I orkanens øye

– Det som plager meg litt med spørsmålene dine er at det ikke finnes noe mer patetisk enn eldre journalister som sitter og beretter om fordums storhet sier Lars Sigurd Sunnanå. Vi er midtveis i intervjuet og han gjør nok et forsøk på å få i seg blåskjellene som gaper fortvilet mot ham i den dype tallerkenen. Det går dårlig. Hendene er opptatt med å gestikulere i luftrommet foran de stålinnfattede brillene. Munnen er allerede full. Av ord.

– Det vesentlige er ikke hva man har gjort men hva man kan gjøre i morgen. Journalister har altfor lett for å bli sittende der med halvliteren og prate.

Han nærmest spytter det ut. Prate. Med denne r-en som verken skarrer slik de gjør på barndommens Karmøy eller på fornemme Frogner. Sunnanås r er noe helt for seg selv. Hva er det med NRKs Midtøsten-korrespondenter og bokstaven r?

Morgendagens menn: Men for å ta det vesentlige først: I morgen skal Lars Sigurd Sunnanå vise sin gode venn Ala Bashir lyset. Han skal ta med seg Saddam Husseins livlege gjennom 20 år til Spitsbergen.

– Det er min takk min gave til Ala for at han har vist meg denne tilliten. Først skal jeg ta ham med til Svalbard slik at han kan oppleve lyset der. Og så skal han få se barnetoget i Oslo 17. mai sier Sunnanå.

Går det som mange tror vil ikke Svalbard-turen knekke NRK-journalistens økonomi. Tilliten Bashir har vist ham kan komme til å gjøre ham til millionær. Sunnanå er ikke glad i temaet og rister oppgitt på hodet.

– Massiv omtale i Norge betyr ikke automatisk suksess i utlandet. Det finnes ikke noe så uberegnelig som bokmarkedet sier han.

Denne uka debuterte altså 58-åringen som forfatter. For i valget mellom millionkontrakter i USA valgte Ala Bashir å si nei og heller spørre sin gode norske venn om han kunne tenke seg å føre i pennen historien om Irak og hvordan livet så ut fra Saddam Husseins indre gemakker.

– Ala ble fristet med mye større forfatterhonorarer i USA enn hva vesle Cappelen kunne tilby i Norge.

– Hvorfor takket han nei?

– Det er forståelige grunner til at han ikke ville sy seg opp til amerikanernes framstillinger. Han ville ha boka ut på norsk først. Han så opp til Norge og det norske demokratiet svarer Sunnanå.

Likevel vil det ikke mangle på andre tungemål. «Saddams fortrolige» er allerede solgt til 15 land og har potensial til å bli en ny internasjonal boksuksess på linje med Åsne Seierstad. Dermed går Sunnanås morgendager resten av året stort sett med til boklansering.

Velkommen hjem: Men1. januar 2005 er han tilbake i sitt kjære NRK.

– Jeg skal være vanlig allmennreporter i Dagsrevyen sier Sunnanå med ettertrykk.

Kona Unni som selv er journalist i Aftenposten mener mannen er journalist – hele tiden. Alltid kritisk distansert analytisk – men samtidig entusiastisk oppglødd og nysgjerrig.

– Journalistikk er & sier Sunnanå myser ut gjennom vinduene og holder sprikende fingre opp mellom oss som om han kjæler med en usynlig fotball. – Journalistikk er som en livsform. Løper du etter en brannbil eller dekker Saddams fall byr begge deler på en helt egen utfordring; en helt egen spenning.

– Det kryr av gamle og sure journalister som har gått lei for lenge siden. Hvorfor har ikke det skjedd med deg?

– Av en eller annen underlig grunn har jeg ikke hatt så tungt for det jeg driver med. Mange mangler et naturlig anlegg og blir utbrente og leie. For meg har det vært lystbetont slit.

Det var en ren tilfeldighet som gjorde Sunnanå til journalist. Den veslevoksne karen med den skarpe tungen og de reaksjonære politiske holdningene hadde tenkt å studere statsvitenskap. Familien hadde flyttet til Porsgrunn da Sunnanå var fem. Og mens byggmesterfaren var blitt hentet ned fra høye stillaser av moren og nå satt og vansmektet på Pristilsynets lokalkontor vokste sønnen opp til å bli en varm deltaker i den kalde krigen avdeling Grenland. Unge Sunnanå slåss på ytterste høyre fløy. Han var ivrig natotilhenger ville ha atomvåpen utplassert i Norge sa selvfølgelig ja til EF – og støttet ifølge historikeren og sin ideologiske motstander Harald Berntsen endatil apartheidregimet i Sør-Afrika.

