Innenriks

Samvittighetsfangen

Det har vært store problemer innad i Høie. Men nu går alt så meget bedre.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie.

- Reservasjonsrett, sa jeg.

- Reservasjonsmulighet, sa Bent Høie.

- Rett, sa jeg.

- Mulighet, sa han.

Og sånn gikk praten på statsrådens kontor. Men dette var før påske, nå har pipa fått en annen lyd.

For i går, en knapp uke før høringsfristen for det omstridte reservasjonsrettsforslaget gikk ut, kalte statsråden inn til pressekonferanse.

- Det blir ikke innført noen reservasjonsmulighet for fastleger nå, sa han med noe som kunne tolkes som et lettelsens uttrykk i sitt påskebrune ansikt. Og gjentok, nærmest for å presisere:

- Kvinners rett til abort skal ikke rokkes ved.

Den største overraskelsen under regjeringsforhandlingene i fjor høst var at Høyre og Frp inngikk en avtale med KrF om reservasjonsrett for leger. I hele vår har debatten rast. Høie og hans partifeller som tidligere hadde tatt et klart standpunkt mot at moralske debatter skulle foregå på legekontorene, har fått på pukkelen for å gamble med viktige saker for å holde seg inne med KrF. For alle som har et snev av psykologisk innsikt og evnen til å lese kroppsspråk, har Høie helt åpenbart følt seg plaget.

Etter en vår med hektisk møtevirksomhet, som for utenforstående kunne se ut som et slag Scrabble på regjeringskontoret, kom noen opp med den glitrende ideen om å omdøpe reservasjonsrett til reservasjonsmulighet. Ble det ikke litt mer spiselig sånn? Forslaget ble sendt på høring til kommunene med høringsfrist 30. april. Men allerede denne uka var det tydelig at regjeringen hadde tapt også her. Et nesten enstemmig Kommune-Norge sa klart ifra at de ikke ønsket verken reservasjon eller mulighet.

En gang i tida, nærmere bestemt den 24. februar i 2012, tvitret Bent Høie følgende:

«Er jobben din ikke forenlig med samvittigheten, så bytt jobb. Kampen mot abort må tas i det åpne rom, ikke på legekontoret».

Det er lett å være kjekk i opposisjon. Nå er det makta som rår, og da må statsråder regne med å svelge en kamel eller to. Men noen kameler er større og smaker vondere enn andre. Og Bent Høie er til stadighet blitt omtalt som regjeringens mest plagede mann, ikke minst etter årets 8. mars-markering da rekordmange av landets borgere stilte i kvinnetoget for å demonstrere mot det de opplevde som et gufs fra fortida. Fra å se ut som en mann som har fått svingdøra i bakhodet litt for mange ganger, trippet han lettbeint fra TV-kamera til TV-kamera i går, med løs snipp og god-smilet på lur.

- Er du lettet?

- Jeg er glad, sier han og smiler som kun en statsråd som bærer på en gla‘nyhet kan.

- Jeg er glad for at vi har funnet en løsning som enda bedre ivaretar kvinnene og hensynet til legene samtidig.

Han vil ikke utdype hva det nye forslaget innebærer, og vet det åpner for ivrige spekulasjoner. Men det får så være.

- Hvor mye har folkets reaksjon hatt å si for at dere snur?

- Det har vært helt avgjørende. Det er viktig å lytte til folket i så viktige beslutninger.

- Du er blitt omtalt som regjeringens mest plagede mann?

- Nei, jeg har ikke tenkt på at det var en rangeringsliste, og det tror jeg varierer litt fra dag til dag når en har de største utfordringene å håndtere, sier han rolig og ser ikke plaget ut i det hele tatt. Rogalendingen synes tvert imot han har det «kjekt».

- Hender det at du ligger om natten og tenker filler’n, jeg skulle ønske jeg heller var fiskeriminister?

