Innenriks

Steinar Lem er død

Steinar Lem (57) er død, opplyser Framtiden i våre hender til NTB. Les intervjuet han ga til Dagsavisen sist lørdag.

– Jeg har ikke forsonet meg med døden. Det er fryktelig å få dette over seg. Det er så mye jeg skulle gjort – jeg har kone og to små barn – vi skulle hatt mange år sammen. For to måneder siden fikk Steinar Lem sin dødsdom: kreft i bukspyttkjertelen med spredning. Miljøvernforkjemperen som er blitt kalt dommedagsprofet, vet han ikke har lenge igjen. Fra sykesenga på Aker universitetssykehus forteller Lem om sitt forhold til døden, om den store kjærligheten, om en vanskelig oppvekst, om hvorfor han ikke stemmer, og hvorfor han kastet seg inn i innvandringsdebatten da han ble syk.

Døden

Steinar Lem ligger i senga og må stadig drikke vann for at diksjonen skal bli klar. Han er sterkt redusert, men vil gjerne snakke om sitt liv og debatten han startet gjennom en kronikk i Aftenposten for noen uker siden. I kronikken tok han til orde for mer forskning og offentlig debatt rundt døden. Kronikken munnet ut i et kraftig angrep på religionenes monopol på døden og et oppgjør med norsk innvandringspolitikk.

– Hvorfor er det ikke blitt forsket mer på døden når det finnes så mange veldokumenterte rapporter som tyder på at bevisstheten overlever døden? Forskere innenfor naturvitenskapene, hjernekirurger og teologer burde kastet seg over dette materialet. I stedet er denne dokumentasjonen blitt latterliggjort og behandlet tenåringsaktig i offentligheten. Det er skammelig.

Lem forteller at han lenge har hatt interesse for hva som skjer med mennesker som svever mellom liv og død. Siden 70-tallet har han pløyd gjennom en rekke bøker om temaet.

– Det er veldig mye som går igjen hos de menneskene som har opplevd en nær dødenopplevelse. De forteller om et sterkt hvitt lys. Om kjærlighet og varme. Mange har også møtt avdøde slektninger og sett livet passere i revy. Disse vitnesbyrdene kan ikke avfeies når millioner av mennesker rundt om i verden forteller det samme. At de ser seg selv utenfra, noe som ofte kan verifiseres, tyder på et liv etter døden.

– Hvis det finnes et paradis, hvordan vil du det skal være?

– Jeg vil ikke komme med pekefingeren mot de som står som arrangør på den andre siden. Kona Gunn Hild, som sitter ved sykesenga, ler over mannens formulering. Lem smiler forsiktig. Men når samtalen dreies inn på religion, blir han alvorlig.

– Jeg forakter religioner. Når de globalt er fordelt sosialt og geografisk vet man at de ikke kan være sanne. Det forsto jeg da jeg var 10–11 år. Det var så mange motsetninger. Og så er de så fæle: De som ikke har den rette tro skal til helvete.

Lem reflekterer over det ondes problem: Hvordan kan Gud være god når det skjer så mye ondt i verden?

– I det gamle testamentet er Gud brutal og ondskapsfull overfor jødene. Og hvorfor var Gud fraværende i Auschwitz?

Lem ser bort på kona Gunn Hild. Hun forteller om oppveksten i et svært kristent hjem i Kristiansand. For noen år siden tok hun et oppgjør med karismatisk kristendom i en artikkel i Samtiden. Gunn Hild tror ikke lenger på Gud, og hun er usikker på om det er noe etter døden.

– Men jeg håper jo, sier Gunn Hild og ser bort på mannen. Lem legger hendene bak hodet og nikker bekreftende på spørsmålet om han er redd for å dø.

Ytringsfrihet og munnkurv

Lem har minst like store problemer med Koranen som med Bibelen. «Koranen inneholder særlig hatefulle beskrivelser av hva som skal skje med de vantro i helvete», skrev Lem i sin kronikk, der han uttrykte sterk bekymring for at muslimer skal komme i flertall i Norge, og at vi vil få et religiøst samfunn som bygger på eldgamle skrifter. I kronikken skrev han blant annet: «Vi ser tendenser til at islam i Vesten modereres – men også radikaliseres. Uansett vil et økende antall muslimer bety mer konflikter, mer vold og et svekket nasjonalt fellesskap».

– Det er nedslående at det er noen ting man ikke kan snakke om i den norske offentligheten. Innvandringsdebatten er så tabuisert at man blir stemplet som rasist hvis man ytrer seg kritisk til dagens innvandringspolitikk, sier Lem oppgitt.

– Er du rasist?

