Innenriks

For veldig mange barn har det ikke vært et lett skoleår

Og det er ikke bare Covid-19 som har skylda.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Siste skoledag skoleåret 2019/2020 i Osloskolen.

Vi har ofte en tendens til å ha nostalgiske tilbakeblikk når noe skal avsluttes. «Det var krevende, men vi klarte det». Det er kanskje noe litt umusikalsk over å avslutte med et kritisk blikk istedenfor en optimistisk tone, i hvert fall når det er sommer og de fleste er klare for å bare tenke på hyggelige forventninger.

Men, dette har ikke vært et lett skoleår for veldig mange barn. Og det er ikke bare covid-19 som skal ha skylda for det.

Det er noe helt spesielt med den offentlige skolen i Norge. Ettersom den forvaltes på vegne av hele fellesskapet, bryr vi oss om den. Vi heier på den når den får til noe bra. Vi vil hjelpe den når den strever. Et hav av stemmer har meninger om skolen, og slik vil det nok alltid være når den eies litt av alle. De viktigste stemmene er fra elevene selv, og fra de som jobber tettest på dem. Dernest fra oss andre.

Men i Oslo har det vært stille for tiden.

Altfor stille.

Hvor er alle sammen?

Et lite knippe kronikker fra et par politikere, og én fra engasjerte foreldre som kjemper for nærskolen har jeg sett. Ellers er det dødt. Jeg hører på podcaster og leser i aviser at betydningsfulle personer sier at alt går kjempebra med Osloskolen.

Gjør det? På bakrommene, i sosiale medier, i lukkede grupper, ved kaffemaskinen og på sommeravslutningene lever helt andre historier. Om barn, og om voksne, som ikke føler seg verdsatt.

– Hvis vi voksne mister motivasjon, er vi naive hvis vi ikke tror det påvirker elevene, sier skolelederen som ringer meg for å be om råd i et sak, og som samtidig uttrykker frustrasjon over enkelte aspekter ved en omorganiseringsprosess. –Skriv en kronikk, sier jeg.

– Særlig, sier han. – Da er jeg ferdig som leder.

Vi voksne er heldige som kan la være å ytre oss som det passer oss selv best. Eller vi kan semi-ytre oss; å gi - eller ikke gi - en like på workplace eller facebook, å dele en artikkel som subtilt omhandler noe vi egentlig bekymrer oss for, å oppsøke egne ekkokamre. Det er bekvemt å ha mange valg.

For barn er det annerledes. De kan ikke alltid velge. Det er derfor vår fordømte plikt å tale på deres vegne når profesjonskompasset vårt slår inn.

Utrygghet og manglende tilhørighet handler alltid om kulturen barna er en del av. Kulturendring kan ikke leveres eller konstrueres, det kan ikke bestilles, kopieres eller utkvitteres. Det påvirkes av ledelse og av meningsskapende samtaler mellom alle som er direkte og indirekte en del av kulturen. Det påvirkes av at noen tør å være upopulære og brysomme. Kultur spiser strategi til frokost.

Jeg kan fortsette å rope varsku om barn som opplever urett i hundre år til om det trengs, jeg. Men det hadde vært fint om noen flere hadde stukket seg fram også. Og om det får konsekvenser for deg, ja, så er det et tydelig tegn på at du gjorde det rette. Det lever du godt med, æresord.

God sommer til alle elever, foreldre, lærere, ledere, byråkrater og politikere. Ordet er fritt i sommerferien også.

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Innenriks