Det er 17. desember 2015 og PION markerer den internasjonale dagen for å bekjempe vold mot sexarbeidere på Internasjonalen i Oslo, da meldingen om at Galina Sandeva var funnet drept kom. Hun ble funnet på Bispekaia i sin egen bil av venner og kollegaer som hadde startet å lete etter henne fordi hun ikke hadde gitt livstegn etter at hun tok opp den siste kunden den 16. desember. De meldte henne ikke savnet men tok kontakt med politiet da de fant henne. Drapsmannen var en ung hvit norsk mann som hevdet at han måtte drepe – en sexarbeider ble hans offer (dagbladet.no 2.februar 2016). Det var ingen voldelig kunde eller kynisk og utnyttende bakmann, men en person som i sin psykotiske tilstand trengte noen å drepe og valget falt på en sexarbeider. Den internasjonale dagen for å bekjempe vold mot sexarbeidere har sin opprinnelse i en markering som ble avholdt i 2003 for å minnes sexarbeidere drept av The Green Rives Killer: Gary Leon Ridgway, mannen som drept 49 amerikanske kvinner fortalte da han ble tatt at han regnet sexarbeidere som fritt vilt. Ingen vil savne dem, politiet vil ikke bruke ressurser på å oppklare eller etterforske forsvinningene, og muligheten for å bli tatt var ifølge drapsmannen minimal. I ettertid har stadig flere sexarbeidere blitt tilføyd listen over kvinner, menn og transpersoner som man minnes den 17. desember, og Galina Sandeva er nå én av dem. Det var det femte registrerte drapet på sexarbeidere i Norge.
På markeringen den 17. desember deltok representanter fra Pro Sentret, Nadheim, MaritaWomen, Amnesty og PION, alle med innlegg hvor det ble ytret bekymringer for dagens situasjon og utvikling man har vært vitne til med økt vold og hatkriminalitet mot sexarbeidere. Det ble formidlet om trakassering fra politiet, spesielt mot svarte kvinner i gateprostitusjon, og om tillit til systemet i stadig forvitring blant sexarbeidere. Alle refererte til egne erfaringer med voldsutsatte sexarbeidere og at det er få av dem som anmelder slike saker. En kvinne, en bruker av MaritaWomen, skulle også delta i debatten men meldte avbud samme dag fordi hun hadde fått melding om at hennes anmeldelse av en kunde for grov vold og voldtekt var henlagt av politiet. Selv om hun kunne oppgi adresse, hadde vært til behandling på legevakten som kunne fysisk dokumentere volden og hadde biologisk bevis – DNA - til voldsmannen, var det ifølge politiet intet de kunne gjøre. Hun er ikke alene om å få den type beskjed selv om hun er i fåtall av personer både på innendørs- og utendørsmarkedet som anmelder vold. Men det er ikke bare manglende tillit til systemet som påvirker anmeldelsesfrekvensen. Sexarbeidere risikerer også å bli kastet ut av leiligheten eller bli svartelistet av hotellkjeder, og sist men ikke minst har den som selger sex nå fått ansvar for å beskytte kunden mot politiet og det gjør det viktig å holde seg unna politiradaren. Derfor oppleves sexarbeidere som fritt vilt av mange voldsforbrytere og kriminelle ransmenn som går etter kontanter og spekulerer i at terskelen for å anmelde er høy.
I disse dager har Amnesty International (AI) publisert dybdestudier av fire lands reguleringer, deriblant Norge. Formålet med studiene har vært å se på hvordan ulike reguleringsregimer og respektive lovhåndhevelse rammer personer som selger sex; kvinner, transpersoner og menn. Den norske studien
består av intervju med sexarbeidere, forskere, ansatte ved tiltak, politi og myndighetspersoner, og kan leses som et supplement til Vista Analyse evaluering (2014) av sexkjøpsloven. Vista Analyse fant det som kjent ikke nødvendig å gå i dybden på tilbakemeldingene fra de intervjuede sexarbeiderne som formidlet om vold, følelsen av å være kriminalisert og manglende tillit til politi og rettssystem. Politiet hevder at sexkjøpsloven har styrket etatens relasjon til sexarbeidere og Vista Analyse avviser derfor at sexarbeidernes erfaringer og opplevelser har relevans, og hevder at myter og historier som hersket i miljøene. Manglende anmeldelser ble også forklart med at det mest sannsynlig var personer som av andre årsaker ikke ville ha kontakt med politiet.
