Er det mulig med fred i Midtøsten? Møt israelerne som fortsatt klamrer seg til håpet.

Fredsbevegelsen i Israel har raknet de siste tjue årene. Likevel jobber Standing Together fortsatt for en varig løsning på fred i Midtøsten. Og alt starter mellom Israel og Palestina, mener en av grunnleggerne.

TEL AVIV, ISRAEL (Dagsavisen): – Jeg er bekymret. Ekstremt bekymret. For et par uker siden trodde vi at vi var på vei til å tvinge myndighetene til å undertegne en gisselavtale. Dette ville endt krigen, men også fått gislene tilbake, sier Itamar Avneri til Dagsavisen, da vi møter ham i kontorene til organisasjonen Standing Together i Tel Aviv.

Han er en av grunnleggerne av organisasjonen, som jobber for varig fred, og frihet og rettferdighet for israelere og palestinere.

Noe av det viktigste for Israel, og mye av rettferdiggjøringen for krigen i Gaza, er nemlig gislene som ble tatt av Hamas 7. oktober. Av de 251 som først ble kidnappet er 101 igjen inne på Gazastripen. Det er antatt at kun rundt halvparten fortsatt er levende.

– De er de viktigste vi har i dag. Og vi visste at en slik gisselavtale også ville skapt fred i nord. Men det myndighetene gjør nå er det helt motsatte av sikkerhet.

Han refererer til eskaleringen av konflikten i nord mot Hizbollah i Libanon. Eskaleringen startet med det mye omtalte personsøker-angrepet. Deretter omfattende luftangrep over store deler av landet – inkludert Beirut, drapet på Hizbollahs leder over 30 år – Hassan Nasrallah – og nå starten på bakkeinvasjonen.

Tirsdag kom også hevnangrepet fra Iran; nesten 200 ballistiske missiler ble sendt mot Israel – som svar på Israels attentat på Hamas-lederen i juli og Hizbollah-lederen sist helg.

Mange frykter at krigen skal spre seg i regionen.’

Les også: Kommentar: En fornærmelse mot de sykeste

Katastrofe for Libanon og Israel: Det er absurd

– Vi har vært i denne krigen før, i 1982 og deretter i 2006. Vi vet at det ender i katastrofe, både for Libanon og Israel. Det kommer til å ende med en avtale, og da kan vi like greit avtale nå, sier Itamar Avneri.

Den uttalte planen til Israel er å kjempe Hizbollah bort til områdene nord for Litani-elven, og ødelegge nok av gruppas struktur og kapasitet til at de ikke klarer å angripe Israel igjen.

– Men å tro at vi kan angripe i Libanon, og tro at alt kommer til å stoppe? Det er absurd. Vi er like, og vi kan forstå dem. De skyter på oss, og vi skyter tilbake. Vi skyter på dem, og de skyter tilbake.

Historisk har Israel heller ikke hatt suksess med å bedre sin egen sikkerhetssituasjon med å gå inn i Libanon, påpeker han.

– Vi har Hizbollah fordi vi angrep Libanon i 1982 da vi skulle fjerne PLO (Palestinske frigjøringsorganisasjonen). I 2006 kjempet vi også mot Hizbollah, og da fikk vi 18 år med relativ fred mens de bygde seg opp igjen. Hvis vi knuser Hizbollah, vil noe annet komme i deres sted.

Itamar Avneri oppfatter at den vide majoriteten av det jødiske israelske samfunnet i dag er svært motivert til å gå til krig.

– Jeg kan forstå de. Hizbollah er en terrororganisasjon, og Hassan Nasrallah kan dra til helvete. Men drapet på Nasrallah kan ikke gi oss sikkerheten vi trenger. Alle i slike organisasjoner kan bli erstattet. Men sivile liv som dør, de kan ikke bli erstattet. Gislene kan ikke bli erstattet.

Det er også fare for at erstatteren til Nasrallah blir enda verre, mener han. Det var akkurat det som skjedde forrige gang Israel likviderte lederen av Hizbollah, Abbas al-Musawi, i 1992.

– Så kom Nasrallah til makten, og vi fant ut at han var enda smartere og enda flinkere til jobben sin – å slåss mot Israel.