– Jeg er blitt stemplet som det flere ganger. Men selvsagt er jeg ikke det. Alle mennesker er like mye verdt. I hele mitt liv har jeg kjempet for at Norge skal dele sin rikdom med de fattige landene i verden. Jeg har kjempet for at den vestlige verden må få ned sitt overforbruk fordi det går ut over folk i fattige land og jordas bæreevne. De som kaller seg antirasister har aldri ønsket å gi avkall på noen av sine goder. Det virker som det er greit at afrikanere dør av global oppvarming, så lenge vi ikke kaller dem for negere.

– Har du selv hatt ubehagelige møter med ikke-vestlige innvandrere?

– Jeg ble slått ned og ranet av en pakistansk gjeng for noen år siden. Men det jeg mener om innvandring er uendret: Personlig frammøte på Svinesund kan ikke være hovedkriteriet for hvem vi skal yte solidaritet. Lem har uttalt at han ikke kunne skrevet om innvandring hvis han ikke var alvorlig kreftsyk eller aktiv i Framtiden i våre hender. Men det er ikke første gang han har gått offentlig ut og advart mot at norske verdier er truet av innvandringen. I en TV-debatt i 2004 sa han mye av det samme. Meddebattant og antropolog Thomas Hylland Eriksen, beskyldte da Lem for å komme med «høyrepopulistisk kloakk». Eriksen beklaget riktignok uttalelsen etter at han ble satt på plass av Lem.

– Jeg fikk munnkurv av Framtiden i våre hender og mistet nesten jobben etter den debatten. Men det plaget meg ikke så mye. Det viktigste for meg har vært å snakke om de store miljøutfordringene verden står overfor. Men nå har jeg ikke noe å tape på å si det jeg mener i denne debatten. Hvis ikke folk av min legning sier sin mening, får Frp styre debatten alene, noe de vinner mange velgere på.

Lem er ikke i tvil om at kvinners status i samfunnet, ytringsfriheten, og homofiles rettigheter vil lide tilbakeslag hvis ikke innvandringspolitikken endres.

– Vi vil få ekstreme endringer når det sekulariserte Norge, som har vært i flertall, blir i mindretall og mennesker med muslimsk bakgrunn i flertall. Det vil skje. Det er et spørsmål om når. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) stemmer ikke dette. SSB viser til at mellom 4 og 11 prosent av Norges befolkning vil være muslimer i 2060. Men Lem står på sitt.

– SSBs definisjon er politisk konstruert for å få ned tallet.

– Hvorfor er det riktig å stoppe mennesker som søker seg et bedre liv i et rikt land? Er ikke du opptatt av at vi skal dele vår rikdom?

– Jeg mener en hver nasjon har rett til å bevare sin egenart. Men det er ikke de fattigste som kommer til Norge, og jorda tåler ikke at flere og flere blir rikere og rikere. Det eneste svaret er en målbevisst reduksjon av overforbruk i land som Norge, til fattigdomsbekjempelse i land der det virkelig finnes fattige som trenger det.

Steinar Lem debuterte i offentligheten i 1973 som forfatter. 22 år gammel fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris for boka «Signaler». Lem var allerede da sterkt politisk engasjert. I et intervju i VG, uttalte han: «Jeg mener at vårt nåværende samfunnssystem – det kapitalistiske – må bort, på grunn av økonomisk undertrykkelse i den tredje verden. I de vestlige land fører systemet til kulturell undertrykkelse. Det skaper mennesker som er – indre sett – innholdsløse.»

Etter fire bøker, la Steinar Lem sine litterære ambisjoner på hylla.

– Jeg skulle gjerne skrevet mer, men jeg fant ut at jeg ikke kunne skrive skjønnlitterære bøker som 217 personer leste, når jorda gikk i stykker.

I en kort periode forvillet han seg inn i Samferdselsdepartementet.

– Det var grusomt. Jeg måtte propagandere for bedre og bredere veier. Håpløst. Mens jeg lette etter en utvei, leste jeg Georg Johannessen i smug. Til slutt ringte jeg Framtiden i våre hender. I panikk.

I nesten 30 år har Lem frontet miljøorganisasjonen med over 20.000 medlemmer. Han er blitt hentet inn til uttallige TV-debatter for å tale mot politikere, rikinger, sauebønder, båtfolk, billister, handelsstanden, fagbevegelsen, pressen, Ap, Frp. Listen er uendelig lang. Lem mener selv han har kommet godt ut av det, til tross for at mange har prøvd å latterliggjøre hans synspunkter.

– Etter som tiden har gått, har flere og flere gitt meg rett. Jeg møter mye velvilje i næringslivet og langt inn i Høyre. Men selv om han har opplevd økt støtte for sine kampsaker, ser han ikke lyst på framtiden.

– Vi står midt i et økologisk krakk. Hundretusener av mennesker og dyr dør hvert år på grunn av unaturlig klima. Men hver gang Jens Stoltenberg legger fram et budsjett, vet vi at klimautslippene vil øke. Få protesterer. Vi holder stø kurs mot en klimakatastrofe.

– Er det noen politikere du beundrer i dag?

