– Dette er rett og slett for fristende, tenkte Ole-Even Nebbenes (37) da han så at Anora søkte en ny bøkker-læring.
Nå har den tidligere tømreren lagt fra seg spikerpistolen og grepet fatt i krumkniv, sivhake og eikestaver.
To ganger over ekvator
Anoras anlegg på Gjelleråsen er et topp moderne anlegg for produksjon av edle drikkevarer. I resepsjonen er det svære montere, hvor Anoras mange produkter er utstilt.
– Bare se, men ikke røre, smiler Ole-Even Nebbenes, etter å ha hentet Dagsavisen utsendte.
Med sikre og raske skritt leder han vei gjennom svære produksjonshaller, hvor det i disse tider går mest i akevitt. Svære eikefat nylig ankommet fra en av Wilhelmsens skip, som har passert ekvator to ganger, er rullet inn, og klare til å tappes over i ståltanker, før det fylles på flasker og sendes rundt til landets pol, slik at juleribba kan få selskap.
For fortsatt er det tradisjoner som holdes ved hevd. Linjeakevitt, en av merkevarene til Anora, har krysset ekvator to ganger, en tradisjon som oppsto allerede i 1805 da noen fat med potetbrennevin ble med på et handelsskip til Indonesia med norske handelsvarer. Brennevinet ble ikke solgt og returnerte til Norge. Da de åpnet fatene, hadde akevitten endret karakter, og navnet «Linjeakevitt» oppsto fordi brennevinet hadde passert ekvatorlinjen to ganger.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
1837
Å komme fra det moderne Anora, og inn til bøkkernes verksted er som å skru klokka 100 år tilbake i tid.
– Her er vårt rike, sier Ole Even, og leder vei inn til verkstedet, hvor han og et par andre bøkkere har arbeidshverdagen sin.
– Her går det i gammelt tradisjons-verktøy, selv om vi også har noen moderne maskiner. Men faktisk så liker jeg best å gjøre det på gamlemåten, sier han og viser fram en kromkniv, hvor året 1837 er preget inn i stålet.
– Man kan bare tenke seg hva denne har vært med på gjennom nærmere 190 år. Jeg er ikke den første som bruker denne kniven, sier han og stryker fingeren forsiktig over det sylskarpe stålet.
– Dette er verktøy vi passer godt på. Dette er ikke noe som blir slengt bort i en skuff, men det pakkes pent inn etter bruk så det holder seg skadefritt, sier han.
Tømrer
Ole-Even Nebbenes har bakgrunn i tømrer-bransjen, og hadde jobbet i mange år på byggeplasser, både på hus og på større byggeplasser.
– Jeg har alltid vært glad i kroppsarbeid, og det å kunne lage noe med hendene. Så da ble det tømreryrket for meg, sier han.
Men da han så den nevnte Finn-annonsen, snudde alt.
– Det var helt tilfeldig at jeg kom over annonsen hvor Anora søkte etter bøkkerlærling. Før jeg søkte måtte jeg lære mer om hva Anora var, og hva en bøkker var for noe. Akevitt kjente jeg jo til, men bøkker-faget var noe helt nytt. Men jeg fikk blod på tann da jeg leste mer om faget, og fant ut at dette var noe jeg kunne tenke meg, sier han.
I dag er det mulig å ta bøkker-utdanning på videregående, og ta opplæring i en bedrift hos eksempelvis Anora eller andre bedrifter som utdanner bøkkere. Endt læretid avsluttes med skriftlig eksamen og en svenneprøve.
Det var flere søkere, og nåløyet var trangt. Men etter et par runder med intervjuer ble han ansatt som lærling.
– Jeg har ikke bøkkerutdanning fra tidligere, men Anora ønsket noen med genuin interesse for treverk, og en som var etablert innen yrkesfag. Jeg måtte vise til relevant praksis, men det var en lærling de søkte etter, så da ble det heldigvis meg.
– Jeg begynte som lærling 4. mars i år, og vil være lærling i to år før jeg går opp til svenneprøve. Først da kan jeg kalle meg bøkker og endelig sette hale på hesten, sier han og ser bort på kollegene, som har hale på sine hester.
