Uviss framtid for snart 150 år gamle Torbjørnskjær fyr

Siden Tor Hultmann 6. desember 1990 gikk i land som historiens siste fyrvokter på Torbjørnskjær, har utposten ytterst i Oslofjorden vært forlatt og overgitt til naturkreftene. Den værutsatte og kulturhistoriske perlen har gradvis brutt ned, inntil Kystverket Sør Øst for noen år tilbake rev ned alt av innvendige vegger i hovedbygningen for å hindre videre råte- og soppspredning.

Les også: Håp for veteranbåten «Færgebaad No III» tilbake på elva – som seilende Fredrikstad-historie (+)

Den lille holmen, på lokalt folkemunne kalt «Skjæret», har vært hjem for fyrvoktere med deres familier, assistenter og guvernanter siden 1872. Det var et til tider ensomt liv i stadig møte med heftig vær og sjø.

Saken fortsetter under bildet. 

Også slippen, som var i bruk fram til avfolkningen i 1990, er delvis oppspist av vær, vind og saltvann. Foto: Finn Rune Christiansen

– Å være fastboende på Torbjørnskjær var ensbetydende med å leve et liv i både kjærlighet, ensomhet og lengsel, forteller Ulf Hjardar (82), lokalhistoriker og forfatter av boka «Torbjørnskjær fyr».

I arbeidet med boka, som kom ut første gang i 1991, intervjuet Hvaler-eksperten personer som hadde bodd på Torbjørnskjær i perioder av livet.

Les også: Jenta fra skjæret – om oppveksten på fyret (+)

– Selv om det i perioder bodde flere familier der ute, kan du tenke deg hvordan det var å være overgitt til naturkreftene og til en hverdag fullstendig avsondret fra resten av verden. En av kildene i boka, Maria Skjønsholt, forteller om da hun som liten måtte legge seg ned på gulvet i hovedhuset, som har en grunnmur ti meter over vannet, for å beskytte seg mot et hav i kok. Bølgespruten stod inn mot vinduene, og på nedsiden ble stenblokker på flere hundre kilo flyttet på av de enorme kreftene. «Det var som å oppholde seg i et bomberom!» fortalte fyrvokter-dattera til meg.

Saken fortsetter under bildet. 

Fyrvokter-datteren Maria Skjønsholt skal ha fortalt at hun som liten måtte legge seg ned på gulvet i hovedhuset for å beskytte seg mot bølgespruten slo mot vinduene. Foto: Finn Rune Christiansen

Forlatt i 1990

30 år etter avfolkningen kan verken Kystverket eller politikerne stille opp med en redningspakke for Oslofjordens forfalne hovedfyr Torbjørnskjær.

– Jeg frykter det verste. Blir det ikke tatt et skikkelig grep her ute, går det til helsike med hele fyret, sier Johnny Arntzen.

Han er maskinist og lidenskapelig kystkulturforkjemper på Hvaler, som har arbeidet iherdig med vedlikeholdet av Akerøy Fort og Heia.

Les også: Millionene regner over kystledhytter og nasjonalparker

– Det er ille at myndighetene ikke tar bedre vare på en kulturperle som denne, men når jeg nå ser at det har vært noen og malt siden jeg sist var her, må vi jo likevel fatte håp. Sjøfolk fra hele landet har jo et forhold til dette fyret, sier den engasjerte 73-åringen.

Saken fortsetter under bildet.

Skipsmaskinisten Johnny Arntzen har de siste 20 årene bidratt til fortgang i vedlikeholdet både på Akerøy Fort og utposten Heia. – Torbjørnskjær er mitt siste stunt, medgir den aktive 73-åringen. Foto: Finn Rune Christiansen

Amerika-båten og ensomheten

Å besøke Torbjørnskjær er i dag de færreste forunt. Det er så værutsatt at ferden ut i seg selv kan være strabasiøs, men forfallet gjør det også nærmest umulig å gå i land med mindre vannet er så godt som flatt. For de heldige få som får muligheten til å oppleve Torbjørnskjær på nært hold, er det ikke bare en storslagen naturopplevelse, men også et innblikk i en livsstil som nå tilhører historiebøkene.

– For enkelte ble det nok som å sitte i et fengsel, sier Ulf Hjardar.

– Petter Olav Østholm, en fyrassistent som bodde på Torbjørnskjær på 1920-tallet, skrev en dagbok om hvordan nettopp ensomheten tok ham da Amerika-båtene seilte forbi med høy musikk og feststemning om bord. Så da han i blant kom inn til fastlandet, var det å slå ut håret og feste som best han kunne – før han igjen ble fraktet ut i havgapet, smiler Hjardar skjevt.

Saken fortsetter under bildet. 

Fasilitetene var enkle for fyrvokterne på Torbjørnskjær og deres familier. Utedo var en del av hverdagen til beboerne på den lille, forblåste øya i havgapet helt fram til 1990. Foto: Finn Rune Christiansen

Blir dugnadsånd fyrets redning?

I sitt engasjement og håp for bevaring av fyret, etablerte Johnny Arntzen i 2017 foreningen Torbjørnskjær Venner, og han har et håp om at frivillighet kan redde fyret.

