SAKPROSA
Thomas Piketty
«Capital in the Twenty-First Century»
Oversatt til engelsk av Arthur Goldhammer
Belknap Press, 2014
På sekstitallet var Sverre Lysgaards «Arbeiderkollektivet» obligatorisk lesning for radikale over hele Norge. Da Tony Blairs «New Labour» vant en brakseier ved valget i 1997, var det på en plattform sterkt inspirert av sosiologen Anthony Giddens og hans «The Third Way». I 2005 gikk høyrefolk med Thomas Friedmans «The World is Flat» under armen, og for fem år siden var det boka «The Spirit Level» som bød opp til dans og fikk det til å rykke i føttene på SV-ere og sosialdemokrater. Idet musikken syntes å dø ut, går en ny rockestjerne på scenen.
Thomas Pikettys murstein «Kapital i det 21. århundre» har fått folk til å kaste seg over tastaturene for å bestille, etter at den ble oversatt til engelsk i mars. Labour-leder Ed Miliband snakker varmt om den og i skrivende øyeblikk har den gått fra å være den meste solgte boken på Amazon til å være utsolgt. Slike bøker skaper arbeidsplasser i politiske tenketanker over hele verden. I Norge var nyetablerte Agenda først ute med kronikk, og Civita fulgte hakk i hæl. Mye tyder på at Pikettys tankegods vil kunne prege debatten i lang tid, og mange spør seg om den kan være en bok av et helt annet og større kaliber enn de ovennevnte. Det snakkes allerede om en nobelpris.
Piketty, som er professor på Paris School of Economics, studerer økonomisk ulikhet og årsaker til at denne oppstår og forsterkes. Boka innleder med å gi en oversikt over hvordan inntekt og velstand har utviklet seg over tid. Med nytt datamateriale er det særlig denne, for øvrig morsomme og relativt lettleste, delen av boka som har vekket interesse. Pikettys grep er å dele en nasjons formue på nasjonalinntekten - på et gitt tidspunkt. Faktoren du får viser hvor mange år med arbeid et land eier i oppspart kapital. Ved å se på endringer i denne faktoren kan du observere hvem som nyter godt av produktivitetsveksten i samfunnet. Øker tallet, favoriserer økonomien eierne. Om tallet faller, går relativt mer av produksjonen til arbeidstakerne.
Piketty har data helt tilbake til 1700-tallet. I Europa var nivået tradisjonelt stabilt og høyt. I USA var det lavere, men stigende, fram til cirka 1910. Deretter falt faktoren radikalt. To verdenskriger er årsaken til at formuer, bokstavelig talt, ble lagt i grus. Men også i tida etterpå var det bedre enn før å leve av lønnsarbeid. Nærmere vår egen tid har ulikhetene forsterket seg, og Piketty tegner et bilde av ei framtid der vi igjen kan få tilstander som dem vi hadde i 1910, da de rikeste 10 prosentene i Europa eide 90 prosent og den rikeste prosenten halvparten av all kapital.
Piketty kaller dette «patrimonial kapitalisme», og hevder at det er økonomiens naturlige tilstand. Grunnen til at vi har trodd på at økonomisk vekst skulle medføre lavere forskjeller over tid, er at forskningen har konsentrert seg om en historisk unntaksperiode, preget av to verdenskriger. Den riktige måten å tegne utviklingen på, er ifølge boka ikke en kurve som faller med tida, men en kurve formet som bokstaven «U». Stemmer dette er vi på vei tilbake til 1800-tallets patrimoniale kapitalisme.
Pater betyr som kjent «far» og uttrykket beskriver et samfunn der det ikke er de flinke, hardtarbeidende med de gode ideene som blir rike, men først og fremst de som arver. Forskjellene øker dessuten ved at kapital ikke bare kaster mer av seg enn lønnsarbeid, den kaster dessuten enda mer av seg jo mer kapital man har fra før. Når småsparerne kjøper Facebook-aksjer, kjøper de dem av venture-kapitalister med enorme formuer i ryggen. Disse kom inn på et tidlig tidspunkt og tar sin gevinst når vanlige folk får slippe til. I tillegg viser Piketty hvordan det har vokst fram en klasse med «super managers»: Ledere som mottar lønninger i en helt annen størrelse enn alminnelige lønnsmottakere. Også disse forskjellene har vokst.
Piketty viser at det tidligere var helt normalt å se på kapital og inntekt som to sider av samme sak og at det var alminnelig kunnskap at avkastningen på kapital over tid er fem prosent. Han bruker også klassiske litterære tekster som tidsbilder for å anskueliggjøre dette. Ingen av eksemplene er norske, men de ville ikke vært vanskelige å finne. I Ibsens «Gjengangere» hjelper pastor Manders fru Alving med å organisere det økonomiske rundt oppstarten av et barnehjem. Pastoren forklarer: «Her har De sparebankbogen over den rentebærende kapital, som er afsat for at dække asylets driftsomkostninger. (...) Rentefoden er jo ikke meget tillokkende; fire procent på sex måneders opsigelse. Hvis man senere kunde komme over en god panteobligation, - det måtte naturligvis være første prioritet og et papir af utvilsom sikkerhed, - så kunde vi jo nærmere tales ved.» Ibsen var også i sin personlige økonomi svært opptatt av å skaffe seg trygge renteinntekter.
