Innenriks

Rød og stø

En liten mann i stor militærgrønn frakk og mørk hettegenser kommer slentrende ned Schweigaards gate i Gamlebyen. Håret er maskinklippet skoene svære som månestøvler. Aslak Borgersrud ville møtes på hjemmebane i Oslos indre øst. Avtalen om å møtes på «Wenches kafé» et steinkast fra Grønland politistasjon ble kvittert for over SMS med et «kuli».

– Vi var litt urolige i kanskje i en time.

Det har gått to uker siden amerikanerne anmeldte Gatas Parlament for mordtrusler etter at gruppa hadde lansert internettkampanjen killhim.nu: «En tverrpolitisk aksjon som jobber med å samle inn penger til dusør for å skyte George W. Bush».

– Vi har jo hatt ganske mye kontakt med politiet før og vi veit hvordan det funker sier Borgersrud.

– Å ja?

– Politiet er styrt av et sett regler og grunnleggende folkeforakt. Er man obs på det så går det stort sett bra hvis du skjønner hva jeg mener. Men det virker som om politiet nå skjønner at de har driti seg ut. Da dette begynte sa de at de skulle ha oss inn til avhør umiddelbart. Jeg har ennå ikke hørt noe.

Kill him. Internasjonale medier som MTV News og BBC plukket opp nyheten om at raptrioen Gatas Parlament hadde blitt anmeldt for mordstrusler mot den amerikanske presidenten. For de fleste norske øyne var det en åpenbar fleip. Kanskje ikke smakfull men en vri på den norske venstresidas tellhim.no-kampanje. Det var politisk satire som ble tatt helt klokkereint bokstavelig av amerikanerne som koblet inn Secret Service.

– Poenget er at Bush utlover dusører i hytt og pine på fremmede lands statsledere hele kortstokken i Irak Al Qaida folk i Afghanistan. Han har ikke noe mer rett til det enn jeg har. Han er en større banditt enn alle dem han utlover dusør for. Helt objektivt sett ta en bodycount! Borgersrud pirker i trekanten med baconomelett dandert med salat.

I elleve år har han broren Elling og Don Martin utgjort rapgruppa Gatas Parlament. Mer et politisk prosjekt en politisk flyer av kjøtt og blod enn musikk. Eller?

– Det spørsmålet får vi utrolig ofte men det går ikke an å skille. Det går ikke an å stille en gangsterrapper spørsmålet: «Er du først og fremst gangster?» Hvis du skjønner hva jeg mener. En som synger serenader om kjærlighet: «Driver du første og fremst med kjærlighet eller sang?» Hvis du skjønner hva jeg mener. Men det er politikken som gjør at vi skiller oss helt grunnleggende fra andre band.

Rød tråd. Det går en rød livslinje av engasjement politikk og musikk ned gjennom slektstreet til Aslak Borgersrud. Tippoldefaren var leder for Frelsesarmeen i Tyskland og prøvde å slukke tilløp til rød revolusjon med suppe og hornmusikk. Oldefar Albert Eggen satt på Stortinget for Venstre fra 1918 til 1921 og stemte for republikk i 1905 (oldebarna har senere fulgt opp den republikanske tradisjonen med å rope «fuck kronprinsen» til kronprins Haakon under en konsert i 2000) mens bestefaren på morssida var en sentral motstandsmann under krigen. Pappaen er den radikale historikeren Lars Borgersrud. Mamma Leikny Øgrim er fortsatt aktiv i Ottar. Onkel heter Trond Øgrim og kusina sitter i Bystyret for RV. Mor og far omtales som to utpregede aktivister.

– Familien min er revolusjonær i alle bauger og kanter. Men de har ikke akkurat stått med pistol til hodet mitt og krevd at jeg skulle fly rundt og demonstrere sier Aslak.

Flere sommere tilbragte Aslak på Rød Fronts barne- og ungdomsleir på Tromøya. Sammen med bestekameraten broren Elling. Kanskje iført selvproduserte t-skjorter med budskap som «Sett kølla på riktig sted – i panna på Haugli». Willy Haugli er tidligere politisjef i Oslo.

Han tok tidlig standpunkt og ble aktiv i ungdomsbevegelsen Rød Ungdom. Og det var med støtte fra Rød Ungdom Ungdom mot EU og familien at bandets første utgivelse mini-LP'en «Autobahn til union» kom i 1994. Den aller første norskspråklige rap-plata.

Aslak har demonstrert både på plate fra scenen og i gatene: mot NATO EU kvinneundertrykking kapitalisme rasisme krig og porno. En tidligere kollega av ham forteller om et uskyldig pin up-bilde hun hadde hengende av en fyr i trusa. Det ble fjernet av Aslak. Det første spor av bandet i norsk presse er fra mai 1994 notisen hadde tittelen «Rap mot rasisme».

For ti år siden lagde han furore på det fortsatt uskyldige nettet da han opprettet websida The Hardcore Pornopage. Da pornosurferne klikket seg inn fikk de beskjed om at navn og e-post var videreformidlet til en aggressiv feministorganisasjon.

– Det ble en sinnssyk internettskandale vi fikk masse rasende mailer. Men det var jo bare bløff gliser Aslak.

Science fiction. Politisk definerer han seg sjøl som noe så gammeldags som kommunist.

– Ja jeg gjør jo det er keen på et klasseløst samfunn styrte staten og rive ned alt som er og bygge opp et nytt samfunn som er til for alles beste i stedet for at folk skal tjene penger på det.

Det er umulig ikke å konfrontere han med historiens fasit om kommunismens knefall og død som politisk idé.

