Legenden om Bill Fay kan fort komme i veien for sangene hans. Han ga ut et par fullstendig oversette album tidlig på 70-tallet, ble langt om lenge oppdaget av flere, og gjorde et flott comeback med «Life Is People» etter 41 år med helt andre gjøremål. Det 6. beste albumet i verden 2012, ifølge 54 norske kritikere, etter Frank Ocean, Tame Impala, First Aid Kit, Tønes og Kendrick Lamar. Det er aldri for sent, men slike comeback kan fort bli mer kuriøse enn helt nødvendige. Bill Fay var nødvendig. Vi måtte bare undres over hva vi hadde gått glipp av.
Bill Fays to første album, den selvtitulerte debuten i 1970 og «The Last Persecution» i 1971, forsvant altså nærmest sporløst. I ei tid der såkalte «sangere og låtskrivere» ble en ny farsott burde alt ligget til rette for Fay, med hans erkebritiske visepop, flott produsert og orkestrert. Vi kunne sett for oss at sangeren og pianisten kom et stykke på veien etter Elton John, til og med Gilbert O’Sullivan, men sånn skulle det ikke bli. Han mislikte oppmerksomhet, ville ikke gjøre intervjuer eller konserter, og da gikk det som det gikk. Det var ikke så mange som hørte på Nick Drake i disse årene heller.
Les også: Roberta Flack var en av de beste soulsangerne - og enda litt til
Verden hadde altså ikke gått og ventet i 41 år på det tredje albumet til Bill Fay, men sangene hans hadde vært lovprist av en liten, men dedikert menighet. Med Joe Henry og Wilcos Jeff Tweedy som de mest markante. Henry produserte de nye platene som kom. Og «Life Is People» ble altså regnet som en liten sensasjon. Bill Fay hørtes voksen ut allerede i 1970, og sang fortsatt reflekterte sanger om livets store tema. Stemmen var blitt litt mer rusten med årene, men det gjorde ham bare enda mer overbevisende.
Mange av de nye sangene hadde et kristent buskap. Fay gjorde en fin versjon av Wilcos «Jesus Etc», en sang som passet hans verdensbilde perfekt. Når jeg hører albumet fra 1971 igjen nå blir jeg satt ut av sangen som heter «Pictures Of Adolf Again»: «In the papers, on the TV screens/pictures of Adolf again/ as sure as I sit here there will appear/pictures of Adolf again». Hitler eller Jesus, det er nødvendig å velge side, sang Bill Fay.
Les også: Laura Nyro - den beste sangeren du kanskje ikke har hørt
«Who is The Sender?» fulgte etter i samme leie i 2015, i sanger som gikk sakte og stille forbi, men gjorde et desto sterkere inntrykk. Produsenten Joe Henry hadde tydeligvis hatt et større budsjett til rådighet, låtene var enda mer delikat arrangert med horn og strykere, som forsterket Fays følsomme uttrykk. At melodiene hans var fremragende hjalp selvfølgelig også på inntrykket.
Bill Fay var ingen overdrevet fiks låtskriver. Han kunne bruke linja «feels like the first day of your life» helt uironisk, men sang den på en måte som gjorde det meningsfylt likevel. Han hadde helt alminnelige bekymringer om krig og miljø, og holdt seg ikke for god til å synge om det. Noen vil kalle det naivt. Men Bill Fay var en klok, eldre mann.
Les også: Bob Dylan på film i 60 år
Bill Fay fulgte opp med albumet «Countless Branches» i 2020. Pressebildet over her kan være tatt på samme sted i Hyde Park som omslaget på debutalbumet nøyaktig 50 år før. Han skal ha vært godt i gang med enda et album da han døde. Plateselskapet Dead Oceans skriver at de håper det kan gjøres ferdig. Er det noe Bill Fay beviste var det at det aldri er for sent. I tittellåten på «Who Is The Sender?» filosoferte han over uttrykket «musikken er en gave». Hvor gaven kom fra visste han ikke, men han takket og bukket om og om igjen til vi ble rent rørt. Takk skal han ha selv.
