SØMNA (Dagsavisen): Vinteren har lagt fra seg et tynt snølag på den frosne bakken på Porsvika gård på Sømna i Helgeland.
Omkranset av røde traktorer og fjøs, trer vi ut av bilen til lyden av høner og haner som galer.
Det varme lyset fra huset lyser litt opp i det kalde desemberlyset, og fullbyrder følelsen av å komme til et ekte og rikt småbruk.
Tre hester titter opp fra trauet, mens noen border collier nysgjerrig forsøker å finne ut hvem fremmedfolket som har kommet til gards er.
Inne i fjøset er 60 sauer i gang med julemåltidet, som for dem er et grantre eller to, mens de av og til spaserer ut på tunet for frisk luft.
Og midt blant hester, hunder og sau dukker tre mer overraskende skapninger opp – hvert fall så langt nord:
Lamaer.
En høyhalset trio
Du har kanskje sett på dem som spyttende dyr tilhørende i de søramerikanske knausene i Andesfjellene, men lamaen har faktisk en plass i Norge også.
Som her på Sømna hos Frank og Anne Line Pettersen, og datteren Stine Merete Pettersen som har overtatt driften av gården.
Og de trives best med dyra som den er ansatt til å passe på: sauen. For når matmor Stine Merete går inn i fjøset til sauene, ristende med kraftforbøtta, står tre majestetiske kameldyr midt blant saueflokken. I samme brune og hvite fargepryd som deres mindre fåre-kolleger, er de vel så tamme og interessert i godbitene som kommer til innhegningen.
Her står trioen, Siri, Victoria og Porsche, om vinteren, mens de sammen med sauene venter på at våren skal komme ut på grønnkledde beiter – og for å utføre jobben den er satt til.
Passe på de nyfødte lammene.
Naturlig plass
Mens lamaen holder oversikten over buskapen ute, inviterer familien Dagsavisen inn til kjøkkenbordet for en utspørringsrunde.
For hvorfor i all verden har noen i Nord-Norge søramerikanske pakkdyr i fjøset?
– Det var så mye rev her, og de hadde begynt å spesialisere seg på å samarbeide, sier Frank om tiden før lamaen gjorde sitt inntog på gården.
Revene gikk sammen to og to, og den ene lurte sauemora til å være uoppmerksom da hun lammet, slik at den andre kunne stikke av med det nyfødte lammet.
– En gang så vi en rev dra av gårde med et lam i kjeften, og da tenkte jeg at vi ikke kunne ha det på dette viset, forklarer han.
Frank hadde lest om lama, og sett at andre har brukt dem som voktere. Samtidig trengte gården nye beitedyr, etter at de hadde sluttet med melkekyr. Siden gården også var en del av Inn på tunet-ordningen, der barn kunne komme å oppleve gårdslivet, var det bra med et variert utvalg av dyr.
De var langt fra sikre på at lamaer skulle gjøre nytten.
– Men vi hadde lyst til å prøve det. Vi har jo hatt en rekke rare dyr her på gården opp igjennom, folk har jo blitt rystet når de har kommet hit siden det var dyr overalt. Kanin, geiter, gås, ender, ja, jeg vet ikke …
– Det var liksom naturlig å ha plass til en lama også, skyter Stine Merete inn med latter.
Og som det skulle vise seg, gjorde lamaen akkurat den jobben den var satt til.
– Vi har ingen tap av lam lengre, konstaterer Stine Merete. Frank og Anne Line nikker bekreftende.
– Verken til rovdyr eller fugl – ingen, konstaterer de.
Nysgjerrig
For med en iboende nysgjerrighet over alt som er nytt, er det få dyr som ikke blir lagt merke til om de kommer i nærheten av sauene.
– Og når det kommer noen lamaer springende mot et dyr som en rev, så blir jo reven livredd! Da stikker den av, sier Frank.
Ikke bare er den god på å vokte dyrene for inntrengere.
