Fra fattigskole til moderne folkeskole

På begynnelsen av 1800-tallet gikk bare halvparten av barn under fjorten på skolen. Med byskoleloven fra 1848 fikk alle barn rett og plikt til skolegang. I 1850 hadde Christiania åtte allmueskoler, men undervisningen ble kritisert. Skolebyggene tilfredsstilte heller ikke skolelovens krav. I 1856 vedtok kommunestyret en reformplan for å gi arbeiderbefolkningen et kunnskapsløft. Skolen skulle ha en «dannende og forædlende Paavirkning».

I 1857 ble elevene fra ulike småskoler samlet i fire skoler: Piperviken, Ankerløkken, Vaterland og Hammersborg. Med byutvidelsen i 1859 ble seks nye skoler fra byens forsteder lagt til byen: Grønland, Vestre Sagene, Østre Sagene, Nordre Sagene Oslo og Grünerløkka. I 1860 var det bare femten prosent av bybarna som ikke gikk på skolen. Allmue­skolen var ikke lenger en fattig­skole, men en folkeskole.

Befolkningsøkningen presset fram behov for nye skolebygg. Satsingen på skolevesenet kom til uttrykk i byggingen av monumentale skolebygg. Møllergata skole var først ut. Skolen ble reist på professor Maschmanns løkke ved Fredens­borg. Arkitekt Nordan forslag ble godtatt av skole­kommisjonen i juni 1858, og byggingen satt i gang i mai 1859. Skolen ble offisielt åpnet som Nordre skole 10. januar 1861. På grunn av lærermangel ble skolestarten utsatt til 1. mars, og samlet elever fra de gamle skolene i Hammersborg, Anker­løkken og Vaterland.

Skolen ble omdøpt til Møllergaten skole, og de flotte mursteinsbygget representerte en milepæl i norsk skolehistorie. Elevtallet var barnetallet 1766, året etter 2015 og i 1866 hele 2309 elever. Ingen annen folkeskole i dette tidsrommet hadde så stor elev­masse. For å få plass til alle elevene ble det drevet undervisning både formiddag og ettermiddag. Halvparten av byens 79 lærere og lærerinner arbeidet i 1864 ved Møllergata skole. To tredeler av elevene gikk i friskole, mens rundt tjue prosent betalte for plassen og ti prosent gikk i såkalt hjelpe­skole.

I motsetning til tidligere, ble jenter og gutter nå delt i atskilte klasser og bygninger. Jentene ble undervist i klasserommene som vendte mot Møller­gata, og guttene i den bakre bygningen. Kjønnsskillet gikk også i skolegården som var delt med et høyt plankegjerde.

I 1889 satte Folkeskoleloven en stopper for det klassedelte parallell­skolesystemet med allmueskole, borger­skole og latinskole, som nå ble lagt bort til fordel for et felles skoleløp. Skoletiden økte og kapasiteten ved skolen ble sprengt, og skolebygningen måtte utvides i 1893 med bad, skolekjøkken og møtesal. Skolen fikk sentralfyring, og som landets første skole, elektrisk belysning istedenfor gass.

I 1918 ble det bygget spisebrakker med plass til 200 barn samtidig. I 1933 ble de revet for å gi plass til et nybygg med modernisert gymnastikksal og sløydrom. Ny svømmehall sto ferdig i 1937.

Fra å være en pionerskole, ble Møller­gata skole på 1950-tallet truet med nedleggelse. Fra 1937 lånte framhaldsskolen for jenter i Osterhausgata klasse­rom, kjøkken og gymnastikksal ved Møllergata skole. Plassmangelen førte til protester, og i 1959 vedtok Oslo skolestyre at Møllergata skole kun skulle være folkeskole. Skolen ble pusset opp til hundreårsjubileet i 1961.

Fra stort elevpress, ble situasjonen raskt bli en annen. Utbyggingen av drabantbyene trakk barne­kullene ut av sentrumsskolene. Synkende elevtall gjorde at det ble plass til både barneskole og ungdomsskole i bygget fra 1968. Etter trusler om nedleggelse fra slutten av 1970-tallet, kom et skifte i 1991. Da vedtok Bystyret videre skolegang ved Møllergata for 35 elever. Skolen ble pusset opp, og i 1995 var det 175 elever ved skolen, fem ganger så mange som fire år før.

I dag har skolen litt over 200 elever, en tiendel av elevmassen da skolen var Norges største.