Rundt om i de mange tusen hjem i Norge finnes det folk som samler på det meste. Mange har samlet i mange år, og har verdifulle samlinger. Andre igjen synes det bare er gøy å samle. Hvorfor har noen en trang til å samle?
Dagsavisen har møtt lidenskapelige samlere innen tre vidt forskjellige segment.
Ketil Solvik-Olsen, samler på modellbiler
– Prisen på samlingen får være mellom meg og Vår Herre. Hadde kona fått vite prisen, hadde jeg nok blitt presset til å selge, ler Ketil Solvik-Olsen.
Den tidligere samferdselsministeren og Frp-politikeren har en «passion» for modellbiler, og har i overkant av 1.450 av dem.
Vi møter ham over en kopp kakao med krem, på Samson bakeri på Egertorget en kald januardag. Rett før han skal reise til USA, som en av få norske som er invitert til å delta på Donald Trumps presidentinnsettelse.
Utstilt i departementet
– Da jeg var statsråd var bilene utstilt i departementet. Nå er samlingen utstilt ved Norsk Kjøretøyhistorisk museum på Hunderfossen. Noe ikke minst kona er glad for. Da jeg fortalte henne at de ville ha samlingen i ytterligere fem år, nærmest jublet hun. Hun er ikke interessert hverken biler eller modellbiler, så å ha all mulig stasj hjemme helt uaktuelt, sier han til Dagsavisen.
Solvik-Olsen er nærmest vokst opp på foreldrenes bensinstasjon hjemme på Jæren, og fikk tidlig interesse for bil.
– Som liten lekte jeg med Matchbox-biler. og i mangel på penger fikk jeg bilblader som jeg samlet på, gratis fra forhandlere, som jeg slukte med stor iver. Det var slik interessen for biler kom.
Men det var da han var student i USA 1994, han begynte å samle på biler.
– Det var av drømmebilen, en 1992 Dodge Viper RT10. Men jeg hadde ikke råd til den skikkelige drømmebilen, så da måtte jeg nøye meg med en modell, sier han.
Bilene Solvik-Olsen primært samler på, er i målestokk 1:18.
– Det vil si at en centimeter modellbil, tilsvarer 18 centimeter på den virkelige bilen, forklarer bilentusiasten, og tar frem telefonen, hvor han har lagret en rekke bilder av samlingen. Både fra regjeringskontorene, og fra Vegmuseet, hvor samlingen er utstilt i dag.
Da Solvik-Olsen var statsråd, brukte han departementets lokaler som utstillingslokaler. Både ganger, kopirommet, kontorer, vinduskarmer var fylt opp av modellbiler.
Les også: Akevittfat-makeren
Godt samtaleverktøy
Når man sitter på toppen av kjeden, kan man gjøre litt som man vil. Jeg hadde en god del modellbiler på kontoret mitt på Stortinget, og da jeg ble statsråd var det naturlig å ta de med videre. I departement hadde jeg nærmest ubegrenset med plass, sier han.
– Modellbilene ble et godt samtaleverktøy hver gang jeg fikk besøk av bransjefolk Når jeg for eksempel fikk besøk av drosjenæringen, og de så at jeg hadde flere taxi-modeller utstilt, var det en god «ice-breaker», sier han og humrer.
Nå var det ikke modellbiler som havnet på statsrådens kontor.
– Da jeg jobbet med jernbanespørsmål, var plutselig Gamlebyen Modelljernbanesenter fra Fredrikstad oppe hos meg, og fikk innrette en fem meter lang jernbanestrekning i vinduskarmen. Vi hadde en høytidelig åpning av jernbanen med snorklipping og greier. Og fra skipsfartnæringen fikk jeg stadig modellbåter. Og Norwegian og SAS konkurrerte om å gi meg kule modellfly, ler han.
– Men dette er alle gaver som står igjen i departementet, slår han fast.
– Hva syntes dine ansatte om å ha langt over 1.000 modellbiler stilt ut rundt i departementets lokaler?
– De tok det med et smil. Noen syntes at det var kult, fordi de selv var bilinteresserte, og fant et kjøretøy de selv hadde hatt i samlingen. Men jeg tipper andre syntes det var var teit, sier han.
– Som statsråd vet du aldri hvor lenge du har jobben. Var det ikke en sjanse å ta, å stille ut i departementets lokaler?
