Av Heidi Taksdal Skjeseth og Iselin Stalheim Møller
Hva fikk egentlig Børge Brende til gjennom sine over fire år som Norges utenriksminister, spør tidsskriftet Internasjonal Politikk i sitt siste nummer.
Svaret: Fint lite.
Ifølge en rekke forskere som har bidratt til nummeret med fokus på Børge Brendes rolle som utenriksminister fra 2013 til 2017, var statsråden lite synlig på hjemmebane, og manglet retning og initiativ.
– Å være utenriksminister er en prisverdig rolle å ha i Norge. Det er bred konsensus om utenrikspolitikken, og en har mye å gå på. Norge har generelt god tilgang til mange land gjennom NATO og fordi vi har vært involvert i viktige fredsprosesser og forvalter mye penger på bistands- og utenriksfeltet. Forholdene ligger til rette for å være en profilert og markert utenriksminister hvis man vil, sier Nina Græger, seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) til Dagsavisen.
Diplomatiminister
Græger har bidratt til det fagfellevurderte tidsskriftet Internasjonal Politikk med artikkelen «Diplomatiminister Brende», der hun og medforfatter Halvard Leira peker på tapte muligheter, manglende veivalg og en utenriksminister med liten forankring på hjemmebane. «Brende var ikke bare borte fra Norge, men var også i stor grad borte fra utenrikspolitikken», skriver de to NUPI-forskerne.
Brende ledet Utenriksdepartementet i en urolig tid i verden. Russland annekterte Krim-halvøya i 2014, Syria-krigen raste for fullt, britene stemte ja til å forlate EU og i USA valgte amerikanerne den uforutsigbare og utradisjonelle Donald J. Trump til president. Så mye ustabilitet kan gi utfordringer, men også flere muligheter for en utenriksminister til å markere seg både hjemme og ute, sier Nina Græger. Hun mener Brende lot den sjansen og det rommet gå fra seg.
Græger understreker at det er lite et land som Norge får gjort med store omveltninger som Brexit og Donald Trumps utenrikspolitikk.
– Men vi fikk veldig følelsen av å være på utsiden, sier Græger.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Ingen veivalg
Hovedkritikken mot den tidligere statsråden går på følgende punkter:
Ikke til stede. En utenriksminister bør stille opp i Stortinget og i mediene og forklare norsk utenrikspolitikk for norsk offentlighet.
* Overlot sikkerhetspolitikken til Forsvarsdepartementet.
* Ingen veivalg, til tross for en stortingsmelding med nettopp dette navnet.
* Reaktiv. Få egne initiativer.
* Misnøye i eget departement.
Kritikken mot Brende er ikke ny. Han ble flere ganger konfrontert med manglende retning og svært mange reisedøgn. Selv har han trukket fram normaliseringen av forholdet til Kina som sin største bragd. Det er Græger langt på vei enig i. Det at regjeringen hadde en egen europaminister, tok også en av Brende og Høyres hjertesaker vekk fra utenriksministerens ansvarsområde.
– Hva kan man få til som utenriksminister?
– Det er avhengig av omstendigheter og person. Jonas Gahr Støre satte nordområdene på kartet, både i Norge og internasjonalt. Thorvald Stoltenberg fikk fart på det norske fredsdiplomatiet. Knut Vollebæk markerte seg positivt blant annet under Norges OSSE-formannskap, sier Græger.
– Hva vil du trekke fram av ting Brende fikk til?
– Med sin utstrakte reising har han pleid Norges bilaterale kontakter, og knyttet relasjoner internasjonalt. Forholdet til Kina ble normalisert, og helt på slutten var han i Russland.
Store forventninger
Selv framhevet Brende at han ved siden av Kina «har klart å holde bred enighet om utenriks og sikkerhetspolitikk» i en veldig urolig verden. Græger er ikke særlig imponert.
– Man må kunne forvente noe mer enn det i et land der det er lang tradisjon for konsensus om utenrikspolitikken.
Børge Brende kom fra stillingen som leder for World Economic Forum, og valgte selv å gå av som utenriksminister for å returnere til forumet i Sveits. Det å gi seg sånn uten videre er svært uvanlig, påpeker Græger.
– Har du noen råd til Ine Marie Eriksen Søreide?
– Forventningene er veldig høye både i UD og Norge, hun har solid erfaring. Jeg har ikke annet råd enn å fortsette å være tilgjengelig for media og være en aktiv og engasjert utenriksminister både hjemme og ute.
Tok noen valg
Nupi-forsker Minda Holm nyanserer kritikken mot Brende i det siste nummeret av Internasjonal politikk. Hun skriver at Brende med stortingsmeldingen Veivalg tok noen tydelige valg, spesielt prioriteringen av sårbare stater, skriver Holm: «Sårbare stater har sannsynligvis vært det viktigste «buzzordet» under Brendes utenriksministerperiode.»
Satsingen ble også fulgt opp med penger, med en økning på 283 millioner kroner, til 485 millioner. til sårbare stater i 2018, ifølge Holm.
Samtidig er også Holm skeptisk til hvilken effekt satsingen faktisk vil få. Veivalgmeldinga er uklar på flere utfordringer og spesifiserer blant annet ikke hva sårbare stater egentlig er, skriver Holm.
Brende: – Synsing
– Det er vanskelig å ta disse artiklene seriøst, sier Børge Brende til Dagsavisen.
– De fire årene jeg var utenriksminister i Solberg-regjeringen var de mest turbulente på mange år i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette bakteppet er ikke hensyntatt i de såkalte analysene og det faktum at norske interesser ble godt ivaretatt.
– Realiteten er at selv med et slikt krevende bakteppe greide vi å normalisere det fastlåste forholdet til Kina, stoppe asylstrømmen fra Russland gjennom dialog, var en aktiv deltaker i anti-ISIL-koalisjonen, tok internasjonalt lederskap i kampen for jenters rett til utdanning og doblet den norske innsatsen og var en viktig bidragsyter til at fredsavtalen i Colombia kom på plass. Denne helheten er utelatt i disse artiklene som preges mer av synsing enn noe annet, sier Brende.
Les også: Isfronten mellom Kina og Norge brutt etter seks år