Les også: – Det enkle og naturnære, er det folk setter pris på

– Vi kan være pådrivere for å få fortgang i redningsoperasjonen; bringe fokus sånn at byråkrater og politikere ikke lar Torbjørnskjær gå i glemmeboka. Men for å være helt ærlig så tror jeg det beste ville være om Kystverket kunne slippe til folk som er glad i å jobbe dugnad. Mange fyr langs kysten har fått en renessanse takket være foreninger og stiftelser som har gått til med liv og lyst. Skal noe tilsvarende skje på Torbjørnskjær, må adkomstmulighetene utbedres. I dag er både landingsplassene og slippen ødelagt. Derfor har jeg i våres bedt Kystverket anlegge en moring slik at det kan bli mulig å komme seg i land via en lettbåt. Men vi er ennå ikke blitt hørt, sier han til Dagsavisen Demokraten.

Saken fortsetter under bildet. 

Lite minner om tida da Torbjørnskjær fyr var en intakt perle ytterst i Oslofjorden. Landingsstasjonen mot øst, eller «østre landing», viser med all tydelighet forfallet som har fått pågå i mange tiår. Foto: Finn Rune Christiansen

Handlingsplan for fyrene

Belinda Pedersen, senioringeniør i Kystverket Sør Øst, har ansvaret for vedlikeholdet av blant annet Torbjørnskjær fyr. Om status i 2020 sier hun dette:

– Vi jobber med å lage en handlingsplan for fyrene, deriblant Torbjørnskjær, som vi har som mål å ha klar i 2022. Mange av fyrene jeg styrer med er i dårlig forfatning, av den grunn må jeg ha en plan som vi skal legges inn som innspill fra regionkontoret til fremtidige budsjett, opplyser Pedersen.

– Dør kua mens gresset gror, frykter du?

– Nei, nå er det ingen fare for at det farlige forfallet skal fortsette på Torbjørnskjær. Vi har tettet takene, tatt ut innevegger og isolasjon i hovedbygget slik at det puster bedre, og vi er i gang med å male opp bygningsmassen. Vi har et tilsynslag i Kystverket som gjør en utmerket jobb.

– Hva tenker du om å få drahjelp fra de frivillige, slik tilfellet har blitt ved for eksempel Strømtangen, Struten og Homlungen?

– Det ser vi selvsagt positivt på. Men da må vi først gjøre noe med landingsplassene og brygga. Alle som kjenner bare litt til Torbjørnskjær, vet at det kun er noen få dager i året det er mulig å komme i land der ute som følge av at vannet beveger seg konstant opp og ned, forklarer Pedersen.

– Hvor mye vil det koste å sette i stand Torbjørnskjær fyrs bygninger og utomhusarealer?

– Jeg har foreløpig ingen eksakte tall, men vi snakker nok om 10 millioner. Eller kanskje enda mer, svarer senioringeniøren som selv var på befaring på den ugjestmilde kollen hvor Oslofjorden møter Skagerrak så sent som 18. august.

Saken fortsetter under bildet.

Anslagsvis 10 millioner kroner vil det koste å sette i stand bygningsmassen og utomhusarealene på Torbjørnskjær. Steinene i grunnmuren, som ble hugget og satt opp av straffanger fra Akershus Festning, er imidlertid like hele 148 år etter innvielsen. Foto: Finn Rune Christiansen

Da postbåten kom til fyret

En gang var det fullt av liv på den lille holmen langt vekk fra alt annet. Barn er blitt født der ute, og flere har hatt sin oppvekst der ute i havgapet.

– Jeg intervjuet Leo Weltz som bodde der ute som barn fra 1895 til 1901, forteller Ulf Hjardar.

– I en alder av 97 år fortalte han om postbåten Marketon – eller «Mappoto» som han selv kalte farkosten – som ankom Torbjørnskjær en gang hver fjortende dag. Den store spenningen i livet var hva skipperen hadde med seg til fyr-familiene.

– Hadde fyrvokter-barna et skoletilbud som andre?

– Langt på vei hadde de det. De såkalte guvernantene, fortrinnsvis unge damer som skulle hjelpe de barnerike familiene i hverdagen, tok seg også av undervisningen.

Hjardar gremmes over forfallet som har fått herje her mer eller mindre fritt i 30 år.

– Dessverre; det er blitt et tegn i tida at penger ikke skal brukes på det som virkelig betyr noe for å ivareta den historiske forståelsen, avslutter forfatteren.

Lokalhistoriker Ulf Hjardar (82) utga i 1991 ei bok om Torbjørnskjær fyr på bakgrunn av intervjuer med flere av de som bodde der på slutten av 1800- og tidlig på 1900-tallet. Foto: Arne Børresen

Følg Demokraten på Facebook og Instagram!

---

Torbjørnskjær fyr

• Torbjørnskjær fyrstasjon ble opprettet i 1872 og utgjør det østlige hovedfyret ved innseilingen til Oslofjorden (Færder er det vestre).
• Fyret er også et grensefyr mot Sverige, og linjen mellom Torbjørnskjær og Færder regnes som skillet mellom Skagerak og Ytre Oslofjord.
• Grunnmuren er bygget av straffanger fra Akershus Festning.
• Fyret, som eies av det statlige Kystverket, ble avfolket og automatisert i 1990.
• Fyrtårnets høyde over vannet er 17.9 meter.
• Kilder: fyr.no, snl.no, wikipedia.org

---