Også når sauene skal lamme gjør de sin jobb.
– Hvis du ser en flokk lama stå i en ring, så kan du være sikker på at de står rundt en sau som lammer, sier Frank, og forteller at forholdet mellom lamaen og sauelammene blir så godt at lammene kan legge seg inntil lamaen.
– Det er utrolig artig, altså!
Det serveres kaffekopp på kaffekopp mens familien lovpriser de langhalsede kameldyrene, som de gjennom 15 år har nytt stor glede av.
Lama på rømmen
Tre lamaer ble kjøpt inn, og to lamaer kom etter. Flokken på fem vokste i løpet av årene til 12 på det meste. Ikke spiser de mye, og de holder seg sammen med sauene hele året.
– Kommer de seg ut av innhegningen, så har vi tidligere forsøkt å jage dem inn igjen – men til ingen nytte. Men så har vi erfart at etter at de har tatt seg en runde, kommer de tilbake igjen på kvelden. Det hender vi får telefoner om at de har sett lama rundt omkring, men da sier vi bare at de er nok på vei hjem igjen, forteller Stine Merete, og sier det er sjelden noe særlig styr med dyra.
Men så var det den ene gangen.
To hingster, altså manne-lamaer, kom seg ut og barket sammen. De la på sprang, og den ene kom ikke tilbake igjen. Den holdt seg i området rundt et ferjeleie, rundt en kilometer fra gården. En dag dro Frank ut med fire hjelpere for å få tak i lamaen, og hadde med seg et kveite-garn.
For mens Frank og hjelperne hadde de beste hensikter, og etter langt om lenge fikk tak i lamaen, kunne det for utenforstående kunne derimot se mer mistenkelig ut.
Mer bestemt så det mer ut som fem mannfolk av gårde med et garn oppigjennom fjellsida, som for å drive ørneplyndring – som er strengt forbudt.
Dermed hadde politiet blitt varslet.
– Det var jo dumt at vi ikke hadde sagt fra, sier Frank, og tar seg oppgitt til hodet med et smil.
For da de kom tilbake med fullasta båt, så de politiet vinket dem inn til land.
– Å dæven, tenkte jeg da. Vi hadde jo ikke på oss redningsvest heller, ler Frank, og sier de så ut som «ville røvere» etter den strabasiøse arbeidsøkta.
Han gikk av og forklarte politimannen at de var på leting etter et dyr han hadde mistet. Forklaringen på at det var en lama slo ikke helt an som en troverdig historie hos politiet, som forlangte å se hva de hadde gjemt i dørken av båten.
– Jeg måtte jo be karene om å vise fram dyret, da, og da sa han «'En lama?!’. Jeg måtte svare at ‘Ja, det er jo det jeg prøver å forklare’», sier Frank, mens latteren runger rundt bordet.
Mannfolka gikk fri, og lamaen kom seg vel hjem.
– Det ble allmektig latter, og vi ble ønsket god tur videre. Det ble heller ikke nevnt noe om redningsvestene!
Selv om flere historier om sta og nysgjerrige lamaer som har tatt seg selv på tur kommer på bordet, er ikke familien i tvil om de siste 15 årene med lamaer har vært gode.
De har rett og slett blitt glad i dyra.
– De er jo litt spesielle dyr, men … Jeg kunne egentlig tenkt meg en hingst til, sier Frank og ser håpefullt bort på kona Anne Line.
– Men det er jo egentlig Stine Merete som må finne ut av, retter han, og ser bort på dattera.
Import på 90-tallet
Det er faktisk så populært med lamaer i Norge, at en egen interesseorganisasjon for lama- og alpakkaeiere så dagens lys i 2017.
Rolf Barbakken er en av to styreledere i organisasjonen som heter Norsk Kamelidforening, som representerer norske kameldyr.
Han sier lamaer passer godt i Norge, og at de kan gjøre samme jobb her som i Andesfjellene der de kommer fra.
