Det har vært et prestisjeprosjekt for klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft. Med millioner av kroner, overført gjennom FNs klimakvotesystem, skulle Norge utvikle viktige, nye klimaprosjekter i fattige land.
Kvotene det er tale om, kommer fra FNs grønne utviklingsmekanisme (CDM). Ved å betale for klimakutt i fattige land, kan Norge gjøre færre klimagasskutt hjemme. Nå viser det seg at ikke et eneste nytt klimaprosjekt er utløst av pengene. I stedet havner mange penger i lommene til store konsern med milliardomsetning.
– Overraskende og skuffende, sier leder Truls Gulowsen i Greenpeace Norge.
– Pill råtten klimapolitikk, sier leder Arnstein Vestre i Natur og Ungdom.
EUs tidligere klimakommissær Connie Hedegaard advarer Norge mot å gjøre seg avhengig av kvotene.
Forbud fra 2020
Det har lenge vært et mål for Norge å utvikle nye klimaprosjekter i fattige land. Allerede i 2013 fastslo den rødgrønne regjeringen at kjøp av klimakvoter skulle skape nye klimaprosjekter. Solberg-regjeringen har videreført målsettingen.
Nå viser det seg at målet langt ifra er nådd. En gjennomgang Dagsavisen har gjort av mer enn 40 ulike prosjekter Norge har vært med på å finansiere, viser at ikke ett eneste av prosjektene er utviklet etter 2012. Enkelte av prosjektene ble iverksatt så tidlig som i 2002, mens andre kom på plass i 2006 og 2007.
– Dette viser at regjeringen ikke har en god nok strategi for hvordan norske klimatiltak skal bidra til varig endring, sier Gulowsen i Greenpeace.
Kjøp av CDM har lenge vært omstridt. EU har bestemt seg for å forby slike kvoter i sitt kvotesystem fra 2020. Prisene har falt som en stein. Der Norge for fire-fem år siden måtte betale 120 kroner per kvote, betaler man nå i gjennomsnitt 20 kroner per kvote. Dagsavisen har snakket med Connie Hedegaard som var klimakommisær i EU da det ble bestemt at CDM-kvotene skulle utestenges. Hun sier forbudet var viktig for å sikre integriteten i EUs kvoteprogram (ETS).
– Etter 2020 kan man kun leve opp til målene i EU gjennom hjemlige tiltak i EU, ikke gjennom CDM, sier Hedegaard.
Hun tror CDM-kvotene blir tema i forhandlinger mellom Norge og EU.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Fra Brasil og Mexico
– Det er min klare oppfatning at vi i de rike land ikke kan si at det bare er u-land som skal redusere, og så kjøper vi kvoter fra prosjektene deres, men ikke gjøre så mye selv. Det tror jeg ikke kommer til å fungere i en internasjonal prosess, sier Hedegaard, som tror kvotene blir tema i forhandlinger mellom EU og Norge.
Fram mot 2020 vil regjeringen kjøpe 60 millioner. Så langt er det skrevet kontrakt for kjøp av 26 millioner av dem. Fra norsk side har det vært et argument at kvotene utvikler prosjekter i sårbare og fattige land. Men oversikten Dagsavisen har fått tilgang til, viser at det alt vesentligste av kvotene er kjøpt fra store, nyindustrialiserte land som Brasil, Mexico og Sør-Afrika.
En tredjedel av kvotene kommer fra prosjekter for rensing av lystgass (N2O) fra industrianlegg som produserer sprengstoff og kunstgjødsel. Et av anleggene er Paulina, i Sao Paulo, i Brasil, der regjeringen har kjøpt 560.000 klimakvoter. Renseanlegget i fabrikken ble installert i 2007 og er for lengst nedbetalt gjennom kvotesalg. Fabrikken eies av det belgiske storkonsernet Solvay S.A, som i fjor hadde en omsetning på 10 milliarder euro. Opplysninger Dagsavisen har fått, tilsier at fabrikken vil fortsette å rense lystgass, som del av sitt frivillige miljøprogram, uavhengig av om det blir solgt kvoter eller ikke. Også i Norge blir lystgassutslipp renset ut fra frivillighet.
Anja Kollmuss er klimakvoteekspert tilknyttet Stockholm Environment Institute. Hun mener Norge bør legge press på nyindustrialiserte land slik at lystgassutslipp blir regulert direkte.
– Det er ulike måter å støtte utviklingsland i deres klimaarbeid. En måte er å kjøpe disse klimakvotene, men det tilrettelegger ikke for strukturelle endringer i vertslandet, forklarer hun.
Hun har utarbeidet en rapport om saken, på vegne av den tyske regjeringen, sammen med flere andre eksperter. Rapporten konkluderer med at regulering i vertslandet er den mest effektive måte å kutte lystgassutslipp på.
En av dem som står bak rapporten, er Lambert Schneider, som i dag leder FNs klimakvotestyre. Dagsavisen har vært i kontakt med Schneider, men han ønsker ikke å kommentere saken. Hans kollega Kollmuss er imidlertid ikke i tvil om hva Norge bør gjøre.
– Om et land ønsker en langsiktig teknologisk forandring i vertslandet, vil det gi langt mer mening å gjøre en kombinasjon av ting. En må presse på for at landet innfører reguleringer. Det er en lang mer effektiv måte å kutte utslipp av lystgass, sier hun.
LES OGSÅ: - Slik kan klimakuttene gjøres
Klimaforhandlinger i Paris fra 30. november til 11. desember.
Målet er en ny internasjonal klimaavtale som omfatter alle verdens land.
– Vi har prosjekt i pipeline
Politisk rådgiver i Klima- og miljødepartementet, Jens Frølich Holte, bekrefter at regjeringen ikke har klart å utvikle noen nye klimaprosjekt gjennom CDM-systemet.
Av Erik Martinussen
– Vi har nye prosjekter i pipeline, men de er ikke klar ennå, sier Holte.
Han nevner blant annet et prosjekt for oppsamling av metangass i et afrikansk land og et vannrenseprosjekt.
– Dette er prosjekter som jobbes fram fordi vi har meldt vår interesse for å kjøpe kvoter. Vår jobb i første runde er å vurdere realismen i planene og eventuelt å forhandle fram en avtale om kjøp som gjør at prosjektet kan gjennomføres, sier han.
– Hvorfor har dere ikke lykkes med å få fram flere prosjekt tidligere?
– Vi har prioritert å få fram sårbare prosjekter, der inntektene av prosjektet ikke dekker de løpende kostnadene. Det tar tid å få fram nye prosjekt, sier Holte.
Han forteller at regjeringen samarbeider med Verdensbanken om å få fram nye prosjekter og avviser kritikken mot lystgassprosjektene.
– Lystgass er en utrolig sterk klimagass som det haster å kutte. Å ikke legge alt vi har av virkemidler inn på å kutte dette, ville være idioti. Vi lever ikke i en perfekt verden. Men CDM-systemet gir oss en god mulighet til å kutte en ekstremt farlig klimagass på en effektiv måte, sier Holte.
– Er det aktuelt å jobbe opp mot nyindustrialiserte land, slik at lystgassen blir regulert nasjonalt?
– Vi blander oss nødig inn i enkelte lands innenrikspolitikk. Men Norges posisjon i klimaforhandlingene er at vi ønsker strengere klimapolitikk i verden generelt, sier han, og mener kvotesystemet forbereder grunnen for nasjonale reguleringer.