Og for de uinnvidde. Hesten Ole-Even snakker om, er en slags hestelignende benk bøkkerne sitter på når de skjærer til de enkelte fatstavene.
– En av de første arbeidsoppgavene jeg hadde her var å lage min egen hest. Men halen får nok vente, ler han.
– Det er et eget ritual når man er ferdig bøkker, og halen kan henges på hesten. Hva jeg må igjennom vet jeg ikke helt ennå, sier han, og kikker bort på kollega Pål Engen, som var forrige lærling, og tok svenneprøven i 2022.
Les også: – Som foreldre må vi tåle å være uenige med barna våre (+)
Hestehode
For å vise setter Ole-Even seg ned på hesten, tar fram en tønnestav, og demonstrere arbeidet med å få en av tønnestavene slik at den skal passe.
For å vise setter Ole-Even seg ned på hesten, tar fram en tønnestav, og demonstrere arbeidet med å få en av tønnestavene slik at den skal passe.
– Dette er hestehodet og ved beina har jeg stigbøylen. Jeg klemmer hodet ned mot beina, slik at fatstaven sitter fast, og jeg har hendene frie til å jobbe, sier han og tar fram kniven fra 1837, som skjærer gjennom trevirket som det skulle vært mykt smør.
Når alle fatstavene er klare, settes de opp i tønneform, og metallbånd bankes på plass.
– På de store fatene har vi ti slike bånd, sier Ole-Even.
I dag jobber det tre bøkkere på Anora, i tillegg er det noen på Vestlandet, men der går det mest i sildefat.
– Jeg tror ikke det å stå i sildelukt hele dagen hadde vært noe. Så sånt sett er jeg glad jeg jobber med akevitt-fat og ikke sildefat, ler han.
– Hvordan var det å omstille seg fra byggebransjen til bøkker-bransjen?
– I byggebransjen er det jo slik at det skal gå litt fort. Her inne er det et litt annet tempo. Det er mer ro, og man har tid til å gjøre jobben skikkelig. Og gjør jeg ikke det, så lekker fatene, ler han.
– Her står kvaliteten i fokus. Så det er bedre å fikse et fat om dagen, enn å tulle med treverket, sier Ole-Even som bor på familiegården, sammen med familien på Blaker.
– Det var broren min som hadde odel, men han ville ikke overta, så da ble det meg. Vi har ikke noe vanlig gårdsdrift i dag, men vi har en del skog. Så jeg kan nesten si at jeg har fått interessen for å jobbe med tre inn med morsmelka, sier han.
Les også: Bøker er best i gave: Her er årets harde julegavetips
Ærefullt
Ole-Even kjenner på at han jobber med et tradisjons-håndverk, som ikke så veldig mange driver med. Nå er han den eneste lærlingen i Norge som driver med dette. I en alder av 37 år.
– Jeg er med på å holde et gammelt håndverk ved like. Og jeg kjenner på det med ærefrykt. Jeg vil være med på å bringe bøkkerfaget videre, sier han.
I dag skrikes det etter fagarbeidere i Norge, og Statistisk sentralbyrå har anslått at Norge kan mangle 90.000 fagarbeidere i 2030.
Næringslivet skriker etter yrkesfaglig kompetanse. NHO Viken og Oslo sier at 67 prosent av deres bedrifter mangler arbeidskraft med riktig kompetanse.
– Oslo er en by med mange høyt utdannede, og for mange har yrkesfag en lavere status enn akademiske fag og velger dermed studiespesialisering på videregående, tror Aps Marthe Scharning Lund.
– Dette må vi gjøre noe med. Derfor lanser vi nå flere aktive tiltak for å bedre statusen for yrkesfag. Særlig innen bygg, anlegg, tekniske fag og helsefag er situasjonen prekær, sier hun.
– Nå er vel ikke bøkkere det skrikes høyest etter, men det er viktig at de unge i dag også ser på yrkesfag som en mulighet. Det finnes så mange muligheter, sier Ole-Even.