– Du finner de helt i nord og helt i sør, som i Lofoten og opp på fjellene der. De er godt skikket, fordi de kommer fra et miljø som er fjellrikt og karrig, så de fungerer godt i et steinland som Norge, forklarer Barbakken.
Han sier de først og fremst brukes som voktere og pakkdyr.
– Vi har mange naturområder, og da trenger man pakkdyr. Lamaer er mindre enn hester, de er lettere og potene har myke puter under. Derfor skader den omgivelsene mindre, sier han.
– De funker som turkamerater for å bære ting, det er det de er laget for, sier han.

Lamasteik
– I tillegg er det vanlig å bruke lamaen til kjøtt.
– Lamasteik, liksom?
– Du kan få lamasteik og lamakjøttdeig i Norge. Personlig har jeg ikke kjøpt i Norge, men jeg har spist alpakkapizza i Sør-Amerika.
– Hva er dommen?
– Det er helt ok kjøtt. Det er litt magert og smaker litt vilt.
Barbakken forteller at Norge har hatt lamaer i drøyt 30 år.
– Folk synes den er spennende. De har store personligheter, og er veldig nyttige. Vi klarte oss i Norge før vi hadde lamaer, men det er en ekstra dyr som fungerer godt i norsk natur, og i norsk naturbruk. De fleste som skaffer seg det er fornøyd med det. De fleste har få lamaer, man trenger ikke mange lamaer for å gjøre jobben, sier Barbakk.
For som bøndene på Sømna, så er det vakthold lamaen brukes mest til i Norge – både for sau og høner.
– Så må man være oppmerksom på at ikke alle individer fungerer som voktere. Man må og ta hensyn til at de ikke kan forsvare dyrene mot større rovdyr. Får du besøk av ulv, jerv eller gaupe er det lamaen som dør først, for å si det sånn. Det eneste de er flinke til er å holde saueflokken samlet, og varsle. De er skarpe og oppmerksomme, sier han.
---
Fakta om lama:
- Latinske navnet er Lama Glama.
- Et klovdyr i kamelfamilien.
- Dyret har vært temmet til menneskers nytte i lang tid. Da spanjolene kom til Peru på 1500-tallet, brukte inkaene lamadyrene til pakkdyr og for melk.
- Hele kroppslengden kan bli 2,2 meter, mens skulderhøyden strekker seg opp til 1,2 meter. Lamaen kan veie opptil 155 kilo.
- Til Norge kom lamaen på 1990-tallet.
Kilde: Store Norske Leksikon
---
Lamaens far
Barbakken forteller at lamaene så norske fjell og marker for første gang på 90-tallet. Da var den ansatt som show-dyr hos Cirkus Arnardo. Men så begynte en mann ved navn Helge Rorgermoen i Vinje å importere dyrene til bruksdyr.
En kjapp telefon til Helge ga oss et større innblikk i lamaens opprinnelse i Norge.
Han forteller at han egentlig var ute etter å kjøpe kameler.
– I 1991 reiste jeg til Skåne i Sverige, for jeg leste om en som hadde kameler. Men han hadde og lamaer. Når jeg fikk snakket med han, så ble det mer aktuelt med lama, sier han.
– Men hvorfor?
– Vinje er en reiselivskommune, så jeg tenkte man kunne gjøre noe ut av det. Og så er det mange nedlagte bruk, og småbruk, som treng tilleggsnæring. Så det var rett og slett salg av livdyr, sier han, og forteller at interessen for dyra var stor da han fikk dyra til Norge i 1998.
– Det var mange som var interessert i lamaer for å holde kulturlandskapet nede. De er veldig allsidige i kosten, så de spiser gress, busker og trær. Og de beiter høyere enn sau og geit og slike dyr. Vi hadde lange ventelister på salg av livdyr i starten, sier han, og forteller at han har solgt lamaer fra Lindesnes til Tromsø.