– Jo, det kan du si. Da jeg gikk av som statsråd var det litt hast, men jeg fikk god hjelp til å pakke ned i cirka 60 flyttekasser, selv om det tok litt tid. Da var det litt kaotisk i samferdselsdepartementet. Jeg fikk lagerplass på en låve i Tønsberg, men det gikk bare et par uker før jeg ble kontaktet av Vegmuseet. Nå er det sånn i regjeringen, at når en statsråd går av, skal alt være ryddet og borte før neste kommer. Gjerne samme dag.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Lidenskapelig og dyr hobby
Så er det dette med penger. For det koster å ha en lidenskapelig hobby. Noe Ketil Solvik-Olsen vet alt om.
– Det er vanskelig å sette en pris på samlingen. Men settes en lav pris på rundt 100 kroner per bil og man har rundt 1.450 av dem, så kan man jo regne selv, sier han.
Solvik-Olsen har full kontroll på alle bilene han har, merke, type, motorstørrelse og farge. Alt er nøyaktig nedskrevet.
– Jeg har et eget fargekodesystem hvor mørkegrønn betyr at modellen er i perfekt stand, er den grønn er den plettfri, men jeg vet at det er et eller annet som ikke er helt perfekt. Om det er noe jeg har reparert eller limt og ingen ser det, for eksempel et brukket speil, får den fargen gul. Dersom et speil eller en støtfanger mangler, er fargen oransje. Og er den rød, ja da er mye galt. Men det er mer sjeldent, sier han.
– Så plukker jeg hvilke som helst bil ut av samlingen, vet du eksakt hva jeg tar ut, hvilken modell, merke og årsmodell?
– I 95 prosent av tilfellene vil jeg kunne gjøre det.
At Solvik-Olsen har et nært forhold til USA, og har bodd flere perioder i landet er godt kjent. Noe som også gjenspeiler bilinteressen hans.
– Jeg samlet primært på amerikanske bilmodeller, men da jeg var statsråd, måtte jeg være statsråd for alle merker, så da måtte jeg utvide samlingen. Selv om AmCar-klubben syntes det var litt unødvendig. Men for meg var det en fin unnskyldning for å kjøpe enda flere modeller, ler han.
At en tidligere statsråd sitter på en kafe midt i Oslo og snakker om lekebiler, er det ingen rundt oss som finner det minste rart. Selv om en og annen med kakaobart hever øyenbrynene, og syntes å dra kjensel på mannen som ga oss 110 kilometers fartsgrense på motorveiene, personlige bilskilt og kunne kjøre Segway lovlig.
– Årene i USA har gjort meg interessert i amerikanske biler, fra jeg var der første gang som utvekslingsstudent. Da bodde jeg nær Detroit, som var USA bil-hovedstad, sier han.
– Jeg skal snart på innsettelsen av Donald Trump, og jeg har også flere modeller av presidentbilene. Det er begrenset hvor mange presidentbiler det har vært, så å få komplett den serien på åtte-10 biler har gått greit. Jeg har også en modell av en Rolls Royce som The Beatles kjøpte – det er nok den dyreste modellbilen jeg har kjøpt, sier han, og scroller på telefonen.
Få elbiler i samlingen
– Finnes det noen el-biler i samlingen?
– Jeg har en, en Mercedes EQ. Foreløpig er det relativt få elbiler som er blitt samlerobjekter og derfor blir «beæret» med en modellbil-versjon. Jeg vil tippe at Tesla kommer nok med en komplett kolleksjon, sier Solvik-Olsen.
Som leder oss tilbake på at han også har en anselig samling av skikkelige biler.
– Hjemme på Jæren har jeg en god håndfull amerikanske biler. Blant annet en 1997 Dodge Viper GTS, som fra starten av har vært min drømmebil. Bilen hjemme på Jæren er en skikkelig bensinslukende muskelbil. (8 liter V10 med 455 hestekrefter). Det sparker, sier han og blir drømmende i blikket.
Til slutt, hva kjører modellbil-samleren selv i det daglige?
– Der var det kona som fikk bestemme. Så vi har en Jeep Compass plug in hybrid. En praktisk bil, passe stor og fin, og kan kjøre på strøm i det daglige, og bensin på lengre turer, avslutter Ketil Solvik-Olsen
Jon-Roger Elstad, samler på brudekjoler
Ikke alle er er A4 når det gjelder samlerinteresse. Og et Norge Rundt-opptak fra 2014 fanget interesse, da jeg lette et samlere til denne reportasjen.
