– Ingen er født til å hate som Breivik

I morgen starter rettssaken om soningsforholdene til Anders Behring Breivik. 22. juli-terroristen mener soningsforholdene bryter med menneskerettighetene, blant annet fordi han er langvarig isolert fra andre fanger.

Per Anders Langerød (30) svømte under massemorderens kuler for snart fem år siden. Han ønsker en ny kommisjon – på linje med Gjørv-kommisjonen – for å hindre at barn vokser opp slik Breivik gjorde.

– Det er behov for en kommisjon som samler kunnskap om hvordan man skal hindre frafall, utenforskap og en dårlig barndom, sier Langerød.

– Forfeilet barndom

Han mener det er viktig å tette hullene i velferdsstaten og gjøre alle barns oppvekst meningsfull.

– Konsekvensene etter Gjørv-kommisjonen var helikoptre, flere pistoler og mer politi. Det er ikke det som vil forhindre et nytt 22. juli. Det er et oppgjør med hatet bak. Det er ingen som er født til å hate sånn. Vi er nødt til å gå løs på forutsetningene for hatet. En så forfeilet barndom som gjerningsmannen hadde, skal ingen oppleve, sier Langerød.

Han ønsker mer satsing på for eksempel idrett, barnevern, ungdomsklubber og tiltak mot at unge dropper ut av videregående.

– «It takes a village to raise a child». «Man trenger en landsby for å oppdra et barn», sier han.

– Hvilken ekstra oppfølgning får for eksempel aleneforeldre, som oppdrar unger på egen hånd? Vi vet av statistikk at aleneforsørgere har en dårligere helse, oftere psykiske lidelser og dårligere økonomi.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vil åpne sår

Etterlatte og overlevende etter 22. juli er forberedt på at rettssaken vil åpne sår og vekke til live gamle traumer.

– Denne rettssaken er ikke vår, men terroristen sin, skriver Lisbeth Kristine Røyneland, som er leder for den nasjonale støttegruppen etter 22. juli, i en SMS til Dagsavisen.

– Du vil aldri bli vant til å se ansiktet til en person som prøvde å drepe deg. Men jeg kommer ikke til å gjenoppleve traumene, sier Per Anders Langerød.

– Ansiktet hans vil alltid være en påminner om det motsatte av alt som er godt, men det vekker ikke den samme redselen og frykten nå.

Han unngår helt bevisst navnet på massemorderen. Og bruker de juridiske termene på mannen. Slik mange av de overlevende og etterlatte etter Utøya-massakren gjør.

– Gjerningsmannen blir tatt hånd om av rettsvesenet. Han får ikke ta mer plass i mitt liv. Men han skal behandles i tråd med de reglene som gjelder alle.

Ikke forskjellsbehandles

– Breivik vil gjerne prøve for retten at han føler seg umenneskelig behandlet?

– Det er veldig bra at det blir vurdert. Vi må passe oss for å ville hevne oss og gå utenfor loven. Han må ikke forskjellsbehandles. Det er viktig å gå gjennom soningsforholdene nå, så denne typen påstander og debatter ikke blir en evig gjentakelse.

Langerød sier at det eneste han reagerer på, er at Breivik igjen får så mye oppmerksomhet. Han peker på at det er en tilleggsbelastning for mange.

– Selv om gjerningsmannens motivasjon er oppmerksomhet – og å få en talerstol – så er det å slutte opp om rettsstaten enda viktigere. Det er særlig viktig i den situasjonen Europa er i nå, med en strøm av flyktninger og en oppblomstring av høyreekstremistisk tankegods. Jeg er redd juridiske rettigheter nå vil bli forbigått i en rekke andre land. En rettferdig rettergang er også en kamp mot hans tankegods.

Les også: Kronikk: Ordet utenforskap finnes ikke i ordboken

– Flommer over av hat

– Du har gått ut mot din egen professor i statsvitenskap, tidligere statssekretær i UD, Janne Haaland Matlary. Hun hevdet i Klassekampen at Breivik var «politisk uinteressant». Du sa til samme avis at Breivik må settes inn en politisk sammenheng uavhengig av hva hans psykiske diagnose er?

– Ja, når Facebook flommer over av støtteerklæringer som at «drapene på AUF-ere er jakttrening for å gjøre seg klar for innvandrerbølgen som kommer», må man ta hatet på alvor. Det er et ulmende hat der ute mot andre folkeslag. Det skremmer, sier Langerød som har fått flere hatbrev.

Han håper mediene gjør etiske vurderinger om hvordan de slår opp Breivik-rettssaken.

– Men jeg vil likevel ikke at rettssaken skal holdes hemmelig. Da vil man bare få konspirasjonsteorier, myter og spekulasjoner om det som skjer. Men redaksjonene bør ta hensyn til dem som ikke har det så bra, som ufrivillig ble utsatt for dette traumet.

Statsvitenskap

En rapport viste i fjor sommer at to av ti Utøya-ofre var betydelig plaget av angst og depresjon. Men det har gått bra med Langerød. Han greide å ta en master i statsvitenskap på normert tid. Han jobber som politisk rådgiver i Røde Kors og sitter i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet.

– For meg går det gått veldig bra. Selv om det har sine sider at noen har prøvd å skyte deg for de meningene du har, sier Langerød.

22. juli sitter likevel hardt i hukommelsen. Langerød forteller hvordan han gjemte seg fire meter fra pumpehuset i en liten klynge av redde barn og ungdom.

– Jeg sendte et bilde av avstanden til neste øy til en kamerat som har tjenestegjort i Afghanistan og spurte om jeg ville klare å svømme den avstanden. Men plutselig så jeg gjerningsmannen. Det var absurd og uvirkelig å se ham skyte folk rett ned. Så snudde han seg og gikk mot meg med besluttsomme skritt. Da var valget lett: Jeg stupte uti og svømte under vann alt jeg kunne. Da hørte jeg skudd, men måtte opp og ha luft. Da jeg dukket opp, justerte han siktet og skjøt en gang til. Heldigvis bommet han.

Beste minner

Selv om Langerød har sitt verste minne fra den hjerteformede, grønne øya i Tyrifjorden, er også noen av de beste minnene derfra:

– Utøya var en vakker hemmelighet. Det var stedet vi samlet oss for forandre verden. Langerød forteller hvordan AUF-erne dagen før massakren hadde hengt opp en plakett på et tre til minne over nordmenn som falt i kamp mot fascismen i Spania.

– Det virket så fjernt at AUF-ere hadde falt i kamp mot fascismen. 22. juli minnet om at kampen aldri vinnes for alltid.