- Nei. Helsepolitikk er et område jeg har vært engasjert i over lang tid. Å få lov til å jobbe med det er en drøm som har gått i oppfyllelse. Å ha visjoner om å skape en best mulig helsetjeneste, kombinert med debatt rundt ideologiske og verdispørsmål, er spennende.

- Uten å vite hva dere kommer til å foreslå nå, har du snart fått nok kamel?

- Jeg føler ikke at jeg har svelget noen kamel i det hele tatt. Hvis det var sånn at samarbeidsavtalen hadde sagt at vi skulle innføre en reservasjonsrett, da tror jeg de hadde servert meg en kamel jeg hadde fått problemer med å svelge, sier han, og smiler fra øre til øre til det nærmest knaker i kjevepartiet han kunne ha rappet fra en amerikansk superhelt.

- Du var så tydelig imot denne galskapen, og så ble du liksom litt sånn halvveis for, hvordan blir man sånn?

- Nei da, jeg er fortsatt mot reservasjonsrett. Nå blir det heller ingen reservasjonsmulighet. Men heller ikke dagens ordning fungerer bra, derfor synes jeg det er viktig at vi gjør noe med saken, og vil foreslå noe som er enda bedre.

- Du mener at legene tidligere har reservert seg uten å ha lov til det?

- Ja, og det fortsetter de med. Og trass i forrige regjerings forsøk på å rydde opp i dette, har det ikke hatt noen virkning.

- Men skal man tilpasse loven til de som bryter den, da?

- Det kan du godt spørre om, men vi har mange andre eksempler i Norge på at vi lager lovverk som rett og slett tar sikte på å gjøre noe med problemene.

- De som mener regjeringen har svelget kameler har med andre ord ikke skjønt bæret?

- Jeg vil ikke gå inn i en diskusjon med å hevde at folk som er uenige ikke har forstått hva det dreier seg om. Det kalles noe spesielt, det.

- Hersketeknikk?

- Nettopp. Det er deilig at en dame som Gerd-Liv Valla har satt ord på det en gang for alle. Så om en ikke tror på meg, så får en tro på Gerd-Liv Valla.

- Ja, man tør jo ikke annet.

Nå ler han godt.

- Nemlig. Hun er ingen pusekatt.

Han hadde revolver. Han hadde en hel rad tomme Joikakake-bokser. Og han hadde cowboyhatt i papp. I fjor, seks måneder før han ble minister, ble Bent Høie invitert på spareribs og maiskolber hos countrysangeren Jenny Jensen i TV-programmet «4-stjerners middag». Ikke minst syntes vår egen kommentator Hanne Mauno det var fullstendig out of character å se en dannet og beskjeden Høyremann i så glorete klær og ditto løssluppen utfoldelse. Men Bent Høie er oppvokst med vill vest på det ville Vestlandet. En av barndommens favorittleker var cowboy og indianer.

- Det var ikke så mange barn der jeg vokste opp, og et ganske stort spenn i alder, så vi måtte liksom holde sammen og finne på saker alle kunne gjøre. Vi lekte i fjæra, og det var ikke så mye som var tilrettelagt.

- Dere ble ikke sydd puter under armene på som folk i Frp ville sagt?

- Absolutt ikke. Det var høyrisiko mye av det vi drev på med, ler han.

- Men det gikk bra, jeg syns jeg har hatt en helt fantastisk oppvekst. Mye fantasi, cowboy og indianer og alt det der.

- Så du fant deg godt til rette på middag hjemme hos Jenny Jensen?

- Ja, der var jeg i mitt rette element. USA er veldig nært Vestlandet.

- Du kommer fra indremisjonsland, er du kristen?

- Ja, jeg er kristen. Jeg har gått på søndagsskole og i kristen barneforening. Men det var ikke mange epler på trærne og stjerner på himmelen i søndagsskoleboka mi. De kristne organisasjonene er veldig tydelige og dominerende der jeg vokste opp, og det er et mangfold med mange ulike former for kristenhet. Å være kristen er ikke bare å være kristen, det er klare skiller mellom de som går i kirken, er med i lekmannsmisjonen eller går på norsk luthersk misjonssamband. Jeg var aldri aktiv i noen kristne organisasjoner eller miljøer etter at jeg ble ungdom og voksen.

