Innenriks

– Vesten tryggere uten atomvåpen

Strategien med å bruke atomvåpen som trussel er farlig i seg selv, sier UD-rådgiver og forsker Torgeir E. Fjærtoft.

Seniorrådgiver i Utenriksdepartementet og gjesteforsker ved Universitetet i Oslo, Torgeir E. Fjærtoft, mener Vesten er tryggere uten atomvåpen.

I morgen mottar Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) Nobels fredspris i Oslo rådhus.

I sommer stilte 122 nasjoner seg bak FN-traktaten om forbud mot atomvåpen. Imidlertid stilte ingen av atommaktene seg bak, og heller ikke deres allierte – Nato-medlem Norge inkludert.

Men bakteppet for de siste omdreiningene i atomvåpenpolitikken kan være i ferd med å bli mer dramatisk enn på lenge:

Den globale sikkerhetssituasjonen i dag begynner å ligne på situasjonen etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Vi er på vei inn i en ny fase med konfrontasjon. At både Vesten og Russland lener seg på en atomvåpenstrategi, gjør situasjonen enda mer farlig.

Det mener Torgeir E. Fjærtoft, seniorrådgiver i Utenriksdepartementet og gjesteforsker ved Senter for islam- og midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.

Les også: Frank Bakke-Jensen: – Russland tar feil

Frykter stemningen

I en kronikk på dagsavisen.no, og i dette intervjuet, utdyper han. Et av Fjærtofts hovedpoenger er det følgende:

– NATOs nåværende atomstrategi er uholdbar. Krisene under den kalde krigen avslører at atomvåpenstrategier blir farlige nøyaktig i de tilfeller de er ment å avskrekke, nemlig i politiske konfrontasjoner.

Dessuten:

– Min innsikt i historiske hendelser, og i teorien bak beslutningsprosessene i atomvåpenstrategien, overbeviser meg om at de prosessene er farlige, sier Fjærtoft, og hekter på et tredje poeng:

– Jeg mener det er bekymringsfullt at når det kommer en så sterk stemningsbølge som vi ser nå i forholdet mellom Vesten og Russland, så er det fryktelig vanskelig å komme med motforestillinger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Strid om forbud

Fjærtoft har jobbet med disse spørsmålene som rådgiver i Utenriksdepartementet i en periode under den kalde krigen og har senere fulgt utviklingen. Han mener å se en stemning som har snudd de siste årene. I 2007 tok viktige politikere i USA og Tyskland til orde for totalforbud mot atomvåpen. I 2010 gikk den daværende president Barack Obama inn for å avskaffe alle atomvåpen. Han ville endre den amerikanske atomvåpenstrategien. Men i 2017 vendte altså atommaktene ryggen til en FN-traktat om et forbud.

– I dagens debatt om forbud mot atomvåpen ser alle ut til å glemme at eldre statsmenn i USA, Russland og Tyskland for ti år siden gikk inn for det. Blant dem var flere med inngående kjennskap til både atomvåpen og atomvåpenstrategier, som veteranen Henry Kissinger, Sovjetunionens siste leder Mikhail Gorbatsjov og Tysklands tidligere regjeringssjef Helmut Schmidt. De mente Vestens forsvar må unngå ryggdekning i atomvåpen, sier han.

Les også: Ber Ap snu om atomvåpen

– Selvmotsigende tankegang

Fjærtoft beskriver striden om sommerens FN-vedtak om et atomvåpenforbud slik:

– Grunnen til uenigheten om atomvåpenforbudet er at atomvåpen har en sentral, men uklar rolle i NATOs – og dermed Norges – forsvarsstrategi. Det samme gjelder Russland og andre atomvåpenmakter. Atomvåpentrusselen skal gjøre angrep umulig. Samtidig er tanken på under noen omstendighet å gjøre alvor av atomvåpentrusselen også umulig. Atomvåpentrusselen må med andre ord både være troverdig og umulig samtidig. Grunnen til en slik tilsynelatende selvmotsigende tankegang er at to sentrale hensyn trekker i ulik retning: Hindre politisk press og blokkere muligheter for militære angrep, men samtidig hindre atomangrep. Uenigheten om atomvåpenforbudet gjelder hvilke av disse to hensyn som medfører størst risiko for utilsiktede virkninger.

Fjærtoft viser til et av de kaldeste tidspunktene under den kalde krigen: Cubakrisen. Da truet begge parter med å bruke atomvåpen. Hensikten var å få motparten til å gi seg, ikke faktisk å starte krig.

– Det fikk heldigvis sin løsning. Men en del av atomvåpenstrategien er at motparten skal være usikker på om du er villig til å trykke på knappen. Og frykter motparten at du faktisk er i ferd med å gjøre det, må den andre slå til først.

Med utgangspunkt i en slik strategi, kan tilfeldigheter utløse atomkrig, frykter Fjærtoft og viser til den sovjetiske oberstløytnanten Stanislav Petrov. I 1983 avverget han en mulig atomkrig ved ikke å iverksette et massivt gjengjeldelsesangrep da det sovjetiske varslingssystemet – feilaktig – viste at et amerikansk missilangrep var på vei. Petrov tok rett avgjørelse, men han brøt prosedyren han egentlig skulle ha fulgt.

Les også: – Skjebnens ironi at ICAN får prisen i Norge, som ikke undertegnet atomvåpenforbudet

Kritisk til sanksjoner

– Mitt poeng er at vi i dag må unngå å skape de samme farlige misforståelsene som i perioden etter 1979. Før invasjonen av Afghanistan hadde Vesten og Sovjetunionen en dialog om felles sikkerhet. Etter invasjonen boikottet Vesten politisk dialog og OL i Moskva, det ble rustet opp – også med atomvåpen – og gjennomført militære øvelser, sier Fjærtoft.

Han peker på likhetstrekkene med de vestlige reaksjonene mot Russland etter annekteringen av Krim og involveringen i Ukraina.

– Nå ser vi en kombinasjon av sanksjoner, boikott av politisk dialog, militærøvelser og opprusting. Alle tiltakene er fornuftige sett fra vår side. Russland har et annet bilde: De mener de forsvarer seg mot oss.

Fjærtoft mener det er vanskelig å finne historiske eksempler på at sanksjoner har fungert.

– Jeg tror sanksjonene mot Russland virker mot sin hensikt. Det blir vanskeligere for Russland å endre sin politikk, det vil da framstå som om de bukker under for press.

Les også: – Forvaltningen av fredsprisen en skandale