– Det er det som er problemet med å gå rundt og være så jævla blodig ærlig da. Det hadde vært mye enklere for oss hvis vi hadde kalt oss sosialister eller venstreradikale eller hva som helst men vi er jo kommunister og da blir vi stadig vekk nødt til å svare for tidligere generasjoner sier Borgersrud.

– Du tror likevel at kommunisme er løsninga?

– Vi har ikke noe annet valg. Verden er veldig langt fra å fungere og da må vi finne systemer som gjør det. Men jeg er utrolig lite dogmatisk i forhold til hvordan det frie samfunn skal se ut sier Borgersrud og antyder at løsningen kanskje ligger langs en helt annen akse.

– Det fins masse dritkul science fiction om helt grunnleggende annerledes samfunn som er kult å lese. Man kan i hvert fall ikke gi seg og oppsummere med at kapitalismen er det beste som er. Det er det ikke.

HTML. Aslak er lillebror med god margin men likevel tror de fleste at han er senior av Borgersrud-brødrene. Sjøl tror han det skyldes at han har bedre skjeggvekst enn broren og at han er hakket mer stødig. Til å være 26 og opprører er han svært etablert. Han har eget hus som han eier sammen med noen kompiser i kollektiv på Ryen. Kjæresten har han holdt på i fem år og for seks uker siden ble Aslak pappa til Gordon. Drikker ikke. Røyker ikke. Har hatt skikkelig 9-4-jobb med årslønn på rundt en halv million. Han var til og med et idrettstalent på Vålerenga ifølge sin far. I hvert fall ivrig sier andre.

– Talent? Det er faderen som snakker. Spilte fotball til jeg var 15 men hockey var jeg jævlig dårlig i altså.

– Faren din mente du særlig var et hockeytalent?

– Nei det er ljug. Når jeg ser tilbake så lurer jeg på hvordan jeg klarte å holde på så lenge. Jeg kunne gå ganske fort på skøyter og var flink til å takle folk selv om jeg sikkert var en halvmeter mindre enn de andre gutta. Men jeg klarte aldri skyte var helt håpløs med alt som hadde med puck å gjøre.

Som 17-åring hoppet han av elektrolinja. Det er ikke kult å øve på å reparere kopimaskiner når du sitter med nøkkelen til verdensveven.

– Jeg fikk jobb. Jeg begynte å jobbe i Computerworld fordi jeg var rå på web jeg kunne lage websider liksom. Det var ingen som kunne det og du fikk fancy jobb bare du kunne stave HTML. Det var sånn det var.

Computerworld er kjent i bransjen for å betale godt og han fikk muligheter og ansvar som websjef og journalist men Aslak slutta rett før Gatas Parlament ga ut sitt første album «Holdning over underholdning» i 2001. Han har aldri angra.

– Jeg fant ut at jeg ikke kunne bruke livet sånn. Når du er så ung som jeg var da og egentlig er nå så kan man ikke bry seg om hva man skal gjøre om ti år. Jeg hadde safe fin jobb hyggelig og i og for seg kreativt og alt sånt men jeg hadde ikke fått tid til å spille inn skive og spille i band.

Nå er han per definisjon arbeidsledig med meldekort hos Aetat.

Rett fram. Så hvor er prosjektet på vei? De har nådd verdensnyhetene de spiller konserter over hele Norge og bringer lys til unge radikalere innerst i bygdenorge.

– Nå er vi på nivå hvor 40-åringer på pub syns det er stas å slå av en prat med gutta i Gatas.

– Hvorfor syns de det?

– Fordi vi er i avisa.

– Så det hjelper å true Bush?

– Ja errugærn. Men det er ikke spesielt nyttig for oss å bli kjent igjen av 40-åringer som ikke bryr seg om rap hvis du skjønner hva jeg mener. I den grad vi har blitt kjendiser har vi blitt det fordi vi har ment at det er bedre at vi kan være de rabiate gærningene som sprer den sinnssyke propagandaen gi den et ansikt enn at den kommer fra en uformelig masse av blitzere eller hiphopere.

– Men hva er målet? Revolusjon?

– Det er et såpass langsiktig prosjekt at jeg er usikker på om bandet kommer til å oppleve det. Men vi hadde to konkrete målsetninger i gamle dager: Det ene var at Norge skulle si nei til EU. Det andre var å etablere en norskspråklig rapscene. Men vi skal kanskje ikke ta på oss all æra for de EU-greiene smiler han.

«Kjeft har Gatas fått fra dag én: Kjeft for å rappe på norsk for å tulle med hiphop for å være politisk korrekte for å være rockere for ikke å kjenne til graffiti for å være teknisk dårlige rappere for ikke å like gangsta-rap og for å være homovennlige» skriver Øyvind Holen i sin bok om norsk hiphop.

– Vi beviste for andre rappere at det var mulig. Vi var en brøytebil for all hetsen og fikk «Jørgen Slips» slengt etter oss. Men vi har definitivt fått anerkjennelse for at vi var tidlig ute. Gatas er ikke størst på hypekurva nå heller men har respekt over alt og vi gjør som vi vil. Det er en jævlig chill situasjon å være i.

Broren Elling har uttalt at de opplevde å bli hata av rapmiljøet på 90-tallet. Men ti år etter debuten kan ingen ta fra Gatas at de har bidratt vesentlig til at rap på norsk har blitt et anerkjent uttrykk.

– Norsk er utrolig mye mer effektivt. Det er en kynisk og grei sak sorry mac engelsk funker ikke hvis du skal fortelle folk noe. Dette har alltid vært viktig for oss: Selv om du bare får med deg et halvt vers så skal du skjønne tegninga skjønne hva vi driver med. Vi pakker ikke inn ting vi er ikke kunstneriske og jålete. Bare rett fram.

Mer fra Dagsavisen