- Men du har beholdt barnetroen?

- Jeg har beholdt barnetroen.

- Kunne du like gjerne endt i KrF?

- Det tror jeg ikke, jeg hadde nok fått problemer med en del politiske standpunkt. Det er mange ting de står for som jeg ikke er enig i.

Isteden meldte han seg inn i Unge Høyre, fordi han syntes de hadde den beste skolepolitikken. Han var 16 og eneste nærkontakt han hadde hatt med politikk var en bestefar som satt i kommunestyret for Arbeiderpartiet.

Det skulle en dramatisk hendelse til for virkelig å vekke lokalpolitikeren i han. Da han var 12 år ble hans fire år eldre søster utsatt for en ulykke og havnet i rullestol. Sammen med henne engasjerte han seg i handikapforbundet, og begynte å interessere seg for helsespørsmål. Erfaringen og kunnskapen fra dette arbeidet tok han med seg inn i politikken. Likevel var det ikke soleklart at det skulle bli en politisk karriere på den unge Høie, han kunne faktisk endt opp med et liv som Basil Fawlty i «Hotell i særklasse». Etter jusstudier i Bergen fikk han nemlig jobb på Sola Strandhotell og stortrivdes.

Militærtjenesten kan han også tenke tilbake på med et lurt smil. Det var der han traff mannen i sitt liv.

- Hvor tidlig skjønte du at du var homofil?

- Jeg har ikke helt klart å tidfeste det. Men da jeg var i militæret og traff Dag Terje, ble jeg veldig bevisst på det, for å si det sånn, sier han og ler og ser nyforelsket ut.

I 1993 var den unge, kjekke Dag Terje Solvang i ferd med å ta sin befalsutdanning, og unge Høie falt pladask for han ved første møte.

Med tanke på oppveksten i bibelbeltet og det barske miljøet i militæret kunne dette blitt en vond og vanskelig forelskelse, men Høie har mest gode minner. I et intervju har Solvang uttalt at det tok litt tid før han skjønte at den unge soldaten og han selv «spilte på samme lag». Forsvaret var ikke noe ideelt sted å komme ut, og der kunne det hele endt. Men via felles venner møttes de igjen på en julekonsert senere. Bent Høie inviterte Solvang hjem på kaffe og sjokoladekake og resten er historie.

- Hvordan reagerte foreldrene dine?

- Jeg var aldri bekymret for mine foreldres reaksjoner, jeg var ikke redd for at de skulle avvise meg eller reagere veldig negativt. Men foreldre er skrudd sammen slik at de ønsker at barna deres skal ha et enklest mulig liv, så jeg visste at de kom til å bli bekymret. Og når foreldre blir bekymret så har de ofte reaksjoner som ikke er rasjonelle. Derfor valgte jeg å skrive et brev til dem som jeg la igjen hjemme, mens vi dro på helgetur til Amsterdam. Da vi kom hjem, dro jeg hjem til dem, vi snakket ut og de fikk spørre om ting de lurte på. Det samme gjorde jeg med vennene mine. Deretter var det greit.

I dag er de et av Norges mest profilerte homofile ektepar. Ektemannen driver reklamebyrå, og Bent Høie sammenligner han spøkefullt med den velkledde reklamebyråkvikkasen fra tv-serien «Mad Men».

- Dag Terje er en veldig flott mann. Han er min Don Draper.

Bent Høie har ikke noe imot å være et forbilde for unge homofile, gjerne de som sliter med å komme ut.

- Jeg synes det er viktig å vise at det går an å være en nasjonalt kjent politiker og homofil, uten at det som først og fremst forbindes med deg er at du er homofil. Det har vært viktig for meg å formidle. Jeg tror mange unge homofile frykter at det kun er legningen som blir deres identitet for omverdenen. Men sånn trenger det ikke bli.

