Derfor skal vi gå i Pride-paraden

Norsk homokamp – en suksesshistorie

Det norske samfunnet har gjennomgått en grunnleggende endring i forholdet til homospørsmål. Men kampen er ikke over.

FANT KJÆRLIGHETEN: Maritha Henriksen (t.v.) og Carine Fløystad er begge fra en liten øy i Nord-Troms med 800 innbyggere, men møtte hverandre ikke før de begge hadde flyttet til Oslo.

45 år er lang tid, men samtidig ikke. På den tida har det norske samfunnet, i stort, radikalt skiftet holdning til homofile og lesbiske.

– Jeg har kunne være meg selv hele veien, sier Carine Fløystad.

Dagsavisen møter henne og samboeren Maritha Henriksen i Pride Park i Oslo sentrum.

– Jeg har hele tida vært åpen, for eksempel i arbeidslivet, og det har aldri vært noe problem, sier Henriksen.

Men begge er klare på at tilværelsen er bra nå fordi mange har kjempet lenge for det.

Kommentar: Derfor bør alle gå i Prode-paraden (Oda Faremo Lindholm)

Hard kamp

I 1972 ble paragraf 213 i straffeloven, den som kriminaliserte seksuell omgang mellom menn, opphevet. Mange har både før og etter kjempet en hard kamp for aksept og rettigheter for bevegelsen som etter hvert rommet homofile, lesbiske og transkjønnede. Ved Skeivt arkiv på universitetsbiblioteket i Bergen er den skeive historien dokumentert og samlet. Faglig leder for arkivet er historiker Runar Jordåen.

– Vi har gått fra å være et samfunn som var ekstremt homogent når det gjaldt eksempelvis religion og kultur med veldig lite rom for annerledeshet, og som var undertrykkende når det kom til homoseksualitet. Først i 1972 ble sex mellom menn avkriminalisert. Straffeparagrafen ble riktignok ikke mye brukt, men den var et ris bak speilet. Det var likevel nesten uhørt å stå fram som homofil før 1972 – og dette er bare fire tiår siden. Det har skjedd noen helt grunnleggende normendringer. Og en hel rekke viktige lovendringer, sier Jordåen.

– Er norsk homokamp en suksesshistorie?

– Ja, jeg tror du kan si det. Samtidig er den en komplisert historie om ulike kamper ført av ulike grupper som har kjempet med til dels ulike strategier og formål, sier Jordåen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Komplisert suksess

Hans poeng er at tross fremgang er ikke homohistorien en pil som bare peker rett opp.

– Men på snaut femti år har en klart å vende store deler av samfunnet – det er som natt og dag. De som opplevde 50- og 60-tallet må klype seg i armen. Og det må de av oss som levde i distriktene på 90-tallet også.

Men kampen er ikke over.

– Hvor står den i dag?

– Transpersoner, som tidligere sto utenfor homobevegelsen, er en viktig gruppe som det er kjempet fram rettigheter for de siste årene. Jeg tenker også på Skeiv verden, en gruppering som utfordrer både minoritetsmiljøene, men også bevegelsen fra innsiden, når det gjelder synlighet for personer med minoritetsbakgrunn.

Les også: Nordmenn er positive til homofile barn – har litt større problemer med transbarn

Brennbare transspørsmål

Jordåen får følge av professor Agnes Bolsø, som er sosiolog og kjønnsforsker ved NTNU. Norsk homohistorie er ganske vellykket, mener også hun.

– Så har Norge ligget et stykke bak når det gjelder kjønnsuttrykk og transspørsmål. Det er der det brenner i dag, sier hun.

– I dette skiftet, der kampen nå står om kjønnsuttrykk og transspørsmål, har seksuell orientering blitt mindre sentralt. Du kan si at homoseksualitet er blitt mindre provoserende for samfunnsstøttene. Nå er det ulike kjønnsuttrykk som skaper trøbbel.