For i Stavanger var det en kar som samlet på noe litt utenom normen, om en kan kalle det for det.
Jan-Roger Elstad samler nemlig på brudekjoler.
– Jeg hadde lyst til å samle på noe som ingen mann hadde gjort før meg. Og jeg må innrømme at jeg vart spent på reaksjonene, da jeg fortalte om hobbyen min, ler han da Dagsavisen tar kontakt på telefonen, før å høre om han ville være med i denne reportasjen.
Men frykten var ubegrunnet.
– Damene elsker å se samlingen min, sier han.
Har nesten 400 brudekjoler
Fra han kjøpte sin første brudekjole i 1991, til i dag, har samlingen vokst til nesten 400 forskjellige brudekjoler. De fleste bare brukt en gang, noen har flere giftemål, og kanskje noen skilsmisser på brudesløret.
– Jeg tror jeg har 396 brudekjoler hengende i kjelleren, men jeg er ikke sikker, sier han med et smil.
– Den eldste er fra 1877, og er sort, noe som var vanlig den gang. Fortsatt er den i god stand, sier han om juvelen i samlingen.
Sorte brudekjoler ble en trend i Norge mot slutten av 1800-tallet, av den grunn av at den mørke fargen gjorde at den enkelt kunne gjøres om til penkjole, for mer hverdagslig bruk.
– Brudekjolen er jo det antrekket som forvolder størst nyss gjerrighet. Og som får fram hakeslippet hos de som ser denne fantastiske åpenbaringen, sier han med et smil.
Jan Roger Elstad har sin yrkesbakgrunn som kranfører på Stålverket i Moi Rana, og under en pause kom han over en annonse i Adresseavisa, hvor en brudekjole var til salgs.
Sansen for stoffer og detaljer
– Jeg har alltid hatt sansen for stoffer og detaljer, så jeg tenkte hvorfor ikke. Etter å ha lekt litt med tanken, tok jeg kontakt med selger, som holdt til ved Steinkjer, forteller han om kjolekjøpet i 1991.
– Hun som skulle selge kjolen var litt skeptisk til å begynne med, men det snudde fort da hun skjønte at jeg hadde en kulturhistorisk interesse for brudekjoler. og ikke at jeg hadde tenkt å gå rundt i dem selv, sier 66-åringen, og ler.
Han fikk kjøpt den for 2.000 kroner, og kjole nummer en var på plass i samlingen.
– Hvordan kom denne interessen?
– Det vet jeg nesten ikke selv. Jeg jeg har alltid hatt en genuin interesse for antrekk og detaljer. Brudekjoler får ofte et ublidt endelikt etter at de er blitt brukt. Klippet i stykker eller sydd om til noe annet. For meg har brudekjoler en historisk verdi, som det er verdt å ta godt vare på, sier han.
– Har du fått mange reaksjoner på at du som mann, samler på noe så sært som brudekjoler?
– Hva folk ville tenke om en mann som samlet på brudekjoler, var nok det sterkeste argumentet mot. Men jeg hadde lyst til å gjøre noe som ingen andre menn gjorde. Og jeg er enig at det er litt spesielt at en mann samler på brudekjoler. Men jeg står for det jeg gjør, og jeg bærer min hatt som jeg selv vil, humrer Jan-Roger, som har jobbet som lastebilsjåfør siden han flyttet til Stavanger i 1993.
Kona fikk velge kjole
Da Jan Roger skulle gifte seg med sin utkårede, hadde den kommende bruden mange kjoler å velge mellom fra sin kommende ektemanns samling.
– Jeg hadde ingenting med det valget å gjøre. Hun fikset det helt fint selv, sier han om konas valg.
– Det ble kjole nummer 42 i samlingen, og en kjole som var brukt to ganger før henne. Intet annet antrekk forandrer en kvinnes utseende og framtoning til det bedre enn en brudekjole gjør. Transformasjonen er så total at det er helt fantastisk. Det falt seg sånn, at jeg måtte hente min tilkommende på salongen. Til tross for dystre spådommer. Da jeg kom og fikk se henne fikk jeg tidenes hakeslipp. Hun var én dame før på dagen. Der og da var hun en åpenbaring hinsides munn og mæle, sier han og tar tankene tilbake til 1993.
