Selvskading rammer oftest kvinner, men emnet er tabubelagt, og mørketallene trolig store.

Fjerne tabu

Frp-politiker Aina Stenersens er opptatt av å bidra til å fjerne tabu knyttet til selvskading, derfor snakker hun nå for første gang om hennes egen kamp for å bli frisk.

- Jeg startet å skade meg selv da jeg var 15 år. Selvskadingen varte i perioder hele tenårene gjennom. Kuttene taler over 1000, forteller Stenersen.

Vanskelig å snakke om

I tenårene var skadingen vanskelig å snakke om med venner. Derfor unngikk hun å dusje etter gymmen for å holde kuttene skjult.

- Vi hadde heller ikke helsesøster på ungdomsskolen eller videregående skole. Det vi hadde var en helsestasjon for ungdommer på Bogerud som var åpen cirka en kveld i uka. Så jeg gikk dit, alene, gråt, viste dem selvskadingen min og ba om hjelp. Men de hadde ikke noen muligheter eller kompetanse for å hjelpe meg, de sa det var «leit» bare, så jeg ble bedt om å gå til fastlegen min.

Hos fastlegen fikk hun henvisning til psykiater, men her var enten kapasiteten sprengt, eller telefonnummer virket ikke. Hun ga opp maseprosessen for å få hjelp.

- Men så ble jeg 45 kilo, deprimert, kuttet meg masse og skjønte at jeg ikke kunne gi opp om jeg ville leve. Så jeg tok kontakt med fastlegen igjen, og fikk plass på Distriktspsykiatrisk Senter (DPS). Der gikk jeg i mange år, sier Stenersen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

- Rop om hjelp

Nå er hun frisk og vil jobbe for at ingen skal trenge å oppleve det samme som henne.

- Jeg vil spre kunnskap om at dette faktisk er et rop om hjelp.

Stenersen ser ikke selvskading som en isolert problematikk. Ifølge Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) har mange selvskadere selvmordstanker. Skadingen henger også tett sammen med psykiske lidelser, som er utbredt blant unge i dag.

- En av fem ungdommer slutter på skolen på grunn av psykiske problemer, sier Stenersen.

Det er lite forskning på selvskading isolert, men en studie gjort av Mette Ystgaard fra 2003 viser at drøye seks prosent av norske ungdommer påfører seg selv skade årlig.

For å hjelpe sårbare ungdommer har Stenersen forent seg med Tone Tellevik (Ap) og Bjørnar Moxnes (R) for å kjempe for et bedre lavterskeltilbud i Oslo. Til bystyret har de blant annet foreslått forebyggende tiltak, som styrking av skoleverkets og arbeidslivets tiltak mot mobbing. Samt styrke kommunenes psykiske helsetilbud, herunder skolehelsetjenesten.

- Folkehelseinstituttet anbefaler en helsesøster i heltidsstilling per 800 elever. Vi er milevis unna dette i Oslo, sier Stenersen.

sofie.prestegard@dagsavisen.no

Mor til åtteåring med selvmordstanker

Lena-Maria Haugerud forteller om hvordan hun som mor opplevde det å ha en datter som slet med selvskading og selvmordstanker.

– Det startet med at jeg fant et selvmordsbrev med konkrete planer. Hun var åtte år på det tidspunktet, sier Haugerud.

I dag leder hun Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS). Hun er opptatt av at selvmordstanker og selvskading ofte henger sammen.

– Selvskadingen til datteren min startet da hun var rundt 13–14 år. Før det forsøkt vi å skaffe hjelp. Jeg er helseutdannet og skjønte at dette var noe profesjonelle måtte inn i. Dette klarer ikke jeg alene som pårørende, sier hun.

– Nå er det nok

Men for Haugerud og datteren hennes skulle veien mot god hjelp bli lang. De fikk flere avslag. Et avslag ble begrunnet med at datteren ennå ikke hadde gjort et reelt forsøk på å ta livet sitt. 16 år gammel ga datteren igjen beskjed om at hun ønsket å ta sitt eget liv.

– Jeg tenkte nå er det nok. Nå går ikke dette lenger. Heldigvis jobbet jeg på Ullevål sykehus. Så jeg fikk henne inn der, bakveien, sier Haugerud.

Rettigheter

Det tok altså åtte før datteren fikk plass på Barne- og ungdomspsykiatrien. Haugerud vedgår at hun hadde brukt andre metoder om hun hadde visst det hun vet i dag.

– Orker man som pårørende å stå på sin rettigheter, kan en be flere om hjelp selv om en får avslag et sted.

I dag er datteren voksen, og takler livet bra etter lang tid med hjelp.

– Men det kunne gått galt. Åtte år er lang tid før en får hjelp. Så jeg kunne like gjerne vært en etterlatt, sier Haugerud.