Det er ikke så enkelt som Clemet skal ha det til i sitt innlegg i Aftenposten 30. oktober: at leger, lærere, lokomotivførere og andre arbeidstagere bare kjemper for sine egne interesser. Vi som har skikkelige jobber, som utøver en profesjon, vi føler på ansvaret vi har hver eneste dag. Vi føler ansvar for elevenes læring, for pasientenes helse og for togpassasjerenes sikkerhet. Denne ansvarsfølelsen er det kanskje ikke så lett for Kristin Clemet å sette seg inn i når hun sitter på kontoret og klekker ut nye ideer og løsninger for Høyre.
Clemet ønsker å spare penger. Vi arbeidstaker ønsker å gjøre en skikkelig jobb. Det handler ikke om egeninteresse, Clemet. Det handler om å ta ansvar for andre mennesker. Og ansvar for at de institusjonene vi har bygget opp skal fungere best mulig. Og det samme gjelder for lokførerne. Da de streiket for at det skal være et minstekrav til utdanning av nye lokførere, streiket de for sikkerheten. Ikke bare for de som har toget som arbeidsplass, men de streiket for sikkerheten til passasjerene. Jeg er så glad for at noen har kjempet fram at det skal være trygt å kjøre tog i Norge. En nobel kamp.
Det er veldig lett å gjennomskue Kristin Clemet. Hun har en våt drøm om å konkurranseutsette alle offentlige tjenester. Hun mener dette vil spare samfunnet for penger. Så kan vi betale mindre skatt. Men når private aktører tar over, og tjenesten forringes, når det går utover sikkerheten, hva skal lokførerne gjøre? Når de kjenner på kroppen at beslutninger som fattes strider mot alt det lokførerprofesjonen står for. Hvilke andre virkemidler har ansatte i offentlig sektor? Hvilke våpen har vi, når Høyre-folk rasler med sablene og ønsker å kutte i budsjettene så det går ut over kvaliteten på tjenesten og i verste fall får konsekvenser for liv og helse? Vi har bare streikeretten.