Innenriks

– Vi må snakke sammen, gutter

DEBATT: Vi trenger at den ene halvdelen av befolkningen tør å erkjenne at den har utfordringer.

Av  Mani Husseini, AUF-leder

TV2-serien «Sykt perfekt» retter et riktig og viktig fokus på temaer som sosial angst og kroppspress blant unge. Likevel glimter unge gutter med sitt fravær i serien, slik Bendik Hallensten påpekte i Aftenpostens Si;D-spalte 20.januar. Han etterlyste et fokus på de samme utfordringene blant gutter. TV2 svarte med en erkjennelse om at det hadde vist seg vanskelig å få gutter til å stille opp.

Det er ikke noen revolusjon i seg selv å snakke om kroppspress blant gutter. Flere har påpekt de umulige kroppsidealene som eksisterer for både kvinner og menn, og hvordan disse påvirker oss. Særlig sosiale mediers evne til å påvirke hva vi ser på som naturlig, blir stadig problematisert. Men om vi alle erkjenner at kroppspress og sosial angst er noe som også rammer gutter, hvorfor hører vi ikke noe fra de? TV2 er inne på denne problematikken i sitt svar. Psykologer (i samtaler med TV2s produksjonsselskap) «bekrefter også at gutter ikke er like øvet med å dele sin historie som jenter er. At de ikke like gjerne snakker åpent om hvordan de egentlig har det.».

Her er kjernen i problemet – vi må snakke sammen, gutter! Om hvordan vi har det, hva vi sliter med og gi hverandre råd. Det eksisterer et tabu blant oss – et tabu som umuliggjør den helt nødvendige dialogen om utfordringer knyttet til alt fra kropp, seksualitet og følelser. Jeg tror mange av oss kan flire over at vi ikke klarer å trene oss til sixpack eller større brystmuskler, men hvor mange snakker med kameraten sin om at det går inn på dem? At det er krevende å aldri føle seg perfekt?

Tabuet manifesterer seg gjennom myten om at menn ikke snakker om følelsene sine, om at det er et svakhetstegn og at menn har et slags naturlig ansvar for å være tøffe og å klare ting på egenhånd. Jeg tror vi har alt å vinne på å utfordre disse mytene.

Hver uke tar i snitt to unge menn mellom 15 og 34 år livet sitt i Norge. Det er et stort flertall av menn som tar livet sitt. Et interessant og urovekkende fellestrekk i dette er at svært få menn tar kontakt med psykisk helsevern før de velger å ta sitt eget liv. Det forteller meg at det er liten aksept blant menn å søke hjelp og tallene er en ubehagelig påminnelse om hva konsekvensene kan være. Jeg mener vi behøver at flere menn kommer på banen for å diskutere psykisk helse, og jeg ønsker alle innspill velkommen.

Vi hører ofte at menn må engasjere seg mer i likestillingssaker. Det er jeg helt enig i – mannlig engasjement i debatten om likestilling kan ikke utelukkende bestå av hva Kjetil Rolness til enhver tid måtte mene om feminister. Vi trenger flere menn som tar et oppgjør med voldskultur, voldtekt og kvinnehat.

Men jeg mener vi gutter også behøver å ta et oppgjør med hvordan vi snakker med hverandre. Vi behøver å utfordre tabuet. Tabuet mot å snakke om det som er vanskelig for oss. Tabuet mot alt som kan oppfattes som mindre mannlig.

Jeg tror et oppgjør med dette tabuet vil tjene den norske likestillingsdebatten på en god måte. Vi trenger at den ene halvdelen av befolkningen tør å erkjenne at den har utfordringer. Da trenger vi større åpenhet. Vi trenger at flere menn tør problematisere temaet og snakke om det i det offentlige rom.

Vi trenger å snakke sammen, gutter.