Hvorfor Vista Analyse nedtonet de negativ omkostningene kriminalisering har for sexarbeidere er uvisst: Sexarbeidere har mange ganger høyere risiko for å bli utsatt for vold enn normalbefolkningen skriver det internasjonalt anerkjente tidsskriftet The Lancet i juli 2014. Vold er hovedårsaken til hivsmitte som i noen land er av epidemisk art blant sexarbeidere, og volden utøves ikke bare av slemme kunder men vel så mye fra politi og folk fra omgivelsene.
Og det er sant å si ingen hyggelig lesing AI bringer til torgs. Selv for de av oss som har fulgt tett på feltet de siste årene, er det sjokkerende å lese hvordan sexarbeidere nå opplever og erfarer paradigmeskiftet fra sosial- til kriminalpolitisk tilnærming. Amnestys studier avdekker en virkelighet der (spesielt kvinnelige) sexarbeidere har blitt mål og middel for politiets lovhåndhevelse; de overvåkes, raides og bortvises. Fortellinger om stigma, vold, hatkriminalitet og manglende tillit til politiet står i grell kontrast til Vista Analyse funn; politiets gode relasjon til sexarbeidere. Amnestys rapport river også ned myten om at reguleringsregimet som går under navnet nyabolisjonisme (kjøp og tredjepartsvirksomhet er forbudt) er spesielt sensitiv og ivaretagende for sexarbeidere som har fått rollen som offer i transaksjonen. For politiet er sexarbeidere både mål og middel både i forebyggingsøyemed og kriminalitetsbekjempelse, og sexarbeidere erfarer vilkårlig stopp, sjekk og bortvisning:
"I was just walking down the street. I wasn't working. I was chatting to my friends. I thought they were bad guys and I was scared. The police asked to see my papers and I showed them. They asked my friends questions – did they have condoms, why did they have them? They told us to go away and that they better not see us on the street – we better not come back for 24 hours or they would take us to the station." (Wendy, afrikansk sexarbeider i «The human cost of «crushing» the market").
Andre opplever å få politiet undercover på døren eller massasjebenken som kunde, bli kastet ut av leiligheten på dagen eller nektet adgang på hotellet takket være utveksling av informasjon mellom politi og privat næringsliv.
AIs rapport dokumenterer derfor rettsløse tilstander og grove menneskerettighetskrenkelser.
Det har likevel vært det man kan kalle en øredøvende taushet fra politikerne, i alle fall om man ser bort ifra at Høyres Hårek Elvenes formidlet at dette var kjente takter fra Amnesty – det kan forstås som om at han tar ikke rapporten alvorlig (vg.no 26.mai 2016). Med seg har han kvinnebevegelsen som har hevdet og fortsatt hevder at AI vedtak skyldes at menneskerettighetsorganisasjonen er kuppet av en pro-prostitusjonslobby og det er derfor ingen grunn til å ta deres arbeid seriøst. Den samme beskyldningen rettes mot FNs Aidsråd (UNAIDS), Verdenshelseorganisasjon (WHO) og en rekke andre internasjonale helse- og rettighetsorganisasjoner som har tatt til ordet for avkriminalisering av sexarbeid som og det er merkelig om norske politikere stiller seg bak denne konspirasjonstanken. Den radikalfeministiske dominerte kvinnebevegelsen har imidlertid alltid hatt manglende empati for sexarbeidere som ikke kjenner sin plass i samfunnet som offer for patriarkalsk vold og undertrykkelse. Men man kan lure på hvor stemmene til alle de politikerne innenfor SV, Ap, KrF og Senterpartiet som i forkant av innføringen av forbudet bedyret at sexarbeidere skulle ikke rammes av lovforbudet men møtes med solidaritet og hjelpetiltak, er. Man kan også lure på hvorfor de mange stemmene fra Høyre, Venstre og Frp som i samme tid hevdet at forbudet ville ramme de mest utsatte sexarbeiderne hardest og som lovet fjerning av loven så snart de kom til makta. Hvorfor slår man ikke i bordet med AI rapporten og sier; hva var det vi sa!