– For ti år siden ville jeg sagt Erik Solheim. Men nå er også han blitt et vektsmenneske.

Lem tenker seg lenge om. Han spør kona. Hun kan heller ikke komme på noen: «Idealistene på venstresiden er jo gærne».

– Ja, de er jo mest opptatt av at Taliban skal vinne i Afghanistan, svarer Lem.

– Nei, jeg ser ingen politikere som kan ta miljøkampen videre i dag. Det ser mørkt ut. Men noen må jo komme!

– Men hvem ville du stemt på?

– De siste årene har jeg ikke stemt. Jeg vet det er farlig for demokratiet hvis mange gjør som meg. Men jeg kan ikke stemme på partier som vil slakte ned rovdyr og som bidrar til økt oppvarming av atmosfæren og som holder stø kurs mot en klimakatastrofe. Jeg burde stemt blankt.

– Hva har Framtiden i våre hender egentlig oppnådd?

– En sykkelvei i Torggata.

Lem holder blikket. Ingen antydning til smil. Så glimter det i øynene.

– Jeg spøker.

Miljøvernforkjemperen mener Framtiden i våre hender har fått miljøpolitikk høyere opp på dagsordenen.

– Ting kunne vært verre uten oss. Men jo større mål man setter seg, jo vanskeligere er det å realisere dem.

«Du skaper ikke lys ved å forestille deg lyse ting, men ved å bevisstgjøre det mørke.»

Lem reflekterer over sitt livsmotto, som han har hentet fra den sveitsiske psykiateren Carl G. Jung.

– Det er ofte blitt misforstått. Det handler ikke om å tenke på triste ting hele tida, men å forstå mer av det ubevisste. Da skaper man lys.

13 år gammel leste han Jung og Kafka, som begge gjorde voldsomt inntrykk på tenåringen. Lem var ensom. Ble mobbet. Han holdt seg mye inne og måtte ta vare på sin mor som slet med psykiske problemer. Naboguttene spilte piano døgnet rundt.

– Verden var ikke noe lett sted å være. Jeg fikk nok en følelse av at de onde kreftene i verden ikke sto mye tilbake for de gode. Lem forteller at han søkte seg ut i naturen. I en periode var katten Mio hans beste venn.

– På sitt beste er mennesket en fantastisk skapning...

Lem tar en pause.

– Dyr er bare enestående.

Gunn Hild bryter inn i samtalen for å

minne sin mann om at småfugler er utro som bare det.

– Dyr driver i hvert fall ikke med aksjer, sier Lem og smiler.

Smilet forsvinner raskt når han begynner å snakke om norsk rovdyrpolitikk.

– I Norge har vi et irrasjonelt hat mot store rovdyr. Vi vil så gjerne dræpe, sier Lem. Så forteller han om en fyr i Tromsø som hentet fram geværet da den første svanen kom flaksende nordover.

Kjærligheten

– Privat har jeg nok vært en einstøing. Jeg går ikke bort og snakker med folk, sier Lem. Men Gunn Hild vil ikke være med på at mannen er en depressiv einstøing.

– Han tror alle små ting går til helvete, men at de store tingene kan løses. Jeg er motsatt.

Ifølge kona stemmer det ikke at han er en surmaget festbrems, slik mange har hevdet.

– Da har du ikke vært på fest med Steinar, sier Gunn Hild og ler.

De to møttes på Café Sara i Oslo for 10 år siden. Lem var på vei hjem fra jobb. Han sto i Torggata og funderte på om han skulle gå til venstre heller høyre. Det ble rett fram – og rett inn på Café Sara.

– For meg var det kjærlighet ved første blikk, sier Lem.

Det var kjæresten til Gunn Hild som tok kontakt med Lem da han kom inn i lokalet.

– Det ble slutt der og da, sier Gunn Hild og smiler.

Etter møtet med Lem, meldte hun seg som frivillig for Framtiden i våre hender.

– Jeg nærmet meg 50 år og hadde ikke hatt noe ordentlig kjærlighetsforhold. Det var sterkt og fantastisk å møte Gunn Hild. Hvis det er noe jeg angrer på i livet, så må det være at jeg ikke traff henne før, sier Lem.

Det blir trykkende stille i det lyse rommet. Lem og Gunn Hild stirrer intenst på hverandre.

– Vi tenker likt om hva som er viktig i livet, vi har aldri kranglet om småting, sier Gunn Hild. På spørsmål om hva som er meningen med livet, svarer Lem:

– Jeg sier som Kant: Du skal gjøre noe for andre. Og du skal utvikle deg selv. Men mannen som har kjeftet på folks forbruksvaner og snakket om materielt måtehold i 30 år, vil også si litt om det gode liv:

– Hygg deg med god mat og godt drikke. Betal mer for kvalitet, grip alle livets nytelser med alle de hendene du måtte ha. Pass bare på at mennesker og dyr kan gjøre det samme om 700 år.

Mer fra Dagsavisen