– Førsteklassingene blir kartlagt med det samme de begynner på skolen for å finne ut hvilke mangler de har, i stedet for å se på hva de mestrer. Se hva de er god til, og spille på det.
Det sier Alv Walgermo, mangeårig lærer og tidligere utdanningsdirektør, som nå har skrevet bok om behovet for endring i norsk skole.
Han mener de svakeste elevene hver dag får slengt i ansiktet at de er for dårlige, i stedet for at skolen leter etter styrkene deres.
– Det er klart at med det budskapet, så vil du ikke gå på skole, sier forfatteren, og mener en hel drøss av evalueringer viser at skolen ikke er tilpasset verken de minste barna eller ungdommene på videregående.
Til tross for politisk enighet om mer lek for de yngste og en mer praktisk skole for ungdommen, opplever elevene i den norske skolen et læringstrykk som får flere forskere til å rope varsku om barnas psykiske og fysiske helse.
Dagsavisen har spurt flere fagfolk om hva de mener styrer skolepolitikken i Norge, og hvor proppen sitter for å innføre skolepolitikk det er tverrpolitisk enighet om.
Selv om det formelle ansvaret ligger hos politikerne på Stortinget, retter de en oppmerksom pekefinger ut av Oslo – og mot Paris:
De internasjonale PISA-testene og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).
Store utfordringer
Men først litt om dagens skolesituasjon.
De siste tiårene har skole og oppvekst blitt mer voksenstyrt, og mindre basert på fri lek for barn. Skoledagen har både blitt lengre og mer teoritung, er konklusjonen til NTNU-stipendiat Elise Djupedal.
Det har medført at en 10-åring i dag har over to år lengre skolegang enn en 10-åring på 90-tallet.
Det har skjedd samtidig som norske politikere har satt inn støtet for å få en høyere score på internasjonale skoletester, der Norge på starten av 2000-tallet seilte fram som middelhavsfarere på tabellen over hvem som var best.
Flere utredninger, læreplanverk og kompetanseløft har blitt gjort over årene for å bedre den norske skolen.
Resultatet:
Norske barn scorer like «dårlig» på de internasjonale testene, og de trives mindre og stresser mer.
Samtidig virker det som partiene, stort sett, er enig om hva som skal til for å bøte på utfordringene rundt barn og unges forhold til skolen.
Mer fysisk aktivitet, mer praktisk og variert opplæring, mer lek hos de yngste – og barbering av pensum for å få mer dybdelæring.
Les også: – Seksårsreformen er kommet for å bli
Så hvorfor skjer det ikke?
– Politikerne baserer seg på PISA-resultatene, og prioriterer deretter. Men hva gjør de nå – når resultatene er dårligere enn det de var da de kom i 2000?, spør Walgermo, og mener Norge legger altfor mye vekt på testresultatene som kommer fra OECD.
Les kunnskapsdepartementets og Utdanningsdirektoratets svar litt lenger ned i saken
PISA og OECD
Sammenhengen mellom OECD og norsk skolepolitikk er mer åpenbar enn man først kan anta.
OECD, eller på godt norsk «Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling», er en organisasjon med 32 medlemsland der hovedoppgaven er å fremme økonomisk vekst. Organisasjonen jobber for å utvide global handel mellom nasjoner, og er kjent for å sette retningslinjer på alt fra frukt og grønnsaker til globale skattereformer, og ikke minst:
Vurdere kvaliteten på skolesystemet i medlemslandene.
Den samme organisasjonen som har som hovedmål å fremme globalt økonomisk samarbeid og vekst, er den som vurderer hvor godt ungdommer er forberedt til å møte framtidas utfordringer.
Det gjøres gjennom den internasjonale skoletesten PISA – en test der 15-åringer i alle land blir vurdert opp mot lesing, naturfag og matematikk.
Første test ble gjennomført i 2000, og sendte sjokkbølger gjennom medlemslandene – også i Norge.