– Jeg var for alt det sosialistene var mot sier Sunnanå.

Men en natt midt på 60-tallet var det pause i de ungdommelige kampene og russenachspiel. Sunnanå fikk høre at søknadsfristen på den nye journalisthøyskolen gikk ut dagen etter.

– Jeg skrev en søknad på russekontoret der jeg blåste opp min journalistiske erfaring – som stort sett begrenset seg til et sommervikariat i Varden i 1963 og en og annen artikkel – og fikk den til å se betydelig ut.

Ett år senere var Sunnanå fiks ferdig utdannet journalist. Nesten 40 år etter bekymrer han seg for om de skoleflinke journalistspirene har den rette feelingen og anlegg for faget.

– Kan man ikke lære å bli journalist slik man kan lære å bli tømrer eller lærer?

– Nei. Til en viss grad kan man ikke det.

Ung og lovende: Sunnanå kom inn i Aftenposten som 20-åring. Fire år senere fikk han Narvesen-prisen for fremragende journalistikk. Unge Sunnanå hadde avslørt dumping av gifttønner i havet og ble nesten genierklært på stedet.

– Jeg dro i gang miljøjournalistikken i Norge skryter han en generasjon seinere.

– Hvordan kom det i stand?

– Jo det skal jeg fortelle deg sier Sunnanå tydelig fornøyd med historien som ligger klar på tunga. Halvparten av blåskjellene ligger fremdeles urørt i den dype tallerken men her er ikke tid til å spise.

– Man så litt lettere på habilitetsreglene på 60-tallet. Siden jeg het Sunnanå og onkelen min var fiskeridirektør var ingenting mer naturlig enn at jeg ble fiskerimedarbeider i Aftenposten.

Som fersk fiskerimedarbeider reiste 20 år unge Sunnanå på årsmøte i Norske havforskeres forening på hotell Bardøla.

– Jeg dro med en solid representasjonskonto. Det var i de tider Aftenposten ikke hadde noe budsjett bare en kurv for inntekter og en for utgifter. På slutten av året så man hvordan det hadde gått.

Slik havnet Sunnanå i baren på Bardøla. Der ble han sittende. Fra fredag til søndag. Uten å skrive så mye som et ord hjem til avisen.

– Da jeg kom tilbake gikk jeg til nyhetsredaktør Reidar Lunde og innrømte at jeg ikke hadde skrevet – og at jeg ikke hadde vært i stand til å skrive – et kvidder. Til gjengjeld hadde jeg skaffet Aftenposten en rekke gode kontakter; havforskere og marinbiologer som sa at forurensning og miljø kom til å bli et stort tema. «Dette er noe av det frekkeste jeg har hørt» sa Lunde. Før han la til: «Men det er akseptert.»

Drømmen om Kina: Senere gikk Sunnanå til NRK der vi har sett utallige reportasjer med mannen i hjelm fra en eller annen oljeplattform i Nordsjøen. Eller i dress på OPEC-møter.

I 1999 søkte han en av NRKs attraktive korrespondentstillinger. I Beijing Kina.

– Utenriksredaktøren innstilte i stedet Kjersti Strømmen. Jeg tror jeg fikk jobben i Amman som et plaster på såret og for lang og tro tjeneste sier Sunnanå.

Norske israelvenner hadde lenge vært ytterst skeptiske til NRKs rapportering fra Midtøsten. De trodde ikke noen kunne bli verre enn Odd Karsten Tveit og Fritz Nilsen og hadde kanskje litt andre forventninger til en tidligere Høyre-mann født og vokst opp blant strengt kristne israelsympatisører. De ble snytt.

– Jeg pleier å si at det tar en gjennomsnittsnordmann tre dager å bli pro-palestinsk på Vestbredden. På Gaza tar det én dag. Jeg var ikke på noen måte forberedt på sjokket da jeg kom til de palestinske områdene og så hvordan israelerne turer fram. Mens resten av verden sitter og ser på med en øredøvende taushet sier Sunnanå.

