---
Hvem: Johanna Holt Kleive (31), bor i Bordeaux i Frankrike, men flytter tilbake til Oslo snart.
Hva: Skribent og musiker.
Hvorfor: Jobber som spaltist i Dagsavisen der hun skriver om mat, vin og estetiske tendenser i tiden. Hun er også trommeslager i det mye omtalte black metal-bandet Witch Club Satan.
---
Hei! Vi kjører rett på! Hvorfor valgte du å flytte fra Norge?
– Jeg hadde ett ekstremt behov for å få litt mental avstand til Norge, og derfor flyttet jeg til Bordeaux i Frankrike. Samtidig hadde jeg behov for å prøve kreftene mine på noe. Jeg opplevde at jeg hadde lyst til å løse problemer, og at jeg fant en konfronterende energi i Frankrike. Jeg var liksom omringet av mange aggressive folk som var litt sånn vitenskapelig opptatt av ting, og jeg tror også at jeg har fått litt større mot av å kaste meg litt ut i det motsatte av et A-4 liv. Jeg mener at om man er altfor ryddig så går det utover kvaliteten på livet.
Egentlig litt det motsatte av Norge?
– Absolutt, helt motsetning til hva vi er vant med her i Norge! Men dette har vært en viktig dannelsesreise for meg. Det å kjenne på å komme inn i et miljø, der jeg ikke er noe. Da handler alt om hva du bringer til bordet. Jeg har vært ekstremt opptatt av å bli kjent med folk og i stor grad forholdt meg mye til mat og vin da, som har vært mitt felt i noen år nå. Som har ledet an til den spalten som jeg nå har fått i Dagsavisen. Det er veldig, veldig stas.
Hva er det som gjør at mat og vin er spennende for deg?
– Det er jo ingenting som slår mat og vin for meg. Kokker og vin-folk generelt er lidenskapelige og talentfulle raringer som egentlig ikke passer inn noe sted. Litt som kunstnere. De gir av seg selv fullt og helt i faget, men i motsetning til mange kunstnere så driver de med et håndverk. De lager et produkt fra moder jord. De er lidenskapelige og har sterke intuisjoner. Jeg er litt svak for sånne mennesker.
Men du har ikke bare spist god mat og drukket god vin i Frankrike?
– Ja det er riktig. Jeg satte i gang et sånt feministisk svartmetallband, sammen med to fantastiske kvinner, Nikoline Spjelkavik og Victoria Fredrikke Schou Røising.
Les også: Moren drept av far: – Vi må ta oppgjør med skammen
Det ble jo litt kulturkrasj! Hvordan kom du på den tanken?
– Den kom nok av at vi følte oss litt handlingslammet i møte med situasjonen rett etter covid. Vi følte oss litt apatiske, som jeg tror veldig mange unge mennesker følte da. Det er lettere å lene seg inn i apatien fordi realiteten kan virke skremmende og vanskelig å ta innover seg. Så vi startet jo dette bandet fordi vi rett og slett hadde lyst til å vekke oss selv og hadde lyst til å finne ut av hva vi rommer inni oss av lyd og musikk. Da bestemte vi oss for å gå inn i en sjanger hvor det ikke fantes så mange kvinner fra før. Da ble svartmetall svaret. De to andre jentene er jo skuespillere og har lang erfaring med å jobbe med teater, iscenesettelse og performance, som har vært en kjempeviktig del av det prosjektet.
Det er jo drit tøft gjort! Møtte du på noen utfordringer?
– Det er jo generelt litt vanskelig å være en kvinne som går inn og tar et standpunkt. Vi har blitt omtalt som et fenomen, og det ble vi ganske kjapt. For mange er vi en veldig vesentlig stemme fordi vi i kraft av å være kvinner med en feministisk og humanistisk agenda fremmer et nødvendig motstykke til tradisjonelle metal-tilhengere.
Er dere for provoserende, fordi dere velger å spille i baris, som alle menn gjør i metalverden?
– Ja, jeg tror også veldig mange har blitt provosert av det. I tillegg til vår politisk budskap, jeg skal være helt ærlig, så har vi ganske mange grunner til å være forbanna. Og svartmetall er en sånn sjanger som kan romme det sinnet som veldig mange av oss føler. Det er det jeg synes er så sinnssykt forlokkende med svartmetall, at du faktisk kan bruke sinne som et sånt kompass. Som man faen meg ikke kan ellers i livet.
Jeg ser jo elementer av kvinnekamp her, og i dag er det jo kvinnedagen. Hvilke utfordringer mener du kvinner møter på i dag?
– Nei, det ser jo på en måte ut som vår menneskelighet står i fare, og da også kvinner. Jeg tror at den populismen, som er i så enorm fremvekst nå, er selvfølgelig truende for kvinner, men jeg tror den er truende for menneskelighet generelt. Jeg tror ikke man nødvendigvis må sette et sånt skille. Jeg mener at vi nå trenger å adressere de utfordringene vi mener er verdt å adressere, og at kvinner skal bruke sin stemme akkurat som alle andre, og den retten bør ikke være forbeholdt bare hvite menn på 50.
Hvordan jobber du for å fremheve kvinnekampen?
– For min del har jeg tro på min penn og at jeg kan så noen ideer i hodene på folk. Jeg håper at musikken kan skape et rom som kan formidle noen ideer som kanskje inspirerer andre til å ta plass og til å bruke sin stemme. Jeg tror at veldig mange er fortvilte fordi de føler at det ikke nytter å bruke stemmen sin. Vi går på scenen og skriker for harde livet og håper at det kan gi inspirasjon til andre til å bruke stemmen sin. Etter å ha blitt veldig godt kjent med svartmetall så vil jeg si at sjangeren er veldig feminin i sin natur.
Oh, på hvilken måte?
– Det er jo flere kvinner som har skreket opp gjennom historien. Kvinner er jo ofte mer følsomme. Hvis man kjenner at man bærer på sterke følelser eller har mye sorg eller sinne i seg selv, så finnes det plutselig et sted der man kan kanalisere det istedenfor å gå langt ut i skogen.
Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)
Da må vi over til noen faste spørsmål. Hvem ville du ha stått fast i heisen med?
– Det må jo bli min første kjærlighet, slik at jeg kunne føle hvordan det var å kysse for første gang. Om det ikke gikk så ville jeg ønske at jeg ikke sto fast i et lite rom med andre mennesker over lang tid, fordi sånne anspente situasjoner får fram det verste i folk.
Har du en barndomshelt?
– Ja det var min farmor. Hun var så ekstremt god med folk. Hun var superdannet. Hun krøllet alltid håret og gikk med skjørt og tok liksom ikke livet for gitt på noen som helst måte.
Hva kunne du tenkt deg å gå i demonstrasjonstog for eller imot?
– Akkurat nå, så tror jeg at jeg kunne gått i demonstrasjonstog mot veldig mye. Men om jeg må velge noe blir det populismen, mot egenrådigheten, mot den ekstreme individualismen, mot grådighet og mot kalde hjerter.
Hvilke superkraft skulle du ønske du hadde?
– Tålmodighet.
Les også: Skal hylle avdød Backstreet Girls-vokalist
Les også: Hva vi snakker om når vi snakker om menn
Les også: Å holde ut et kvinneliv
