Roberta Cleopatra Flack døde mandag 24. februar, 88 år gammel. De siste årene var hun rammet av nervesykdommen ALS, og hadde sluttet å synge offentlig etter et illebefinnende under en konsert på Apollo Theatre i New York i 2018. Å kalle henne en soulsanger er kanskje en forenkling siden hun også sang jazz, viser og pop, med alltid med den samme sjelfulle innlevelsen.
Roberta Flack vant Grammy-prisen for årets beste singelplate fra 1972. I 1973 gjorde hun det igjen. I 2020 fikk hun Grammys «lifetime achievment»-utmerkelse for hele sitt livsverk. Mange av sangene hennes har vært spilt om og om igjen, med takknemlighet fra mange som setter pris på den beste sangen og musikken. Hun hadde en stemme for evigheten, og et svært godt øre for å velge ut sangene som passet henne best.
Til å begynne med var det «The First Time Ever I Saw Your Face». En helt ubegripelig vakker ballade om de tre første fasene i en romanse, sunget med romantisk hengivenhet, hennes forførende stemme, en uimotståelig melodi, så sakte og stille som det går an, alt med en stemning som gjør den til en av de aller, aller fineste sangene jeg vet.
Les også: Laura Nyro - den beste sangeren du kanskje ikke har hørt
«The First Time Ever I Saw Your Face» var et av sporene på Robert Flacks debutalbum First Take» fra 1969. At albumet ikke slo an i stor stil umiddelbart kan komme av at det høres ut som et jazzalbum, som ikke fridde til massene i stor stil. Flack omga seg med fremragende jazzmusikere. Først og fremst bassisten Ron Carter, som hadde spilt med Miles Davis opp gjennom 60-tallet (og som fortsatt er i aksjon, 87 år gammel).
En som ikke har vært fremmed for jazzmusikk er Clint Eastwood. Han fikk høre sangen mens han spilte inn filmen «Play Misty For Me», en thriller om en forfulgt radio-DJ. Han ringte Flack for å be om lov til å bruke innspillingen hennes. Hun sa ja med en gang, men spurte om han ikke ville ha en versjon med litt større tempo. Eastwood ville ha den akkurat som den var. Han lot den spille seg helt ut, i fem minutter i en het elskovsscene i filmen. Dette gjorde underverker. Tre år etter albumet kom den ut i en litt forkortet singelversjon, og toppet Billboards Hot 100 i seks uker. Billboard kåret den til årets hit. Og så fikk den altså Grammy-prisen for årets plate.
Les også: Marianne Faithfull – en av de fineste stemmene i vår tid
«First Take» var et album der Roberta Flack sang og spilte piano i et eklektisk utvalg av sanger. «The First Time Ever I Saw Your Face» var ikke en vanlig soullåt. Tvert imot var den skrevet av den britiske visesangeren Ewan MacColl (han med «Dirty Old Town»), og tilegnet amerikanske Peggy Seeger (søstera til Pete Seeger), som han hadde innledet et forhold til i 1957. Når disse to synger den sammen høres den nesten ut som en helt annen sang. Denne var det ikke så mange som hadde hørt den gangen. Det forklarer også forvirringen da Finn Kalvik spilte inn en instrumentalversjon av låten for sitt album «Finn» i 1972. Jeg klarte ikke å koble den med Roberta Flacks samtidige hit, men når jeg senere hørte MacColl og Seeger synge den ga det plutselig mening.
(Det hører med til den hele og fulle historien at Ewan MacColl skrev denne sangen til Peggy Seeger mens han fortsatt var gift på en annen kant: Ewan og Jean MacColl fikk en datter sammen i 1959, som de døpte Kirsty.)
Hovedpoenget her er at Roberta Flack gjorde «The First Time Ever I Saw Your Face» til en av tidenes fineste sanger. Et utmerket eksempel på hvordan en gammel sang kan bli helt ny. Det er hennes tolkning George Michael gjenskaper på sitt album «Songs From The Last Century», og Johnny Cash på «American IV: The Man Comes Around».