Og nettopp historien til kjolen er vel så viktig som stoff og detaljer.
– Hver kjole har sin egen historie, og det er viktig for meg å vite mest mulig om hvem som har brukt den, når, hvor, produsent, hvordan den er satt, utsmykning. og hva slags stoff den er laget av. For hver enkelt kjole er unik. Alt dette har jeg skrevet ned. Det er mye historie bak hver kjole, sier han.
– Har kona samme interesse som deg?
– Nei det har hun ikke, men hun er med og hjelper til ved å holde alt i god stand, sier han.
– Med nesten 400 brudekjoler hengende, kunne du nesten ha starte din egen brudesalong?
– Det hender at jeg låner ut til kjente, men ikke noe på kommersielt basis. Jeg ønsker ikke å gå brudesalongene i byen i næringen, ler han.
Utstilt på museum
Da Stavanger Museum hadde sin brudekjoleutstilling, «Prinsesse for en dag», i 2008, var Jan Roger på plass med mange av sine brudekjoler.
– Sammen med brudekjolen til kronprinsesse Mette Marit, og flere andre kjente damer fra Stavanger. Den utstillingen var så populær, at de måtte utvide utstillingstiden. Etter hva jeg har hørt ble utstillingen besøkt av hele 24.000 publikummere. Så det var det stas å være med på, sier han.
Mye tid har gått med på å få tak i kjolene.
– Kjolene har jeg kjøpt gjennom private annonser, Fretex og gjenbruksbutikker. Men nå har jeg snart ikke plass til flere i kjelleren, sier han.
Mens en frimerkesamler daglig kan bruke timer med hvite hansker, pinsett og lupe bruker ikke Jan Roger mye tid på samlingen.
– Jeg er vel nede i kjelleren en gang om dagen sånn cirka for å se at alt er på stell, sier han.
Hvor mye penger han har brukt på hobbyen har han ingen aning om.
– Og det vil jeg heller ikke vite, avslutter han med et smil.
Roger Grosvold, samler på actionfigurer
– Jeg kaller det bare galskapens rom, men det er en deilig galskap, sier Roger Grosvold og åpner døra inn til figurommet i kollektivet han deler sammen med to andre på Vålerenga.
For meg som vokste opp på 60-tallet, og hvor lekekassa langt ifra var så full som for dagens barn, trådde jeg over terskelen til en for meg ukjent verden.
Vel ikke helt kanskje, for med barn født på 80-tallet, viste jeg litt om actionfigurer, He-Man, Transformers, Turtles, Star Wars og dinosaurer.
Men jeg trådde inn i en spennende og interessant verden.
Da Roger Grosvold vokste opp på Kongsberg på 80-tallet, fikk han tidlig interessen for disse actionfigurene i plastikk. Selv om han lekte med flere typer, var det Transformers og dinosaurer som fenget mest.
Men da de fleste som lekte med figurene da de var barn, stuet dem bort, eller ga dem til loppemarked, da de ble eldre, har Roger strukket det hele lengre. Mye lengre.
I glasskap og hyller er figurene plassert, etter årstall og type figur. De største er plassert bakerst, slik at man skal kunne se alle.
Midt i rommet hvor Roger tilbringer tid, har han gjort plass til en sofa.
– Jeg jobber turnus som journalist i Dagbladet, og i friperioder er det deilig å kunne trekke seg tilbake, sette seg ned med en cola zero, lytte til musikk eller en podkast, og bare la roen senke seg, sier han.
– Jeg har alltid gardiner foran vinduene, slik at det ikke skal komme lys inn og forringe figurene, sier han.
I motsetning til mange andre tok Roger vare på alle lekene han hadde lekt med som barn.
– Jeg er født i 1980, og da jeg nærmet meg midten av 20-årene begynte jeg for alvor å kikke på de gamle figurene jeg hadde tatt vare på, og jeg syntes de fortsatt var kule. Så så jeg at det var kommet noen nye Transformer-serier i lekebutikken. Den ene modellen var så kul at jeg måtte kjøpe og sette den opp i hylla sammen de jeg hadde fra barndommen. Så kom det en til, og enda en, sier han med et smil.
Til tross for et stort rom og en bod i bakgården fylt av actionfigurer, blir ikke lysten til flere figurer borte.
