «Jeg har i perioder tjent mer penger på bare å eie bolig enn på å jobbe. Det er helt vilt», sier Hannah Gitmark

Enorme tall

Boligprisene varierer mye over hele landet. Ifølge Prognosesenteret koster nå en brukt enebolig i Oslo i gjennomsnitt 13,3 millioner kroner. I innlandet er snittprisen 2,6 millioner kroner. På landsgjennomsnitt er prisen for et hus rundt 4 millioner kroner. Kvadratmeterprisen for en leilighet er rundt dobbelt så høy som for en enebolig.

Baksiden er at folk må låne mye mer enn tidligere for å komme inn på boligmarkedet. Tall fra Finanstilsynet viser at gjeldsgraden for nye lån med pant i bolig nå er på 338 prosent i gjennomsnitt. Det betyr at du da har en gjeld som tilsvarer nesten 3,4 ganger brutto årsinntekt. Denne gjeldsgraden har vokst jevnt de siste årene. Og mange må låne langt mer. Over ett av fire nye lån tilsvarte 450 prosent av inntekt. Og seks prosent av lånene er høyere enn fem ganger brutto årsinntekt.

Les også: Derfor krever de lavere husleie

Les også: Drittleiligheter og griske utleiere

Denne gjeldsgraden bekymrer Finanstilsynet, Norges Bank og LO. En svært lav rente kan bare bli høyere i årene som kommer. Mange vil også få problemer på arbeidsmarkedet som en konsekvens av koronakrisen.

Les også: Forskjellene øker på boligmarkedet. Denne regelen stenger de unge ute

Oslo  20160709.
Boligprospekter i vindu hos eiendomsmegler i Oslo lørdag. Boligmarked, boligmarkedet, boligpris, boligpriser, eiendomsmarked, eiendomsmegling, boligannonser.
Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB

LO mener det er i ferd med å bli et stort ulikhetsproblem at enkelte faller utenfor boligmarkedet. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB

Skaper klasseskille

Men høye boligpriser skaper også store økonomiske forskjeller. Ifølge LO subsidierer staten årlig boligeiere med 60 milliarder kroner i form av skattelette.

– Ulikheten øker raskt mellom dem som eier og dem som ikke eier. For unge som ikke arver, er det nesten uoverkommelig å komme inn på boligmarkedet, sier LOs 2. nestleder Roger Heimli.

SSB-analyse 2019 viser at en vanlig norsk husholdning sparer om lag 48.000 kroner i året. Stort sett dreier det seg om avdrag på boliglån eller investering i bolig. Nordmenn bruker boligen som en investering framfor bankinnskudd, aksjer eller fond. Men alle har ikke den muligheten. Sju av ti med bare grunnskoleutdanning bor i en eid bolig, mens nesten ni av ti med høyere utdanning er boligeiere.

Det betyr at de som ikke kommer inn på boligmarkedet heller ikke får sin del av «boligformuen». I tillegg må de bruke pengene sine på å leie framfor å kunne investere dem i en bolig.

– Jeg er bekymret for at store grupper blir stående utenfor boligmarkedet. Slik det er i dag må unge på boligjakt enten ha foreldre som kan hjelpe dem, eller på annen måte ha mulighet til å spytte inn flere hundre tusen kroner i egenkapital, sier Heimli.

Naturlig nok er det mennesker med små økonomiske ressurser som sliter mest. Har du lav utdanning, er ufør, innvandrer, bor alene eller er aleneforsørger, så stiller du svakere enn andre på boligmarkedet.

Forskjellene mellom dem som eier og dem som leier har økt siden begynnelsen av 2000-tallet. De som leier har også større økonomiske problemer med å mestre utgiftene til å bo, viser SSB-tall.

Et annet funn er at de med lavest inntekt også er de som sliter med en svært høy gjeldsbelastning.

Kvaliteten på boligen din påvirker både trivsel og helse. Spesielt for barn kan trangboddhet ha negative effekter. Og det er nettopp barnefamilier som i størst grad opplever at de har for liten bolig.

Husholdninger med lav inntekt bor også i større grad trangt og er mest utsatt for fukt og råte i boligene. Det er også de som sliter mest med lite dagslys og mangler terrasser og uteområder.

Les også: For Daniela (37) har det vært umulig å kjøpe egen bolig. Nå kan hun endelig juble

Må treffe bedre

Både OECD og Det internasjonale pengefondet er kritiske til at Norge i motsetning til mange andre land, i liten grad beskatter bolig. De mener det fører til høye boligpriser og mye gjeld hos folk flest.

LO-nestleder Roger Heimli mener derfor det er helt nødvendig med en gjennomgang av skattepolitikken.

– Vi må treffe bedre med boligsubsidene samtidig som vi strammer inn overfor boligspekulantene, sier Heimli.

– Regjeringen har gjort for lite for å hjelpe utsatte grupper inn i markedet. Sosial boligpolitikk er et fremmedord for denne regjeringen. Og i stedet for å komme med tiltak som hjelper folk inn i markedet, er regjeringen i ferd med å gjøre det vanskeligere, legger han til.

LO mener myndighetene ikke har ønsket å ta i bruk flere virkemidler for å balansere boligmarkedet slik at man blir nødt til å stramme inn utlånspraksisen.

Heimli mener det er i ferd med å bli et stort ulikhetsproblem at enkelte faller utenfor boligmarkedet.

– Vi vet at det er stadig vanskeligere for økonomisk utsatte grupper å kjøpe egen bolig. Særlig er boligmarkedet tøffest for dem som jobber deltid, har lave inntekter og bor i de største byene, sier han.

LO advarer mot at dagens boligmarked svekker omstillingsevnen i økonomien og øker sårbarheten for økonomiske tilbakeslag.

Penger investeres i boligmarkedet istedenfor å plasseres i produktive virksomheter som kan skape flere arbeidsplasser.

– De høye boligprisene og den raske gjeldsøkningen kan også få negative konsekvenser for mange mennesker, frykter Heimli.

Les også: Sykepleiere kan kun kjøpe 3 av 100 boliger i Oslo

Statens ansvar

– Det er et statlig ansvar å sørge for at boligpolitikken blir mer sosial og bærekraftig, fastslår Heimli.

Han mener at det er nødvendig å styrke kommunens kapasitet til å tilrettelegge for gode boligprosjekter for folk flest. Kommunene må også kunne bygge og drifte ikke-kommersielle utleieboliger av god kvalitet.

– Og staten må tilrettelegge for nye ordninger som leie-til-eie gjennom Husbanken eller andre former for samarbeid med bolignæringen.

Roger Heimli tror også det er nødvendig å bygge langt flere studentboliger.

– Det er helt nødvendig at myndighetene prioriterer en helhetlig og aktiv boligpolitikk slik at boligprisene kan stabiliseres på et nivå som er akseptabelt for folk, sier LOs 2. nestleder Roger Heimli.

Artikkelen var først publisert hos Frifagbevegelse

Les også: 20 beboere kjemper en kamp mot byrådet (+) 

Les også: Lars har vært ufør i 20 år – får ikke uføretrygd