Les også: – Samfunnet klarer ikke å se forbi at jeg bruker hijab (+)

Vekket av alarmer

Raketter har blitt skutt fra sider langs grensen siden 7. oktober i fjor, og over 60.000 israelere har blitt evakuert eller fordrevet fra grenseområdene. Men etter at krigen i nord eskalerte, har angrepene fra Hizbollah krøpet seg enda lenger sør i landet mot steder som Haifa, og til og med Tel Aviv.

Itamar kaller det en varslet krise.

– Vi visste hva som kom til å skje dersom det ble en eskalering. Så var det vi som eskalerte det, og deretter er vi overrasket over at flere av oss blir påvirket?

Itamar var selv nylig nord i landet, da han besøkte foreldrene som bor rett ved Nasareth – en by som har vært utsatt for hyppige rakettangrep de siste ukene.

– Hizbollah skyter dit også. Du blir vekket av alarmer, må løpe til bomberommet. Selvfølgelig er du redd, selvfølgelig blir du sint.

Avneri sier han forstår israelere som er positive til kampene. Mange ønsker å se at befolkningen i nord skal få returnere til hjemmene sine, og de ønsker å leve i sikkerhet.

– Men folk i Israel har glemt at dette ikke er en løsning, at det er forskjell på taktikk og strategi. Foreløpig har Israel hatt stor militær suksess da de eskalerte krigen, noe det er lett å se seg blind på.

Han minnes tilbake til krigen i 2006, da han selv var barn. Da støttet alle krigen de første dagene. Og da så det akkurat ut slik ut som nå, forklarer han.

Etter hvert snudde favøren, og Israel gikk på store tap.

– De utrettet ingenting, og endte opp med å signere en fredsavtale.

– Skal vi gå gjennom det samme nå? Jeg har fortsatt traumer fra 2006, og nå hører jeg niesen min fortelle at hun må løpe vekk fra raketter. Det er hjerteskjærende. 30 år etter at jeg og min søster følte på dette, så skal niesen og nevøen min føle det samme? Det er svikt fra alle involverte.

Les også: Rødt om «PISA-skolen»: – Jeg blir helt svett (+)

Pistol mot hodet

Om du spør noen på gata i Tel Aviv om den nylige eskaleringen i nord, og bakkeinvasjon i Libanon, er de mest sannsynlig positive.

– Nå må vi avslutte jobben, sier en eldre mann på en gatekafé til Dagsavisen.

– Hizbollah er en terrororganisasjon, og de må fjernes, fortsetter mannen, som legger til at han ble svært glad da han så at Hassan Nasrallah, Hizbollahs leder over 30 år, ble drept i et israelsk luftangrep.

– De har min fulle støtte, og det tror jeg stemmer for de fleste du snakker med.

Selv i et av de mest liberale nabolagene i Tel Aviv, finner vi nå lignende holdninger.

– Vi liker ikke krig eller at folk dør, sier Maya.

– Men av og til er det nødvendig, skyter kjæresten, Ziv, inn.

Maya og Ziv er i mot krigen, men støtter samtidig bakkeoperasjonen mot Hizbollah.

Dagsavisen møter de på en kafé hvor det er kjent at liberale og venstredreide israelere går. Selv definerer de seg selv som «veldig liberale», og hater dagens myndigheter. Likevel støtter de bakkeoperasjonen, ønsket om å slå Hizbollah.

– Alle støtter hæren – de gjør en bra ting, enes de.

I en park rett utenfor vandrer Chasi med hundene sine.

– De må gjøre mer og bedre, sier han om krigen mot Hizbollah.

– Du kan ikke lage avtaler med noen som bare ønsker død.

Det samme mener Nimrod og Noa, som er på tur med sin nyfødte baby.

– Hizbollah har holdt en pistol mot hodene våre så lenge. Nå fikk vi endelig mulighet til å fjerne problemet ved roten, sier Nimrod, som påpeker at hele politiske spekteret i Israel flyttet to hakk til høyre etter 7. oktober.

– Tidligere venstredreide politikere heier nå på ødeleggelse av Libanon.

Nimrod og Noa mener det var på tide å angripe Hizbollah.

«Håndtere okkupasjonen»

Så hvorfor er det så få som nå støtter tankene til Itamar og organisasjonen Standing Together?