– Selvmordsbombere og terroristangrep er forferdelige og forkastelige men den kollektive avstraffelsen Israel bedriver av palestinerne er etter min oppfatning klart mer brutal og umenneskelig enn selvmordsaksjonene sier Sunnanå.

Ikke rart han er hatet av israelvenner. Og kanskje ikke så rart at Harald Berntsen for halvannet år siden sendte brev til sin gamle favorittmotstander der han roste ham for innsatsen.

– Det var hyggelig sier Sunnanå.

Lojal til det siste: Da det spisset seg til mellom USA og Irak dro Sunnanå til Bagdad for NRK. Så ble han hentet ut rett før krigsutbruddet.

– Var det din eller nyhetsredaktør Anna Aasheim sin idé at du skulle forlate Bagdad?

– Både jeg og kollegene mine i Danmarks Radio mente beslutningen måtte tas hjemmefra. Hadde de bestemt at jeg skulle bli hadde jeg blitt. Men jeg hadde ikke noe imot å bli tatt ut. Jeg har vært på grensen til å bli skutt mange ganger. Jeg ville ikke risikere livet enda en gang for NRK helt på slutten av korrespondentperioden.

– NRK trakk deg ut av sikkerhetshensyn men brukte Åsne Seierstad. Var ikke det dobbeltmoralsk?

– Det må du spørre andre om enn meg.

Sunnanå er kanskje verdens mest lojale NRK-medarbeider. Mens det er et kjennetegn ved de fleste journalister at de snakker dritt om arbeidsgiveren sin får du ikke Sunnanå til å si noe stygt om sitt kjære NRK. Tvert imot.

– Det finnes knapt noen arbeidsplass i dagens Presse-Norge som behandler sine medarbeidere så skikkelig som ledersjiktet hos oss gjør sier den tidligere klubblederen i Dagsrevyen.

Hvor er hammeren? Hva gjør Sunnanå når han ikke jobber? Jo han liker å lytte til musikk aller helst klassisk og for tiden særlig Verdi-operaer. Han leser mye om ikke særlig skjønnlitteratur så det meste annet. Og så elsker han å være på hytta i Østerdalen og gå tur i skogen.

– Jeg spurte kona di om dine svake sider. Hva tror du hun svarte?

For første gang under intervjuet må Lars Sigurd Sunnanå ta en lang tenkepause. Han kommer tilsynelatende ikke på noe.

– Er det fordi du ikke har noen svake sider eller fordi du ikke vet hva kona mener?

– Jeg er jo ingen stor snekker. Selv om faren min var tømrer blir jeg stadig minnet av min sønn og min kone på den gangen jeg spurte om det fantes en hammer i huset svarer Sunnanå.

Sønnen er 22 og sitter i sin andre periode i kommunestyret i Bærum for Høyre. Han har tatt sine første journalistiske steg og ligner sånn sett sin far. Men eplet falt altså lengre fra stammen i Sunnanås eget tilfelle.

For dem som lurer: Kona mener mannen ikke er særlig tess på en del praktiske ting. Sunnanå er for eksempel ute av stand til å se ugress i et bed. Og så kan kona bli ganske irritert over mannens evige ro.

– Kona di sier at det ikke er mulig å få til en skikkelig krangel med deg og at det virker som om du ikke vet hvordan man gjør det?

Sunnanå tenker igjen. Han kan riste fakta om Midtøsten miljøgifter og journalistikk rett ut av ermet. Personlige svar sitter lenger inne. Og disse blåskjellene vil aldri bli spist.

– Jeg er ikke spesielt oppfarende.

Han tenker igjen. Myser gjennom brilleglassene. Rister på hodet.

– Nei jeg er ikke det. Jeg gikk en veldig god skole i Aftenposten. Lærte å ha kontroll på adrenalinet når det kokte som verst.

Men mandag skal Lars Sigurd Sunnanå forhåpentligvis miste kontrollen. Da skal han feire 17. mai hjemme i Bærum. Kanskje skal han gråte en skvett slik han gjorde da han så daværende finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen gå bakerst i skolekorpset og spille stortromme på Hosle. Tenk det. En statsråd på stortromme. I det lokale barnetoget.

– Når du kommer fra elendigheten i Midtøsten og til norsk 17. mai-feiring ser du kontrastene. Her er ikke en politimann eller militær i mils omkrets. Jeg tror ikke vi nordmenn egentlig skjønner hva slags land vi bor i.