Vi snakker om Kolavika, som er del av et naturreservat i Tysnes kommune i Sunnhordaland.
– Plast endrer landskapet, slår Sveinung Toppe fast.
– Kolavika er ikke unik. Dette ser vi også mange andre steder, forteller Eivind Bastesen.
Les også: Sier nei til ting som bare brukes én gang
«Hot spot» for plastavfall
De har begge vært sentrale i et helt spesielt prosjekt de seneste månedene, hvor målsettingen har vært å føre Kolavika tilbake til sin opprinnelige og naturlige tilstand, slik den var før plast begynte å drive i land der i stort monn på 1950-tallet.
For å få til det har det vært nødvendig å ta i bruk gravemaskiner for å fjerne store mengder med relativt nydannet jord, og også til dels velvoksne asketrær som har slått rot i denne jorda.
– Målet har vært å fjerne all plast over mikrostørrelse, fra fem millimeter og oppover. Vi har funnet plast ned til 110 centimeters dyp, også leker fra 1970-tallet og Zalo-flasker tilsvarende dem som nå selges i antikvariater, opplyser Sveinung Toppe.
Han er prosjektleder for friluft og marint avfall i Bergen og Omland Friluftsråd.
– Noen steder langs kysten vår er det mye plast som driver i land. Slike steder ble gjerne kalt «vrakviker» i gamle dager. Kolavika er en slik «hot spot», forklarer Eivind Bastesen.
Han er seniorforsker ved NORCE, et forskningsinstitutt som leverer forskning og innovasjon innen energi, helse, klima, miljø, samfunn og teknologi.
Dypt ned i den nye jorda har forskerne blant annet funnet denne gamle Zalo-flasken, men også mye annen årgangsplast. Foto: Bergen og Omland Friluftsråd
Blir som et «skjelett»
– Hvordan klarer plastavfall å endre landskapet så til de grader som i Kolavika, og bidra til at det bygges opp tykke jordlag på relativt kort tid?
– Rekved, tang og tau som driver i land i områder som dette, brytes ned til jord og renner ut i havet igjen. Samtidig kan det bygges opp en «driftsvoll» eller «stormvoll» av noe av denne jorda, litt over tidevannmerket, svarer Bastesen.
– Plast som har drevet i land siden 1950-tallet, brytes ikke ned på samme måte. I stedet blir den som et «skjelett» for det som kan bli en mye større driftsvoll, ved at det legger seg organisk materiale over plasten, og så gror dette til. Når så mer plast driver i land, gjentas denne prosessen og driftsvollen kan bygge seg opp.
– Hvis vi ikke rydder plast vil landskapet derfor endre seg. Vi får da et menneskeskapt landskap som et resultat av forbrukersamfunnet.
– Hvordan ville Kolavika sett ut uten tilførsel av plast fra sjøen?
– Da ville det fortsatt vært en idyllisk rullesteinstrand der med bare en liten driftsvoll, svarer Bastesen.
Les også: Friskmelder pelletsstrender
Skal overvåkes lenge
Det var i februar i år at Bergen og Omland Friluftsråd startet det omfattende arbeidet med å føre Kolavika tilbake til «preplastisk tid». Prosjektet ble igangsatt med 4,5 millioner kroner i støtte fra Handelens Miljøfond, og i samarbeid med en rekke aktører, blant annet Havforskningsinstituttet, Sunnhordaland interkommunale miljøverk og Fylkesmannen i Vestland. Denne uka skal gravemaskinene for siste gang gjøre en innsats i området. Deretter venter fire år med overvåking i regi av NORCE.
– Det skal bli spennende å se om de opprinnelige artene kommer tilbake, og hvor fort det kommer en ny strandvoll, for det fortsetter jo å drive mye plast inn i Kolavika, sier Toppe.
– Hvor stort er området dere har ryddet for all plast?
– Det er et område på om lag 70 ganger 30 meter, men det er bare de nederste tre til fem meterne mot sjøen at all jorden er fjernet, svarer Toppe.
Området ned mot sjøen har ikke vært noe vakkert skue, som følge av blandingen av ny jord og til dels gammel plast i strandområdet i Kolavika. Foto: Bergen og Omland Friluftsråd
Vanskelig og dyrt
– Hva slags tanker gjør du deg om dette prosjektet nå?
– Det å sortere små biter med plast fra jord og stein er krevende i felt. Ingen har funnet en god løsning på dette ennå, svarer Toppe.
– Vi tok i bruk en siktemaskin på nær ti tonn i håp om at vi kunne sortere ut plast ned til fem millimeter, med den. Det viste seg at effekten av dette var mindre enn vi hadde håpet.
Om lag 100 kubikkmeter med masse ble derfor i stedet fjernet og tatt hånd om av Sunnhordaland interkommunale miljøverk, i tråd med hvordan farlig avfall behandles.
– Fordi det også er mye biologisk materiale i slik masse, kan den ikke brennes, men må i stedet deponeres på land. Det er kostnadskrevende, forteller Toppe.
Les også: – Utslipp av plast til naturen må stanses
Behov for mer kunnskap
Han håper på mer kunnskap om de negative effektene av både makro-, mikro- og også nanoplast på plante- og dyrelivet, etter at biologer og mikrobiologer har studert dette nærmere.
– For å kunne gi strender som her i Kolavika nytt liv, trenger vi mer kunnskap om hvordan plast kan fjernes, slår Toppe fast.
– Vi håper å kunne sette en standard for hva som er hensiktsmessig ved framtidig fjerning av plast, i og med prosjektet i Kolavika. Men for å få en varig løsning på dette problemet, må vi klare å skru igjen krana slik at vi ungår at mer plast siver ut i havet.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.