Itamar Avneri forteller at fred var vanlig å diskutere da han vokste opp på 90-tallet.

– Selv Netanyahu jobbet fra en plattform om fred. Men de siste 20 årene har alle gått mer og mer mot høyre, og det har blitt mer snakk om okkupasjon.

Selv på venstresiden stoppet folk å snakke om fred, og erstattet tanken med å «håndtere okkupasjonen», sier han.

– 7. oktober så vi at vi ikke kan håndtere en okkupasjon, den kommer til å eksplodere i ansiktet ditt.

Nå ser Avneri det som sin oppgave å vise israelere at fred er et alternativ, og at vi har partnere å prate med.

– Fred er ikke engang på menyen nå. Noen vil kalle meg forræder for å ha disse tankene. Andre vil kalle meg naiv. Men det kontroversielle i Israel er nå å si at vi har en partner å diskutere med. Hvis vi angriper palestinere, vil vi selvfølgelig ikke ha en partner. Men om vi prøver å finne en partner, vil vi også lage en partner.

Han påpeker at dette har fungert tidligere i historien. Egypt var tidligere Israels største fiende, men etter fredsavtalen har grensen vært trygg. Det samme med Jordan. Itamar er også overbevist om at fred i regionen starter med fred mellom Israel og Palestina.

– Det er grunnlaget for alt.

Les også: Ekspert: Slik ble Hizbollah så mektige (+)

Chasi lufter hundene foran grafitti som sier «Bring them home now».

To forskjellige verdener

For palestinske Manar, som også jobber i organisasjonen, er dette en personlig søken.

I ryggen har hun tre generasjoner som har opplevd konflikt og undertrykkelse.

Bestefaren hennes ble fordrevet fra hjemlandsbyen nord i Israel i 1948 under den første Nakhba, etter opprettingen av Israel. Der ligger det nå en kitbbutz.

– Da jeg var liten fortalte han i detalj hvordan landsbyen hans så ut. Jeg kan aldri dra til kibbutzen nå. Hvis jeg ser et annet bilde, blir det forandret for alltid. Jeg vil beholde fantasien.

Faren hennes er fra Vestbredden, uten israelsk statsborgerskap. Han og moren bor nå nord i Israel, men uten statsborgerskap mangler faren mange rettigheter, og må fornye papirene sine hvert år.

– Hele livet har vi bodd i to verdener – to stater – foran og bak muren.

Nå har konflikten i familien fått enda flere lag. Hun mistet venner i som ble angrepet i en kibbutz 7. oktober, og volden på Vestbredden, hvor hun har mye familie, har det siste året blitt verre enn noensinne. I tillegg blir familiens hjem i nord bombet.

– Niesen min er tre år gammel. Når jeg snakker med henne på telefon, sier hun «tante, jeg gjemmer meg for rakettene!». Og rommet hennes er nå bomberom.

Manar tror at hun som palestiner får et annet perspektiv på eskaleringen enn andre israelere.

– Vi snakker hebraisk, arabisk og engelsk, og da får vi nyheter og inntrykk fra mange flere kilder enn jødiske israelere får.

Dette gjelder spesielt bilder og nyheter fra Gaza, mener hun.

– Mange av oss har PTSD fra å bare se bilder derifra. Men det samme gjelder Libanon, og overalt hvor det er krig.

Hun finner håp i at selv fetteren hennes på Vestbredden hyller arbeidet hennes for fred. Dette til tross for at broren hans ble drept av israelske soldater.

– Hvis han kan tro på fred, burde alle kunne håpe. Det viser at palestinere ér potensielle fredspartnere. Hvis de tror på partnerskap, kan alle tro på partnerskap.

Hun er enig med Itamar om at det er lederne som leder dem til krise.

– Det er så trist. Hvis vi snakker om religion, lagde Gud oss for en annen destinasjon, å gjøre ting utenom å dø. Hvis du ikke har tro, så tro på universet. Vi er ment for å gjøre større ting enn å dø for krig eller narrativer.

Les også: – Huset ble bombet, 20 ble drept. Du får det veldig tett på (+)

Les også: Ber folk våkne opp om adopsjon: – Fælt å si det

Les også: Regjeringen kutter i inntektsskatten


Fler artiklar för dig