- Det du sier er at homofile som folk flest er helt forskjellige?

- Nettopp. Det er stort sett alle andre ting ved oss enn legningen som former oss som mennesker.

- Det har ikke alltid vært sånn, hadde du selv noen forbilder?

- Det hadde jeg. Per-Kristian Foss var et stort forbilde for meg, det samme var Erling Lae, de er store personligheter som viste vei. Jeg har helt åpenbart dratt nytte av den langt tøffere jobben som andre har gjort før min tid.

- I dag er det kontroversielt at du og mannen din ikke ønsker barn?

Han ler godt.

- Ja, det er paradoksalt det der. Vi må forsvare hvorfor vi ikke vil ha barn. Men vi mener at i våre liv så har vi så mange andre interesser, både jobb, fritidsaktiviteter og i hverandre, at det å ha barn ikke ville passet inn.

- Du er imot surrogati også?

- Ja. Det henger sammen med mange ting, men etter min oppfatning er det knyttet til hvordan man ser på menneskekroppen. Og det å bruke surrogati som metode innebærer at en utsetter et annet menneske for en veldig høy risiko for å få tilfredsstilt egne ønsker og behov. Det synes jeg er feil, også overfor barnet. Mange barn er veldig opptatte av opphav og egen historie.

- Så det er ikke sånn at desto flere foreldre desto bedre?

- Jeg tror i hvert fall ikke det.

Livet som statsråd og ukependler virker en smule stusslig. Han bor i sin tildelte statsrådsleilighet, spiser sin frokostblanding alene før han skynder seg på jobb klokken sju, og blir der til langt på kveld.

- Hvordan er Erna som sjef?

- Hun er super som sjef.

- Ja, du tør vel ikke si annet.

- Nei, jeg gjør ikke det vet du, sier han spøkefullt, men er snar med å legge til:

- Jeg har hatt Erna som sjef i veldig mange år, og kjente henne også før hun ble sjefen min. Hun er grei å forholde seg til fordi hun er så tydelig. Man trenger aldri være i tvil om hva hun mener. Og så er hun et varmt og fint menneske, omsorgsfull og flink til å se de hun har rundt seg.

Men så kommer helgen. Da flyr han hjem til Stavanger, blir hentet av ektemannen på flyplassen og drar på hytta.

- Dag Terje og jeg har ukependlet i 14 år. Begge er veldig engasjert i jobb og trenger aldri ha dårlig samvittighet i ukedagene fordi en av oss blir sene på jobb. Dagene går jo sjeldent som planlagt for noen av oss, og om vi skulle hatt det sånn at vi hadde faste rutiner med middag klokka seks, så kunne det fort ha blitt et irritasjonsmoment.

- Det blir ikke så mye krangling da?

- Nei, man er liksom som nyforelsket hver fredag da, vet du. Helgene er hellige. Jeg er ikke sånn som jobber når jeg har fri, og kan fint la være å lese mail. Jeg jobber heller litt ekstra i uka, og har en veldig effektiv av og på-knapp.

- Men er mannen din høyremann?

- Ja.

- Kunne han vært rød?

- Nei, for da hadde han ikke vært Dag Terje, smiler Bent Høie lurt, før han legger til:

- Han var høyremann før han traff meg. Det er ikke jeg som har frelst han.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Det varierer. Dag Terje er den som styrer musikken hjemme hos oss. Jeg er glad i Michael Bublé, det gjør meg i godt humør.

FILM: TV-serien «House of cards». Blir ikke tid til kino.

BOK: Elsker å lese. «Villskudd» og «Stjerneskudd», de optimale kom ut-bøkene skrevet av Gudmund Vindland. Det er sånt du ler og griner av når du leser og som hadde stor betydning for meg i en viktig fase av livet.

MAT: Fisk som vi har fisket sjøl, tilberedt og spist på stedet enten det er ved sjøen eller på fjellet.

STED: Hytta på Stavtjørn med Dag Terje, god mat og gode venner.