Det var først da handelsavtalen med EU, altså EØS, kom at han og samarbeidspartnerne i kommunene Kvitseid og Seljord fikk importert lamaer.
– Da kjøpte vi 83 dyr, hvorav rundt 10 var alpakkaer, sier han, og forteller han måtte ut med 1,6 millioner svenske kroner for dyra.

Men for Helge har det vært verdt prisen. Han prater i varme ordelag om lamaen, og hvor allsidig de er til forskjellige bruk.
– Jeg har brukt dem til reinsdyrjakt. Skal du ned fra fjellet må du bære store kjøttmengder, og lamaen kan fint bære opp mot 40 kilo, sier han.
Og opp igjennom årene har det og dannet seg en favoritt.
– Den jeg husker best, var en hingst jeg hadde i mange år som het Prinsen. Den tenker jeg på med glede, forteller han lunt.
Med Prinsen kunne han gå lange turer, og det virket som lamaen selv fant glede av å være på tur – da den kikket ivrig på omgivelsene og fant interesse i alt rundt seg.
– Det var en flott turkamerat. Vi var og en gjeng som gikk pilegrimsleden fra Tønsberg til Oslo, med fem lamaer. Vi gikk en uke på tur med de, og det funket helt fint, det, forteller lamaens far i Norge.
Lama vs. alpakka
På 30 år har stammen i Norge vokst til å bli mellom tre og fem tusen dyr, anslår Barbakken. Selv har han satset på alpakka, som brukes til å produsere ull for salg.
Dermed har han 23 alpakkaer vandrende på gården sin.
– Hva er forskjellen på en alpakka og en lama?
– Du kan ri på en lama, men ikke alpakka. Så en lama kan veie 130 til 200 kilo, mens en alpakka veier rundt 70, sier han, og sier det finnes spesielle seletøy til lama for bruk til pakkdyr.
Barbakken sier at verken lama eller alpakka tilbyr noen levevei i Norge.
– Det er ikke noe lukrativt, så stor produksjon har vi ikke. Men lamaer og alpakkaer er verdifulle som verktøy i annet bruk. For de i Sømna er det nyttig å ha lamaer for å beskytte lam, men det er ikke lamaen man tjener på, sier han.
– Men man tjener mye penger på å unngå tap av lam.
Og til slutt, spørsmålet alle lurer på:
Hva er egentlig greia med spyttingen?
– Gjør de det, så har du gjort noe galt mot dem!
Barbakken sier verken lama eller alpakka vil spytte noen uten grunn.
– Lamaer og alpakkaer advarer med liksom-spytt for å si fra at nå er det like før du går over grensa, og da bør man slutte å gjøre det man gjør. Det er ikke noe morsomt å få de til å spytte, for de liker det ikke selv, forklarer han.
Skaffe deg lama?
Og hvis du sitter der, og tenker at lama virker som din animalske sjelefrende, har familien på Sømna noen viktige ord til deg på veien.
– Det er flokkdyr, så det er veldig greit å ha flere lamaer i lag, sier Frank, og sier at de i alle fall må ha tilgang på en saueflokk eller andre dyr.
– Og så er det veldig greit at man kjøper lamaene fra folk som har hatt tida til å sosialisere dem. Hvis ikke er det vanskelig å få dem tamme, følger Stine Merete opp.
Du trenger ikke tenke på været som noe problem, for lamaen er fostret opp i Andesfjellens kulde og værbitte strøk.
– Å være her på Helgeland er jo som Gran Canaria å regne for dem, ler Frank.
Og til sist: Ikke bekymre deg for spytting. Stine Merete vil lamaens «dårlige rykte» til livs.
– Folk sier at de spytter, men det gjør de ikke – de er kjempesnille!
Les også: Bøker er best i gave: Her er årets harde julegavetips
Les også: Bunaden kommer på eksklusiv verne-liste (+)
Les også: Når hjertet sier: – Ta en pause (+)