Innenriks

En revolusjonær er løs

– Man kan jo si det sånn: Jeg har ikke tenkt å løpe bort og mure igjen Børsen de to første ukene i alle fall sier Audun Lysbakken.

– Du som er den mest revolusjonære mann Bergen noensinne har fostret?

Lysbakken smiler brydd og et øyeblikk ligner han mest av alt en litt sjenert Blindern-student som av en eller annen grunn har tatt feil av kantina og baren på Etoile.

– Det der var et typisk VG-oppslag sant. De er alltid er ute etter å karikere folk. Liksom: «SV-nestleder vil fjerne Børsen»! Ok jeg er vel ikke Børsens beste venn og jeg står for det jeg sa men jeg mener altså at bedrifter og verdier som mennesker har brukt år på å bygge opp ikke bare skal kunne trylles vekk av aksjespekulanter i dress som trykker på noen taster. Og jeg mener ikke at staten skal drive pølseboder eller noe sånt. Det ville jo være helt meningsløst!

SVs Che Guevara. Tja. Ville det egentlig vært så galt med et par små statlige pølseboder der man kunne kjøpe sterkt subsidierte wienere dynket i ketchup med statsgaranti? Og hvor farlig og revolusjonær er egentlig SVs nye nestleder? Jo da han kan jo virke ganske harmløs der han sitter foran oss på Etoile og unnskylder seg høflig bare fordi han må sende en tekstmelding. Men kanskje han virkelig syns at kommunistiske diktaturer er en knakende god idé slik Frps Siv Jensen hevder? Kanskje han i sin spede ungdom oste av rå antiimperialisme kanskje han gliste ondt og sang: «Vi skal fylle våre badekar med Unge Høyres blod»?

Så sent som i 2000 var han jo som nestleder i Sosialistisk Ungdom (SU) med på å banke igjennom et politisk program som ville gjort Lenin stolt. Men når Dagsavisen snakker litt nærmere med Lysbakken denne formiddagen sitter man igjen med et inntrykk av at det mest revolusjonære han vil foreta seg er å styrke kommuneøkonomien. Han vil riktignok at «fellesskapet» skal få mer makt på bekostning av pengefolket men det kan «like gjerne skje gjennom lovgivning» og det er ikke snakk om andre typer maktskifte enn gjennom kjedelige og fredelige stortingsvalg. Her er det ikke noe mas om «væpnet revolusjon» det er ikke engang sikkert at Lysbakken kan håndtere våpen på tilfredsstillende revolusjonær måte gammel militærnekter som han er. Og når det gjelder den private eiendomsretten virker det som om Lysbakken har tenkt å la folk ha sine overprisede rekkehus og toromsleiligheter i fred.

Uansett regnes han som «revolusjonært ikon» på venstresida et slags «SVs svar på Che Guevara» samtidig som han internt i partiet respekteres av både en erfaren realpolitiker som Stein Ørnhøi og en ung revolusjonær idealist som Ingrid Fiskaa. Han har dessuten en høy stjerne i Attac-miljøet og er en del av stiftelsen «Manifest» som samler mange unge SV-ere og RV-ere på ytterste venstre fløy. I tenårene var Lysbakken inne på tanken om å gå inn i RV skeptisk som han var til han så som daværende SV-leder Erik Solheims populisme men landet til slutt i SV fordi de er «konsekvente demokrater». Nå har han altså gått helt til topps i SV. Han kunne blitt rødgrønn statsråd også men sa nei. Han syns nemlig det er viktig «å ha et liv utenom politikken». Dette betyr etter det vi forstår noe i retning av å gå på nærmeste fotballstadion for å se Brann tape for Lyn noe han på toppen av det hele blir voldsomt deprimert av.

– Du er jo både singel og barnløs?

– Jo men jeg trenger vel ikke gifte meg med politikken av den grunn?! Jeg vil prioritere vennene mine og familien min Bergen. Å bli statsråd er et enormt stort ansvar og det føltes feil for meg nå. Alle trenger ikke løpe rundt her inne i Oslo og være flinke på TV. Skal man skal forandre et samfunn trenger man kontakt med partiorganisasjonen og ikke minst med vanlige mennesker rundt om i landet. Vi må ha fokus på den biten av politikken også.

– Men du var lei deg da du ikke kom inn på Stortinget?

– Du vet jeg hater å tape. Det er ikke noe kult. Jeg har det med å vedde om Brann-seiere også og tre ganger har jeg tatt den tunge veien hjem til en kamerat med en kasse øl. Jeg har sett Brann spille siden jeg var ni år gammel og har fulgt dem i tykt og tynt! Mest tynt egentlig...

Stolt og rød. Så fra februar blir Lysbakken i stedet SVs nye nestleder med spesielt ansvar for å pleie partiorganisasjonen. Eller for å si det med Dagsavisens kommentator: «No kjem ikkje venstresida til å rope ut alle frustrasjonene sine i demonstrasjoner eller i pressa. No kjem dei til å ringe Audun Lysbakken». Og medieinteressen rundt Lysbakken har i det siste vært stor. Hvor gæren er han egentlig? Lysbakken virker egentlig som en sindig fyr men innrømmer at han ble litt svett da han så nærmere 100 rasende innlegg om sitt vi-må-stenge-Børsen-utspill på et nettsted.

