Det er et åpent spørsmål om vi har et liberalt demokrati i Norge, men da de fleste mener vi har et sterkt, åpent demokrati i Norge legger jeg lista der.
Det er ikke en selvfølge å leve i et demokratisk land der kunstnere har yrkesfrihet og ikke trenger å være redd for å bli arrestert. Vi har akkurat sett hvordan Black box regissør og skuespillere har blitt behandlet av politi og politisk ledelse i Norge.
Det er ikke noe selvfølge å leve i et land der styresmaktene tar befolkningens ve og vel i betraktning når avgjørelser tas. Det ser vi veldig godt på at 90 nye oljefelt er lagt ut i 2019, noe som er rekord og det på et tidspunkt faktisk må snu på en 5 øring for å redde verden slik vi kjenner den.
Det er ikke en selvfølge å leve i et land med velferdsgoder der man bli tatt vare på når du er syk. NAV reformen og press på sykelønnsordninger er åpenbare angrep på velferdsstaten.
Det er ikke en selvfølge at befolkningen skjønner hvor den politiske elite har hentet sitt tankegods fra, eller forstå hvor galt man kan være på vei. Det er alltid farlig å antyde at politikere viser tegn til Fascisme, men det er enda verre å lukke øynene for det.
I Norge anno 2019 har nyåret brakt enda flere illevarslende tegn på Norges fremtid enn vanlig. Eller la meg si det på en annen måte, de blåblå har etter sist valg hatt muligheten til å sette politikk ut i live som mannen i gata ikke klarte å se komme, og som man neppe enda har sett den fulle konsekvensen av. Flere folk er heldigvis i stand til å se hva slags parti Venstre har endret seg til å bli. Man har sett konsekvensene av FrP i regjering. Det politiske Norge er i endring, og det er ikke til det bedre.
Historisk sett er det liberale demokratiet et lite parentes i en liten del av verden. Et knappe 100 år, begrenset til land bestående av en så noenlunde ensartet kultur. Den vestlige verden. Preget av en dekadense verden neppe har sett i så stor skala.
Det er mulig å spørre seg om hva som er høna og hva som er egget. Krever et demokrati at størstedelen av befolkningen lever i høy nok luksus til at de har tid å filosofere og være politisk interessert? Eller fører demokratiet med seg et hav av luksus? Man liker å argumentere for det sistnevnte.
Nå kan jeg momentant dementere ideen av at luksus kommer fra et demokratisk styresett. Luksus kommer alltid fra rovdrift på mennesker og planet. I det øyeblikket man faktisk betaler den reelle prisen, er den så høy at det blir veldig lite luksusgjenstander igjen per person. Det eneste demokratiske må være at man bestemmer seg for hvem som skal være slavene. Man vil selvfølgelig finne noen som er såpass langt unna seg selv at man ikke trenger se dem i øynene. Å ha slavearbeidere i land man ikke liker å sammenligne seg med passer de fleste bra.
Det er derfor mulig å banne i kirka, stille spørsmålet om vi faktisk vil ha et demokrati, men det vil vi selvfølgelig. Hvem vil ikke ha en del av makta? Og sjansen for det er størst i et demokrati. Så medaljens fremside er vakker, ingen kan argumentere mot det.
Som kjent må demokratier ha frie valg, rettferdige valgregler og allmenn stemmerett. Det blir også påstått at man må ha en fri markedsøkonomi, men det er bare rent skjær vås. Vi har klare eksempler på diktatur med markedsøkonomi, som Kina, og demokratier uten fri markedsøkonomi som India. Man kan likevel mistenke at demokratiet blir servert som krem på en beinhard markedsøkonomi med mål om de fire friheter. Man påstår at det henger sammen.
I det optimale liberale demokratiet balanseres flertallsmakten av rettsstaten, fastlagte lover som skal beskytte den enkelte mot flertallet. Det er innebygget en begrensning av egen makt ved at også statsmakten er bundet av lovene.
For å ha et velfungerende liberalt demokrati kreves også en passende infrastruktur og kultur. Universiteter og NGOs er både en konsekvens av og en nødvendighet for det liberale demokratiet. Det må også ha en eller annen form for uavhengig og kritisk presse og en felles offentlighet.
Eksisterer de demokratiske dydene overhode lengre? De har i det minste forfalt veldig lenge. En av disse dydene er deltagelse i de demokratiske prosessene. Bruken av stemmeretten er lav i mange vestlige land, det er en åpenbar trussel mot demokratiet.
Demokratiet krever et minstemål av tillit. Hvis motparten ikke er en politisk motstander, men en fiende som må bekjempes, blir demokratiet umulig å opprettholde. Er vi der nå?
Vi har hvertfall kommet dit hen at vi lever i en fragmentert offentlighet – ekkokamre hvor man bare møter sine egne synspunkter. SoMe er ekkokamrenes høyborg, skapt for å tilfredsstille behovet for å få bekreftet vårt eget verdensbilde. Bak kulissene tjener store multinasjonale konsern seg søkkrike på vår idioti.
Hva må til for å hjelpe de tapre skolestreikerne til å lykkes i å endre regjeringens politikk som fører oss rett inn i en verden 3-4 % varmere? Et mareritt av miljøkatastrofer; flommer, orkaner og tørke.
Må vi erkjenne at demokratiet slik vi kjenner det i Norge har sin begrensning på hvilke utfordringer det kan takle? Eller må vi kanskje erkjenne at vi har latt oss lure av at demokrati og det frie marked henger sammen? Hele Norges befolkning kan ikke filosofere seg frem til gode løsninger, folk har nok med å få hverdagen sin til å gå rundt. Det er et demokratisk problem da styreformen hviler på en opplyst befolkning som tar konstruktive valg i en mer og mer kompleks og høyrisiko ledelse.
Vi har et problem når en bilbrann utenfor et hus er et angrep på demokratiet, mens det blir regnet som helt uproblematisk At regjeringen legger ut 90 nye blokker til petroleumsleting. Det er et angrep på livsgrunnlaget til oss alle sammen