Innenriks

– Vi må huske Christoffer-saken

– Akuttplasseringer er dramatiske for barnet, men kan redde liv, sier lederen for barnevernpedagogene i Akademikerforbundet.

– Å akuttplassere barn er absolutt siste mulighet, sier Anne Grønsund, leder for barnevernpedagogene i Akademikerforbundet.

I Dagsavisen torsdag slo tre psykologer alarm om barnevernets bruk av akuttvedtak. Antallet akuttvedtak har økt med 60 prosent på åtte år, og psykologene advarte om at slik inngripen kan gi barna traumer.

Akuttvedtak innebærer at barnevernet kan frata foreldre barn på bakgrunn av bekymringsmeldinger, uten sakkyndig observasjon av familien.

Anne Grønsund, leder for barnevernpedagogene i Akademikerforbundet, sier barnevernet jobber mye med å få ned antallet akuttplasseringer.

– Det er ingen tvil om at det å akuttplassere barn er absolutt siste mulighet. Når man gjør det, er det fordi barns liv og helse står i fare. Da skal det ikke være andre alternativer enn å ta barnet ut av hjemmet. Det er veldig strenge kriterier for å gjøre det, og jeg er trygg på at ingen ansatte i barnevernet tar lett på dette, sier hun.

Les også: – Mange får alvorlige traumer

Rus eller vold

Grønsund påpeker at en akuttplassering er en dramatisk endring i et barns liv.

– Man gjør det fordi man er bekymret for at foreldrenes omsorg er skadelig for barnet. For eksempel fordi foreldrene er så ruset at de ikke er ved sine fulle fem eller at det er en så kaotisk voldssituasjon at man i øyeblikket ikke klarer å roe ned situasjonen og avhjelpe med andre tiltak. Det er viktig å forstå hvor dramatiske situasjoner mange barn befinner seg i når man må ta dem ut for å sikre liv og helse, sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Politisk vilje

For å få færre akuttplasseringer, mener hun kommunepolitikerne må bruke mer penger på forebygging.

– Nå er prioriteringen skjev: De bruker de store pengene på system og institusjon, på tunge hjelpetiltak som gjør at vi kommer sent inn, og da øker faren for at barn kommer i akuttsituasjoner. Vi må ha en politisk vilje til å snu fra å reparere til å forebygge. De som skal hjelpe barn og unge, må også snakke bedre sammen og avhjelpe hverandre med tiltak. Men noen akuttsituasjoner vil det være, for verden er brutal for mange barn. Det gir rettssikkerhet at det faktisk er mulig å ta barna ut av situasjoner som kan være farlige og faktisk også dødelige. Vi må huske Christoffer-saken, sier Grønsund.

Les også: Storsamfunnets svik mot barna

Melde ifra tidligere

At antallet akuttvedtak har økt, forklarer hun med økt oppmerksomhet rundt det å skjerme barn.

– I Norge har vi stort fokus på å sikre barn en trygg oppvekst og at de ikke skal oppleve vold og overgrep. Folk er kanskje også blitt litt flinkere til å melde ifra. Utfordringen er at de må melde ifra tidligere, slik at vi kan forebygge i stedet for at det først meldes ifra når man blir ordentlig redd, sier Grønsund.

Både skole, barnehage, helsestasjon og andre som møter barn, må bli flinkere til å melde ifra tidlig, mener hun.

– Psykologer har også et ansvar for å melde ifra når de ser slike ting under oppseiling. Det hadde vært fint om det ikke bygger seg opp en konflikt mellom psykologer og barnevern, for vi er avhengige av å samarbeide.

Les kronikk: Er det grunn til å være bekymret for barnevernet?