Spørsmålet er hvordan man skal tolke tausheten; som et uttrykk for politisk feighet fra både politikerne som var for og de som var i mot kriminaliseringen? Som et uttrykk for at folk flest – og politikerne som kjent en del av den massen, driter oppi hva som er konsekvensene av kriminaliseringen? Som et uttrykk for at interessen for hvordan det går med dem som i mange år har blitt sagt å være den mest sårbare part i relasjonen ikke lenger er der fordi man med lovforbudet har redusert fenomenet til et spørsmål om lovbrytere, gjerningsmenn og organisert kriminalitet?
Det er i så tilfelle ikke noe nytt og ligner til mer enn en forveksling med narkotikalovgivningen der man til tross for snart femti års mislykket krig på gatenivå fortsatt hever straffelovfanen og hevder nulltoleransens fortreffelighet. Selv om vi blant de land som topper overdosedødeligheten i Europa, har en ekstremt marginalisert gruppe av injiserende stoffbrukere (vår rikdom til tross) og fyller fengslene opp med utslitte stoffbrukere samtidig folk flest har ypperlig tilgjengelighet til hva det måtte være av illegale substanser.
Og det er kanskje her skrekkscenarioet tegner seg, politikernes manglende vilje til å innrømme at politikken er feilslått. Det anses som mer kontroversielt å gå ut mot en politikk som har skapt og skaper ekstrem marginalisering og nød og død blant stoffbrukere primært fra lavere sosiale lag av samfunnet og bidrar til stigma, skam og lidelser for pårørende, enn å stille seg bak den. De som uttaler seg kritisk til forbudslinjen og/eller ønsker radikale reformer er enten med i moderpartienes opposisjonelle ungdomspartier eller har unnagjort karrierestigen og inntatt pensjonistenes rekker. Den politiske toleransen for de omkostningene som rammer de få, er stor, og nå står sexarbeidere for tur der man i lovens navn ruster opp justissektorens og bygger ned sosial- og helsesektorens arbeid: Hvilke høyder skal volds- og hivstatistikken nå før man igjen ser behovet for paradigmeendring? Hvor mektig skal kriminelle nettverk som sexarbeidere nå gjør seg avhengig av, bli før man innser at det å dytte markedet fra gråsonen over til den svarte økonomien var en tabbe?
Galina Sandeva gikk ikke inn i statistikken over uoppklarte mord på kvinnelige sexarbeidere i Norge, og det er takket være innsatsen fra vold- og drapsavsnittet ved Grønland politistasjon. Men det gjør fire av hennes medsøstre, som Gry og Trine i Oslo, Rebekka i Bergen og en kvinne med navn ukjent som ble drept på Grünerløkka hjemme i egen leilighet.
For sexarbeidere flest handler møtet med politiet om å bli kastet ut av leilighet, bortvisning fra sentrumsgatene, bøtelegging, utvisning fra landet, om å holde kondomer skjult og ligge under politiradaren ved å unngå å anmelde vold. Det er kriminaliseringens omkostninger og det må politikerne ta på alvor, og derfor bør AIs rapport denne sommeren være obligatorisk lesning for alle stortingsrepresentanter og statsråder.