– Jeg tar det ikke personlig. Men det er jo ikke så kjempegøy heller sier han men legger til:

– Som nestleder i SV vil jeg forsøke å finne mitt eget ståsted. Jeg vet det blir utfordrende å finne balansegangen mellom regjeringslojalitet og det å ta vare på SVs historiske tradisjon for fri meningsbrytning. Og som nestleder skal jeg samarbeide med alle fløyer i partiet ikke bare med den såkalte venstresiden. Men jeg akter ikke å skamme meg over det radikale SU-programmet fra 2000. Du skjønner det sier Lysbakken og blir rød av iver:

– Jeg er faktisk stolt! Det var på mange måter et oppgjør med det politiske klimaet som hersket på 90-tallet du vet det var folk som sa at «ideologiene er døde» og at «historien er slutt». Ingen torde å mene noe som helst alt var bare ironi.

– Lo du ikke av «Åpen Post» og «Seinfeld» en gang?

– Jo da det var morsomt nok det men folk var så livende redde for å virke politisk korrekte og det fantes liksom ikke alternativer til markedsliberalismen. Det vi ville var å gjenreise en prinsipiell radikalisme sier Lysbakken som i A-magasinet for en stund siden noe overrasket kunne lese at han var en av de fremste representantene for «Generasjon Y» en generasjon han egentlig aldri hadde hørt om. Men han syns en ting virket riktig: Harald Eia-generasjonens Y-etterfølgere er «kollektive individualister»:

– Vi ønsker frihet men vi ser samtidig at den friheten er avhengig av et sterkt fellesskap sier Lysbakken som er født i 1977 og dermed har minimalt med «voksne» referanser til 80-tallet. Da Gro og Kåre-debattene raste på TV gikk Lysbakken i barnehagen hjemme på Nøstet i Bergen og de eneste virkelige politiske minnene han har fra 80-tallet er den ideologiske kampen på barneskolen mellom de som likte a-ha og de som likte Europe.

– Og jeg likte selvsagt a-ha. Elgitarer og puddelhår var liksom ikke helt min greie...

– Du forsto allerede da at det var galt?

Lysbakken ler så han rister.

– Ja der kan du se! Jeg var forut for min tid. Historien har gitt meg rett!

Utbryterkongen. Før a-ha var Lysbakken svoren fan av Sølvpilen. Som 5-åring fikk han sitt første Sølvpilen-blad i hendene og de neste fire timene satt han fascinert og studerte bladet mens han mumlet for seg selv og prøvde å gjette hva som sto der. Fra da av var han totalt oppslukt av fenomenet indianere. Siden ble han oppslukt av foreldrenes politiske litteratur så Lysbakkens gymnaslærer ba ham bare om å bare overta hele undervisningen når de skulle lære om marxismen. «Dette kan du likevel bedre enn meg Audun» sa hun og det kunne han jo.

Mesteparten av Lysbakkens barndom handler likevel om teater. Fra han var tre år gammel fulgte han med på lasset når foreldrene i perioder reiste rundt på Vestlandet med barneteateret «Rundtomkring». For det meste satt han i salen og så foreldrene spille men når foreldrene en periode arrangerte barnesirkus hadde han sine egne glansnummer. Han gjorde blant annet lykke som slangemenneske og skiftet klær inne i en liten kommode på scenen samtidig som skuffene ble satt inn en etter en. Da han vokste han ut av kommoden var det tid for å bli utbryterkonge: Foreldrene tok på ham håndjern og puttet ham i en sekk og like etter kunne triumferende hoppe ut – fri!

Da han var 15 år fikk han en liten bror. En kort stund var de fire i familien. Men året etter døde Lysbakkens far av kreft. Fra før hadde Lysbakken blant annet mistet en ung mormor og innerst inne hadde han nok vært redd for å miste flere han var glad i.

– Det var en forferdelig ting å gå gjennom og det har preget meg sterkt. Det har alltid vært viktig for meg å komme ofte hjem til familien min. Jeg savner fortsatt min far og bærer det med meg hver dag. Det vil jeg nok gjøre resten av livet. Men kanskje bekymrer jeg meg mindre enn andre for ja du vet ting som egentlig ikke er noe å bekymre seg for. Sånn sett har jeg nok blitt sterkere av det sier Lysbakken som har et spesielt nært forhold til lillebroren sin. Han var mye syk som liten og Lysbakken hjalp moren sin med å ta seg av ham.

– Hvis du får en egen familie – da skal vel barna dine vokse opp i Bergen?

– He-he sånt skal man være forsiktig med å uttale seg om! Men jeg regnes vel ikke som ekte bergenser da. Noen mener jo at man da bør ha hanseatisk blod i årene men min far var fra Oslo og min mor fra Romsdal. Så jeg er vel mer en slags andregenerasjons innvandrer. Det går vel greit så lenge dialekten er i orden og man er lojal til Brann. Men jeg er glad i Oslo også det er ikke det!

Etter han har sagt det blir han plutselig helt stille. Til slutt sier han alvorlig:

– Men jeg klarer bare ikke å like Vålerenga. Ett sted må nesten grensen gå.

Mer fra Dagsavisen