Innenriks

Skutt av medsoldat – slet med angst i årevis

Bjørn Schau gjenopplevde sine egne opplevelser da han hørte om Utøya-massakren.

– Ja, jeg tenkte tilbake på det som skjedde meg. Selv om det var i så mye mindre skala. Det som skjedde på Utøya var helt grusomt. Forferdelig. Å forstå at det kan rable så mye for noen er ikke mulig, sier Bjørn Schau og rister på hodet i sitt hjem på Nordstrand.

Skutt av medsoldat

Som 21-åring avtjente han vakttjeneste i Heistadmoen leir i Kongsberg. Året var 1995. En kjedelig dag i kongens klær. Helt til en medsoldat ut av det blå steg inn døren, løftet geværet og skjøt ham i skulderen. Deretter gikk han bort til den andre soldaten i bua og drepte ham.

Bjørn var nær ved å besvime, men fikk med seg at gjerningsmannen på ny rettet AG3-en mot ham, siktet mot hodet, og trykket på avtrekkeren.

Fire dager senere våknet han opp på sykehuset. Kulen hadde gått inn bak venstre øre og ut øyet på samme side. Tungt medisinert, går det gradvis opp for ham hva som hadde skjedd. Og at han aldri ville se igjen. Han var blind. Kroppen hadde skrumpet inn til 43 kilo. Den ivrige fotballspilleren måtte begynne å trene opp kroppen helt fra bunn.

Etter seks uker ble han utskrevet fra sykehuset. Han begynte å jogge og gå på ski. Fikk seg kjæreste gjennom treningen ved Huseby kompetansesenter for blinde. Gjenopptok bridgen.

Samtidig, mange måneder etter hendelsen begynte han å få plutselige angstanfall. Å være alene hjemme var spesielt vanskelig.

– Så drapsmannen

– Folk reagerer forskjellig. Men jeg kunne i flere år senere brått bli livredd. Det var sprøtt og høres helt meningsløst ut, men jeg ble sikker på at han som skjøt meg ville bryte ut av fengselet for å komme og ta meg.

Bitterheten overfor gjerningsmannen og det som hadde skjedd grodde. Han gikk imidlertid til psykolog og hadde venner og familie som hjalp ham som best de kunne. Det tok mange år, men etter hvert gikk det verste over.

– Hvordan kom du gjennom det?

– Jeg har stort sett gjort det for meg selv. Man må bare ta tida til hjelp.

Bjørn antar at mange av de skadde etter fredagens ugjerninger vil måtte leve med ulike typer handikap. Fra egen erfaring vet han at dette kan være svært tungt å måtte innfinne seg med, men understreker samtidig at han selv trodde det skulle bli verre.

– Jeg var i det hele tatt i tvil om hva jeg kunne gjøre. Jeg hadde jo aldri møtt noen som var blinde. Men det var ikke så vanskelig som jeg trodde. Man kan få mye hjelp og få et fint liv tross handikapet. Nå kan det gå flere dager uten at jeg tenker på at jeg faktisk er blind.

– Får du fremdeles vondt av det som skjedde med deg?

– Nei, egentlig ikke. Jeg har lagt det bak meg. Men det var jo en fæl opplevelse. Den viktigste i mitt liv. Man må bare gjøre det beste ut av det. Det er en floskel. Men den er sann.