Leter på loppemarkeder
– Jeg liker å gå på loppemarkeder, og er den typen som gjerne står i kø før de åpner, for å komme først inn og kanskje gjøre et kupp. Jeg liker også å jakte i bruktbutikker, og står gjerne utenfor og fryser i påvente at de åpner, bare for å være først i tilfelle de har noe. Det er ikke alltid jeg finner noe, men da plukker jeg kanskje med meg noe annet, bare fordi jeg synes at jeg ikke kan gå derfra uten å kjøpe noe, sier, han.
Hvor mye penger han har brukt på hobbyen har han ikke fullstendig oversikt over. Men det har gått med noen kroner.
– Jeg har regnet ut at jeg brukte rundt 90.000 kroner på nye figurer i fjor, sier han og er litt flau over å ha brukt så mye penger, på det andre ser på som enkle plastfigurer.
– Men egentlig hadde jeg trodd det skulle vært mer. Men det er nok for at jeg har blitt flinkere til å se etter de gode varpene, og ikke kaste meg over det første jeg ser. Den dyreste enkeltfiguren jeg har kjøpt, er Brontosaurus fra Dino-Riders som kostet meg 6.500 kroner. Det var mye tenking frem og tilbake før jeg kjøpte den.
Roger er langt i fra alene om å ha denne samlerhobbyen, og er med i flere Facebook-grupper, hvor han treffer andre likesinnede.
– Vi har også byttekvelder, hvor en fire-fem av oss samles til pizza og øl, og setter frem det man ønsker å bli kvitt, Så er det dealing frem og tilbake, før man er fornøyd. Jeg driver lite med salg, da det er så mye pes med å pakke og sende. Da er det bedre å bytte. Og så treffer man andre med samme interessen, sier han.
Når vi kommer inn på hvor mange figurer han har, blir han svar skyldig, og må tenke seg om mens han kikker rundt seg.
– Bare av Transformer snakker vi om et par tusen figurer. Så kommer alle de andre i tillegg. Jeg er født på 80-tallet, så jeg fokuserer på figurer fra 80- og 90-tallet. Årene jeg selv lekte med disse figurene. Jeg er også stor dinosaur-fan, noe jeg har vært siden jeg var liten kid. Så hvis jeg kommer over en kul serie, så må jeg bare ha den, sier han.
Les også: Anmeldelse: «Peter Pan går til helvete» – ellevill katastrofe-komedie (+)
Drømmer om egen figuretasje
Drømmen til Roger er en gang å få sitt eget hus. Da vil han gjerne ha en hel etasje som bare handler om actionfigurer.
– Jeg kjenner folk som har helt syke samlinger. Som har innredet en hel kjeller, hvor man nesten går igjennom et romskip fullt av figurer på alle bauer og kanter. Jeg blir nesten målløs av å tenke på det.
Men én ting bekymrer Roger.
– Jeg bor i en gammel trehusbebyggelse her på Vålerenga. Tenk om det skulle begynne å brenne. Da hadde alt endt opp i en stor plastikklump. Samlingen er forsikret, men jeg er usikker på om jeg hadde orket å starte på nytt igjen, om det verste skulle skje, sier han, og lukker døra til samlerrommet bak oss.
Les også: Derfor er Odd Nerdrum så kontroversiell i kunstmiljøet (+)
Elsker ting
Miriam Høvik har skrevet boken «Ja, vi elsker ting» hvor hun har møtt folk som samler på det meste. Fra servietter til Amcar.
Det er Bergens Tidende-fotograf Tor Høvik, og Miriams far, som har tatt bildene til boka.
Hun mener at en samler er en som har en lidenskap, enten for det personen samler på eller for fellesskapet som følger med.
– De er engasjerte og har utømmelig med kunnskap om det de samler på, alt fra verdi og historie til de rareste små detaljer. De har gjerne en emosjonell tilknytning til det de samler på og liker spenningen ved å jakte på sjeldenheter eller å finne en manglende del til samlingen sin. De er også opptatt av det sosiale miljøet rundt det de samler på, og i motsetning til de med samlemani så har de fleste samlere godt organiserte eller strukturerte samlinger, sier hun til Dagsavisen.
Les også: Eksperten advarer: Ikke gå i denne kredittkort-fella (+)
Les også: Dette får etterlatte av din pensjon når du dør (+)