Innenriks

Mener det er håp i ungdommen

Det fins fortsatt dem som tror at homofile muslimer ikke fins, sier Amal Aden. Nå har hun skrevet bok om homofile i minoritetsmiljøene.

Amal Aden presenterte fredag sin nye bok «Om håpet glipper, er alt tapt» på Litteraturhuset i Oslo. Her omfavner hun en venn etter paneldiskusjonen under lanseringen.

INTERVJUET

Hvem: Amal Aden, samfunnsdebattant og forfatter

Utenfor Litteraturhuset står tre politimenn og to patruljebiler tidlig fredag morgen. Inne vokter en sivil politimann inngangen til Amal Adens (29) boklansering. I boka «Om håpet glipper, er alt tapt» skildrer forfatteren og samfunnsdebattanten, som lever med politibeskyttelse, samtaler med homofile med minoritetsbakgrunn. Nesten alle holder legningen skjult. Alle er anonyme, ingen tør stå fram. Selv sto Aden fram som lesbisk i et intervju med Aftenposten i fjor sommer.

Får trusler

– Unge mennesker sier at jeg er et forbilde og forteller meg historiene sine. Kanskje jeg kan bidra med noe ved å synliggjøre min egen og deres historier. Men jeg visste at det kom til å være tungt. I en æreskultur kan man ikke bare stå fram og si: «Jeg er homofil og muslim», det er nesten utenkelig. Det har jo vært debatter der Islamsk Råd ikke vil ta avstand fra dødsstraff, selv om vi er i Norge, sier Aden til Dagsavisen.

Jo flere historier hun hørte fra homofile i minoritetsmiljøer, jo sterkere ble hun, forteller Aden.

– Flere har blitt utsatt for vold gang etter gang i Oslo. De melder fra til politiet uten at noe skjer. Flere vurderer å ta livet sitt eller bruker rusmidler for å dempe smerten. Sånn kan vi ikke ha det i Norge i 2012, sier hun.

Skam og ære

– Det står flere politifolk utenfor her. Du har ofret mye av din frihet. Samtidig oppfordrer du andre til å stå fram?

– Ja, begrensningene av min frihet er store. Jeg er en person som ytrer mye, og mange misliker det. Mange først og fremst fordi jeg er kvinne. Det at jeg er muslim, har kort hår og sier at jeg er lesbisk, skaper tydeligvis også veldig mye problemer for mange. Og en slik bok skaper altså så mye reaksjoner at politiet må være til stede her. Det beviser egentlig bare hvor ille det er.

Aden forteller at mange homofile ikke tør å anmelde vold.

– Jeg vet om en som har blitt voldtatt av en taxisjåfør i Oslo, som ikke tør. Han sier at det ikke er noen vits: For det første må han stå der, som voksen mann, og si at han har blitt voldtatt. Det gir ikke mening for ham, æreskulturen sitter langt inne. Og det er ikke sikkert politiet tar ham på alvor. Han velger å flytte fra Norge i stedet. Homofile blir voldtatt, torturert og utsatt for vanvittige grusomheter. Her i Oslo. Jeg vil synliggjøre det, og jeg vil oppfordre politiet til å ta mer ansvar.

Stenges ute

Aden sier hun i arbeidet med boka ble overrasket over å oppdage at homofile diskriminerer hverandre.

– Jeg hører om homofile fra minoritetsmiljøene som ikke slipper inn på typiske homoutesteder. Og da tenker jeg: Herregud, ikke kan de være på barer, ikke kan de være på Grønland, ikke i moskeen, hvor skal de være? Det gjelder ikke alle, men det har skjedd utestenging, og jeg håper at enkelte utesteder for homofile, og homofile etniske nordmenn, vil ta et oppgjør med fordommene sine.

– Du omtaler også eldre menn som kontakter deg og sier at de ikke er homofile lenger og at du også kan bli helbredet. Hvilken betydning tror du det har at personer innenfor et miljø sier at det bare er å «skjerpe seg»?

– Det er et kjempeproblem. Jeg mener imamer, ledere i moskeene og organisasjoner må engasjere seg. Samtidig gjør liberale muslimer i Norge en fantastisk jobb. Flere bør stå fram og støtte, si at homofili finnes. For det fins faktisk mennesker som tror at det ikke fins homofile muslimer.

– Vi trenger flere folk som står fram og er trygge på seg selv. Unge mennesker trenger forbilder. Friheten for homofile nordmenn kom heller ikke av seg selv, sier Aden.

Glad for å slippe byen

– Du har barn selv. Mange av dem du skriver om, sier de ikke kan stå fram av hensyn til familien. Kan det forventes at mennesker skal påta seg å bære den byrden?

– Ja, jeg har barn, men jeg er så heldig at de er mine barn. Og de er veldig opptatt av frihet. Ikke i samme grad som meg, men de skjønner ikke at dette kan være et problem i det hele tatt. Jeg har samboer, er norsk, og vi lever på bygda. De trenger ikke å bry seg om sånt. Hadde vi bodd i Oslo og barna gått på skole med mange fra minoritetsmiljøer, så vet jeg ikke om jeg ville gjort alt jeg gjør.

– En del nordmenn som står fram som homofile, sier det er befriende å komme til storbyen?

– Ja, men det gjelder hvite mennesker. Jeg vet også om noen som har flyttet fra Hønefoss for å bo i storbyen. For meg er det motsatt: Den gettoen på Grønland og Tøyen, jeg kan ikke gå sånne steder. Jeg må bo utenfor byen.

Homofili i skolen

– Du skriver om barn ned i tiårsalderen som deltar i åpen hets av homofile. Samtidig sier rektorer til deg at dette kan de ikke jobbe med i skolen, for da blir det så mye bråk?

– Noen rektorer nekter å ta det opp i skolen, for de sier at det skaper problemer og uroligheter i klasserommet der det er store minoritetsandeler. Oslo har et helt eget problem her. Vi trenger sterke ledere i skolen. For det kan sitte en homofil muslim i det klasserommet. Og jeg syns det er veldig uheldig at skoleledere ikke tar ansvar for det. Det er feigt. Jeg mener den politiske ledelsen i Norge må ta ansvar.

– Har du tro på at homofrigjøringen kan gå fortere i minoritetsmiljøene fordi vi allerede har gjennomgått en utvikling i Norge?

– Ja. Håpet ligger i neste generasjon minoritetsungdom. Mange av dem som er født og oppvokst i Norge, gjerne utenfor Oslo, har et mye mer liberalt syn på dette.

ingrid.hvidsten@dagsavisen.no