Mye akevitt
På det enorme lageret til Anora er det lagret 8.000 eikefat med akevitt. Hver av dem rommer 500 liter. Mer enn nok til ei skikkelig julefeiring eller to.
– Mange av disse fatene er over 100 år gamle, og jevnlig kreves det vedlikehold og reparasjon, sier han og leder an ut til lageret, hvor fatene står stablet på svære reoler, fra gulv til tak.
Selv om det finnes maskiner som forenkler noen av arbeidsoppgavene, foretrekker Ole-Even og kollegene å gjøre arbeidet på den manuelle måten. Slik det har vært gjort i flere hundre år.
– Det å sitte på hesten å tilpasse fatstaver for hånd er det som er absolutt mest moro, for det tar deg tilbake til det gamle opprinnelig håndverket, sier han.
Mesteparten av dagen går med på å vedlikehold og reparasjon.
Etter kun et par uker som lærling, var Ole-Even med på en årlig tur til Spania, hvor de kjøper inn nye fat. Å si nye, er vel å strekke det litt langt for i eike-fatene som de kjøper inn har det i mange år vært sherry og andre typer drikke, som madeira og portvin. Her besiktiger og velger vi ut de fatene vi skal kjøpe. For selv om vi har mange, er det stadig noen som er ubrukelige, og som ikke lar seg reparere, sier han.
– Hva ser dere etter når dere besiktiger et fat?
– Vi ser først og fremst om det har noen utvendige skader, om det er noe brekkasje og andre uønskede kvaliteter. Vi besiktiger også fatet innvendig, for å se hvor mye de er «brent». Her har vi en egen gradering vi går etter. Men vi har en fast samarbeidspartner i Spania, som vet hva vi ønsker, sier han.
Når fatene blir så utvasket at de ikke lenger gir noe smak og farge, må de erstattes.
– Et eikefat er som en tepose. Jo mer det brukes, jo mer utvasket blir det. Kjøper man en blank norsk akevitt, betyr det at det har ligget på et fat som har vært brukt mange ganger. Fatet, eller tønna, om man vil, setter preg på akevittens karakter, sier Ole-Even.
Etter at han begynte som bøkker, har han fått et nytt og annerledes forhold til akevitt, enn hva han hadde før.
– Jeg var vel som nordmenn flest. Jeg liker akevitt, og det hører jula til. Men akevitt er så mye mer. Det er en verden av smaker, dufter og karakter. Som en vinkjenner lærer seg forskjeller på de enkelte druetypene, så prøver jeg å lære meg de forskjellige karakterene i akevitten. Og det er hele tiden noe nytt å lære, sier han.
Mange oppgaver
Som bøkkerlærling er dagene mer varierte enn å bare reparere og vedlikeholde eikefat.
• Vedlikeholde eikefat, eikeliggere og kar.
• Sikre optimalt lager av råvarer og halvfabrikata.
• Lage utstillinger og møbler av brukte fat.
• Delta på messer og ta imot eksterne gjester.
• Ivareta bøkkerfagets tradisjoner.
• Utvikling av bøkkerfaget.
– Men dere får vel ikke markedsført det som er inne i fatene?
– Reklame for alkohol er ikke lov, men vi deltar blant annet på akevittfestivalen på Gjøvik. Der kan vi vise fram det vi lager av akevitt. Vi lager også noen småting til messer og slik, som sushibrett og flaskestativer, sier han med et smil.
– Det er spennende og lærerikt å følge utviklingen til akevitten i fatene. Så da blir det også en del smaking og spytting., sier lærlingen.
Nå nærmer det seg jul, og hva har akevitteksperten og bøkkerlærlingen selv i glasset julaften?
– Gammel Opland slår aldri feil, avslutter Ole-Even Nebbenes.
Les også: Bunaden kommer på eksklusiv verne-liste (+)
Les også: Når hjertet sier: – Ta en pause (+)
Les også: Overlevde Hiroshima: – Det var som om sola falt ned fra himmelen