Albumet «First Take» hadde flere slike høytidsstunder, som hennes versjon av Leonard Cohens «Hey, That’s No Way to Say Goodbye». Også «The Ballad Of The Sad Young Men», skrevet av Fran Landesman og Tommy Wolf, for musikalen «The Nervous Set». I 1977 ble den tolket igjen, av Radka Toneff på hennes debutalbum «Winter Poem». Jeg regner det som sannsynlig at det var hos Roberta Flack hun hørte den først. En senere de luxe-utgave av «First Take» har 13 høydepunkter til, og antyder at Roberta Flack på denne tida hadde mye felles med selveste Nina Simone.
Les også: Bob Dylan på film i 60 år
Roberta Flack begynte som så mange av sine samtidige å synge i kirka fra hun var bitte liten. Senere studerte hun klassisk musikk og opera, før hun ble anbefalt å satse på soulmusikken. Hun kom inn i Atlantic Records, som ikke bare hadde Aretha Franklin og Ray Charles i stallen, men som gjennom en distribusjonsavtale med Stax også representerte andre soullegender som Otis Redding, Sam and Dave og Wilson Pickett. Hun skilte seg ut fra alle disse med sine tendenser til visesang og jazz.
«Chapter Two» fra 1970 fortsatte i samme spor som debutalbumet, med sanger av Jimmy Webb, Bob Dylan og Buffy Sainte-Marie. «Quiet Fire» fra 1971 perfeksjonerte dette stille, sakte-formatet. Det første albumet etter det forsinkede gjennombruddet i 1972 ble et samarbeid med Donny Hathaway, som hun allerede hadde fått noen sanger av på sine foregåendeplater (ja, det er han fra «Rehab» med Amy Winehouse», «there’s nothing that you could teach me/that I cant’t learn from Mr. Hathaway»). Dette ble et flott duettalbum, som bare har sine paralleller i Marvin Gayes plater med Kim Weston, Tammi Terrell og Diana Ross.
I 1973 kom Roberta Flack med «Killing Me Softly With His Song», en sang med tekst av Lori Lieberman, som ble så inspirert etter en konsert med Don McLean («American Pie», «Vincent») at hun skrev denne hyllesten. Det var med denne Roberta Flacks plass i pophistorien ble spikret fast. Sangen ble så mye spilt at jeg må innrømme at jeg fikk mer enn nok, på samme måte som med den samtidige «You Are The Sunshine Of My Life» med Stevie Wonder. Begge ble nominert til Grammy for årets plate, men det var Robert Flack som igjen fikk prisen. I 1997 fikk en ny versjon med The Fugees en Grammy som beste r&b-framføring av en gruppe.
Les også: 50 år siden 1975 - nye tider i popmusikken
Tittelsporet på albumet «Feel Like Makin’ Love» fra 1974 ga Roberta Flack igjen en nr. 1 i USA. En ny duett med Donny Hathaway i «The Closer I Get To You» ble enda en hit i 1975. De to skulle også spille inn et nytt album sammen, men rakk bare å få ferdig to sanger. «You Are My Heaven» ble den siste sangen Hathaway sang inn før han hoppet ut av et hotellvindu i 15 etasje. De to siste sangene kom med på albumet «Roberta Flack featuring Robert Hathaway» i 1979.
Roberta Flack fortsatte med tre album på 80-tallet, tre til og et julealbum på 90-tallet, men bare ett i det nye århundret: «Let it Be Roberta», med sanger av The Beatles. Hun hadde jo være nabo og venn av John Lennon og Yoko Ono i Dakota-bygningen i New York i mange år. I kjent stil sang hun The Beatles med arrangementer som ikke lignet på noe noen andre hadde gjort før henne. Hevet over alle stilarter var Roberta Flack i en klasse for seg selv.
