Attentatet som lyktes

Amir som til da hadde vært en anonym student greide på tampen av en fredsdemonstrasjon i Tel Aviv egenhendig å stanse hele Oslo-prosessen. Statsministeren hadde akkurat gått ned noen trapper da høyreekstremisten kom bakfra og skjøt ham med sin pistol.

Drapet den 4. november 1995 må trolig være et av de mest suksessfulle attentater i moderne tid. Ingen kan vite hvordan Midtøsten ville ha sett ut uten attentatet. Men like nedslående som situasjonen er i dag ville det trolig ikke vært. Og mannen som i 1995 sto bak mye av den hetsen som skulle føre til drapet på Rabin er i dag selv Israels statsminister.

– Riktige grenser

Da ble det i går desto mer overraskende at statsminister Ariel Sharons høyre hånd Ehud Olmert plutselig hyllet de samme Oslo-avtalene han og statsministeren prøvde å knuse.

– Det er ingen tvil om at Oslo-avtalene tvang det israelske samfunnet til en selvransakelse som førte til konklusjonen om at Israel må trekke seg tilbake til de korrekte grensene sa Olmert og siktet til tilbaketrekkingen fra Gaza tidligere i år.

Nå var ikke tidligere general Rabin akkurat en fredsdue. Det var først etter at han ble drept naturligvis at han for alvor kom til å symbolisere fredsanstrengelsene på den israelske siden. Yasser Arafat pleide å kalle ham «min venn min partner» men mange palestinere husker nok heller okkupasjonspolitikken han sto bak på Vestbredden og i Gaza.

Dialog og diktat

Ingen kan i dag vite om Rabin og Arafat ville ha blitt enige om en endelig fredsavtale – veien dit var ennå lang – men helt klart er det at Rabin skilte seg fra Sharon på minst ett viktig felt: Mens Rabin konkluderte med at Israels interesse lå i en dialog med palestinerne er Sharons politikk preget av ensidige trekk der palestinerne blir påtvunget et israelsk diktat.

Også sett med palestinske øyne var det positivt at Sharon trakk de jødiske bosetterne ut av Gaza men og det understreker Sharon gang på gang tilbaketrekkingen var ikke en del av en fredsløsning. Skrittet var heller ment å styrke Israel. I dag karakteristisk nok er det ingen fredsforhandlinger bare mer kamper.

Isolert Syria

Ellers i regionen ville det kanskje vært lettere for Syrias president Bashar Assad i dag hvis erkefiendens statsminister hadde fått leve noen år til. Syria er i dag mer isolert enn noensinne etter at regimetoppene i Damaskus ble anklaget for å ha stått bak attentatet mot Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri.

Rabin derimot skal i sin tid ha tilbudt president Hafez Assad Bashars far å gi de okkuperte Golan-høydene tilbake hvis Syria bare svarte med å tilby en fullstendig fredsavtale. En skriftlig garanti om løftet ble gitt daværende president Bill Clinton. Hadde Syria og Israel inngått en fred på nittitallet er det tvilsomt om Damaskus ville ha vært like isolert i dag.

Rabin ble imidlertid drept hele fem år før den siste intifadaen brøt ut i oktober 2000 seks år før USA ble angrepet den 11. september 2001 og åtte år før USA angrep Irak. Da blir det rett nok umulig å si hvordan Midtøsten ville ha sett ut i dag dersom dette attentatet ikke hadde funnet sted.

Bortsett fra at Yigal Amir greide det han ville – å stanse Oslo-prosessen.