Det er en åpenbar ironi i det som kan skje: Når iskanten trekker seg nordover på grunn av klimaendringene, følger oljebransjen, som har bidratt sterkt til at isen smelter, etter. Men «ironi» er vel feil ord. «Kynisk», «ødeleggende» og «livsfarlig» er kanskje bedre beskrivelser.
På nyåret skal regjeringen bli enig med seg selv om hvor iskanten skal nå, når den reviderte forvaltningsplanen for Barentshavet skal ferdigstilles. Nå kan den ikke lenger skjule seg bak det klimapolitiske kompromisset i regjeringsplattformen, der det står at spørsmålet skal utsettes til nettopp forvaltningsplanen.
Det ligger an til enda et bikkjeslagsmål, der Venstre og Frp atter en gang står på hver si side. Venstre vil flytte iskanten, som ikke er en kant, men et havområde der det finnes is hele eller deler av året, sørover. På den måten stenger partiet havområdet for oljeselskapene. Frp er helt uenig. Partiet vil ha mer, ikke mindre, oljeboring i Barentshavet.
Havområdet vi kaller iskanten er unikt. Det rommer et rikt og verdifullt dyreliv som naturen er avhengig av – og som fiskerinæringen er prisgitt. Forskning viser at selv små oljeutslipp kan få enorme økologiske konsekvenser for økosystemene i Arktis. Og seismikkskyting, som brukes for å lete etter felt med olje og gass, har ødeleggende effekter på dyrelivet.
Oljeboring i dette sårbare området vil på kort sikt utgjøre et lokalt miljøproblem. På lang sikt vil det, som resten av oljeaktiviteten, være et klimaproblem.
Vi stiller oss klart og tydelig bak Venstres standpunkt i denne saken, og håper at partiet får revansje for tidligere påførte nederlag i regjeringen. Vi noterer oss også med glede at Unge Høyre har gått inn for samme syn.
Det er helt åpenbart at vi ikke kan flytte grensene for oljeboring lenger nord i takt med at isen smelter. Derfor er det riktig å gjør det motsatte: Å flytte grensa for iskanten lenger sør og sørge for et varig, helst evig, vern for Lofoten og Barentshavet.