Innenriks

Jakten på en ny jordklode

ROMFART: Dagens romskip går ikke fort nok, men en gang i framtida vil vi reise ut av solsystemet for å utforske en jordlignende planet.

Slik kan det se ut for menneskene som en gang i framtida reiser ut av solsystemet for å studere en beboelig planet eller måne som kretser rundt en stjerne. Her er det tre stjerner, én har akkurat gått ned bak et fjell. FOTO: JPL-Caltech/NASA

- Det kommer til å skje. Det er ikke et spørsmål om det vil skje, men når.

Det er Knut Jørgen Røed Ødegaards kontante svar på spørsmålet om vi jordboere noen gang kommer til å sende et romskip med mennesker om bord mot en planet i et «nærliggende» solsystem.

- Men det skjer neppe før om 200 år, legger Anne Mette Sannes til.

Ekteparet har satt seg grundig inn i hva en slik «stjernereise» innebærer. De skriver en faktabasert science fiction-trilogi, «Ad Astra», om emnet. Bok nummer to er nylig utgitt, siste bok kommer til høsten.

Forbi Oorts sky

Sannes og Ødegaard har forestilt seg hvordan det vil være å reise forbi Neptun, Pluto og Oorts sky - og videre mot Proxima Centauri. Det er det solsystemet som ligger nærmest vårt eget, nærmere bestemt 4,24 lysår unna solen.

Litt over fire lysår høres ikke så mye ut, men i virkeligheten er denne distansen uoverkommelig lang - i hvert fall med dagens romfartøy.

- Den ubemannede romsonden Voyager 1, som ble sendt ut i rommet i 1977, er relativt rask. Men selv for Voyager 1 ville det ha tatt rundt 75.000 år å nå fram til Proxima Centauri. Og romferjene ville ha brukt om lag 160.000 år på denne ferden, altså bare én vei. Framtidens romskip må ha langt større fart, fastslår de.

I forfatternes trilogi bruker det oppdiktede romskipet Aristoteles ti år til vårt nabosolsystem. De beskriver også en periode med utforskning av fire planeter. Om noen av disse virkelig finnes, er det riktignok ingen som vet per i dag.

- Reisen med Aristoteles skal etter planen vare i 23 år, fra de reiser ut i år 2222 til beregnet tilbakekomst i år 2245. Om det blir slik, vil vi ikke avsløre før siste bok er ute. Det sier seg selv at romskipet er noe helt annet enn romferjene vi hittil har sett. Aristoteles har eksempelvis en toppfart på 443 millioner kilometer i timen, noe som tilsvarer 41 prosent av lyshastigheten, forteller forfatterne.

Stort og hjulformet

Aristoteles, som har 188 personer fra flere generasjoner om bord, er et hjulformet romskip med en omkrets på 5,6 kilometer. Mannskapet bor i den jordlignende delen ytterst i «hjulet», mens skipet navigeres fra et kontrollrom som er navet i hjulet. Dit kommer man seg med heis, som det finnes flere av i det som utgjør hjulets eiker.

Ifølge astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard kan framtidens langdistanseromskip bli bygget på dette hjulprinsippet. I tillegg må skipet være veldig stort for å kunne opprettholde kunstig gravitasjon. I bo-sonen, hvor det for øvrig er årstider, er det boliger, infrastruktur, innsjøer, dyrkbar jord, trær og annen vegetasjon. Alt er skapt for å gi mannskapet en følelse av å være på jordkloden.

- Et romskip der mange mennesker skal oppholde seg i årevis, må ha mange egenskaper som gjør det levelig der år etter år. Folk må ha noe å jobbe med underveis, som for eksempel å bygge deler av skipet ferdig og å dyrke jorden, sier Anne Mette Sannes.

Science fiction-forfatterne mener det i praksis er mulig å bygge et så stort romskip med dagens kunnskap og teknologi. Det vi derimot mangler, er noe som får opp farten på en diger farkost som skal ut av solsystemet med folk om bord. Svaret kan være antimaterie, noe vi i dag bare klarer å fange i ørsmå mengder.

Ut for å overleve

Om noen tiår kan imidlertid NASA, eller en annen romfartsorganisasjon, ha utviklet romfartøy med drivstoffbrennere som omdanner materie og antimaterie til energi og slik skaper en voldsom drivkraft. Det forskes i hvert fall mye på dette.

- Vi må huske på at forskningen går framover i et forrykende tempo. For 100 år siden var det ingen som trodde det ville være mulig å reise til månen. Om 100 år vet vi mye mer, og har mulighetene til å gjøre mye mer, enn vi har i dag. Den største utfordringen blir kanskje å få jordboere og myndigheter rundt om på kloden til å enes om at en stjernereise er et oppdrag som bør og må gjennomføres. Men det har vi tro på at verdens folk vil komme til enighet om, sier Sannes og Ødegaard.

Hvorfor skal vi reise ut for å studere jordlignende planeter i andre solsystemer? Kanskje vi enkelt og greit blir nødt til det. Det kan eksempelvis oppstå superstormer på solen, oppdages en komet med kurs for jorden eller bryte løs pandemier som gjør at det haster å finne alternative steder utenfor solsystemet hvor menneskene kan bosette seg.

- Det er mange tenkelige årsaker til at vi kommer til å sende ut et bemannet romskip på jakt etter en beboelig planet. En slik stjernereise vil bli virkeliggjort, muligens tidligere enn vi tror, sier forfatterne.

Kanskje er ditt tipptippoldebarn med på den ferden? 
(NTB Tema)