Alt dette er kanskje lettere å forstå med et regneeksempel som viser hva tid kan gjøre for sparepengene dine. Hvis familien din har 10 kroner i kapital som gir gjennomsnittlig fem prosent netto rente, blir det til lusne 1.305 kroner på 100 år. Etter 200 år har kapitalen økt til 172.915 kroner. Ikke all verdens på så lang tid, tenker du kanskje, men det er nå det blir gøy. Etter 300 år eier familien som startet med ti kroner nesten 23 millioner. Hvis du synes det høres rart ut, kan du grunne litt på at Albert Einstein etter sigende uttalte at den som ikke forstår rentesrente, er dømt til å betale den.
I nyrike Norge har vi ingen egentlig erkjennelse av hvor mye gamle penger som faktisk finnes i den globale økonomien, men av og til minnes vi på det. Som når vi leser Piketty. Eller som den styrtrike indiske forretningsmannen Nirmal Sethia sa da han ble intervjuet av Dagens Næringsliv i 2001 etter å ha tapt 50 millioner kroner på å følge rådene til et par norske meglere: «Jeg kommer fra en bakgrunn med 15 generasjoners rikdom. Penger verken inspirerer eller bekymrer meg.» Femten generasjoner er cirka 450 år. Nå kan du ta en titt på regnestykket over en gang til. Familien Sethia tilhører historien Piketty analyserer i boka.
Piketty avslutter med å peke framover, og anslår at ulikhetene vil fortsette å øke, med mindre katastrofer kaster om på det hele. Piketty ønsker oss en annen skjebne, og foreslår at myndighetene skal regulere denne utviklingen på overnasjonalt eller globalt nivå med progressive skatter på formue. Denne delen av boka er mer omstridt og åpenbart beheftet med stor usikkerhet. Piketty selv innrømmer også at internasjonal skatt på formue ikke er spesielt sannsynlig med det første, men boken har mildt sagt aktualisert problemstillingen. En annen løsning på utfordringen, for de land som har den muligheten, ville kanskje være å la alle innbyggerne i landet være eiere, i stedet for bare noen få.
Kritikken fra dem som er uenige i konklusjonene har også kommet. Metodisk har det blant annet blitt hevdet at Piketty undervurderer effekten av at ulike former for kapital har ulik avkastning og risiko, og at han overser middelklassens pensjoner og de fattigstes offentlige stønader. Mer prinsipiell er innvendingen om at økende ulikheter ikke er et problem så lenge alle får det bedre i absolutt forstand.
John Maynard Keynes sa at «praktiske mennesker, som tror at de lever sine liv fri for intellektuell overstyring, er vanligvis trellene til en eller annen død økonom». Med «Kapital i det 21. århundre» har vi fått en høyst levende økonom å bli inspirert av. Boka er svært tilgjengelig. I det minste til å være en fagbok på 700 sider. Den peker inn i framtida med beina solid plantet i fortidens kunnskap.
Kjetil Staalesen er økonomispaltist i Dagsavisen
Tre om Pikettys bidrag til debatten om økonomisk ulikhet
Kalle Moene, UiO
Thomas Pikettys viktigste bidrag er den imponerende database han har laget sammen med sine medarbeidere. Databasen gir en enestående anledning til å få oversikt over de lange utviklingslinjene, særlig over de rikestes andel av nasjonalinntekten og formuen i mange land. Tidligere visste økonomer og andre svært lite om disse langsiktige trendene. Nå vet vi mye mer. I tillegg syns jeg Piketty har skrevet en god bok som det går an å bli klok av. Han er best til å forklare noen aspekter av ulikheten mellom arbeid og kapital, og mellom kapitaleiere. Han har ikke like mye å bidra med når det gjelder de store forskjellene i fordelingen av lønn mellom arbeidstakere, både over tid og mellom land. Men det rokker ikke ved at vi her har en svært viktig og nyttig bok.
Marte Gerhardsen, Agenda
Thomas Pikketys bok har skapt stor debatt internasjonalt og er med på å endre hvordan vi ser på marked, politikk og samfunn. Han har gjennom en imponerende samling data vist hvordan ulikheten øker, og at kapitalen samles på stadig færre hender. Med denne utviklingen nærmer vi oss et samfunn med en inntektsfordeling som ligner den vi ser i TV-serien Downton Abbey. Dette legger grunnlaget for en ny debatt om hva slags samfunn vi ønsker oss.
Jan Arild Snoen, Minerva
Pikettys viktigste bidrag er å samle og systematisere historiske data. Og det er liten tvil om at ulikheten innen de fleste land har økt, selv om den globale ulikheten samtidig har gått ned. Hans sentrale spådom om at avkastningen på kapitalen vil fortsette å være høyere enn veksten i økonomien hviler imidlertid på et spinkelt grunnlag. Og hans løsning – radikalt høyere skattesatser, er både skadelig og politisk urealistisk.