Historien om det norske «PISA-sjokket» er mye omtalt, men en kort oppsummering:
Da resultatene til de første PISA-testene kom ut, viste de at Norge lå midt på treet blant OECD-landene. Vi var verken gode eller dårlige sammenlignet med andre land i denne testen.
Men for politikerne i Norge var det krise.
Les også: Maktkampen om seksåringene (+)
«Skoletapere»
– Etter «PISA-sjokket» i 2001 oppsto en enighet på Stortinget om at norsk skole var elendig, og at Norge var en skoletaper internasjonalt. Vi lå riktig nok midt i hovedfeltet blant de rikeste landene, men vi er jo vant til å være på topp. Det å ikke ta gull ble oppfattet som at vi var tapere.
Det sier professor emeritus Svein Sjøberg, som har forsket mye på internasjonale tester. Han skriver nå bok om Norges forhold til den internasjonale PISA-testen. Etter «sjokket» gjorde flere land endringer i sine læreplaner, inspirert av rådene som kom fra OECD.
– Dette er blitt premissleverandøren for skole- og utdanningspolitikk, sier Sjøberg.
Økonomisk vekst
– OECD hevder at de med PISA-resultatene kan forutse landenes framtidige konkurranseevne i den globale økonomien i fremtiden. Dette er grunnen til at så mange land innfører reformer som vil gi høyere PISA-score, sier han.
– Skolens mål reduseres til å bli en kamp om å klatre på de internasjonale rangeringene, sier Sjøberg.
Han mener dermed skolene oppfattes som et instrument for OECDs hovedmål:
Økonomisk vekst.
– Slik reduserer man skolens samfunnsoppdrag til å bli produksjon av «human-kapital» for næringslivet. Da glemmer man alle de verdiene og idealene som norsk skole bygger på, slik de er formulert i skolens formålsparagraf, sier forskeren.
Sjøberg har skrevet flere artikler om hvordan OECD gjennom PISA-testingen har «kuppet» måten vi ser på våre elever og skoler. Slik har de erstattet skolens mål med målinger.
– Den internasjonale PISA-ledelsen har fått en makt som ingen har gitt dem. På grunnlag av denne testen trekker de konklusjoner de ikke har grunnlag for, og de gir råd og anbefalinger som går langt utover det de kan si noe om.
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
15 år og avgjørende for fremtiden
– De har jo til og med brukt PISA-resultatene til å regne ut hvordan det går med norsk økonomi i fremtiden, sier Sjøberg, og referer til en rapport OECD skrev i 2010, på bakgrunn av PISA-resultatene.
Den viste at om hvert land kom 25 poeng høyere på testen over de neste 20 år, ville det gi OECD-landene en samlet vekst på svimlende 115 billioner dollar.
– At du kan, med en 2-timers test av et utvalg 15-åringer, predikere landenes framtidige økonomisk utvikling er jo nokså absurd. Seriøse økonomer og samfunnsforskere rister på hodet av slike enkle påstander, sier Sjøberg.
Han minner også om at de norske elevenes prestasjoner på starten av 2000-tallet laget «Pisa-krise» for norsk skole.
– De som da ble erklært som skoletapere, de er jo nå i 40-årene og midt i norsk næringsliv. Det er leger, forskere, journalister og politikere, sier han.
– Det har jo ikke gått til helvete med Norge selv om dette var skoletapere ifølge Pisa. Det slo jo helt feil. Heldigvis.
– Elevene gir blaffen
Sjøberg mener at det er ett argument som trumfer alt annet:
Elevene tar ikke testen seriøst.
Elevene får nemlig to klokketimer til å besvare testen, uten tilgang på internett eller andre hjelpemidler. Testen er anonym, og resultatene kan ikke føres tilbake til verken elev, lærer, skole eller kommune.
– Og det gis ingen tilbakemeldinger. For elevene betyr altså testen ikke noe som helst, sier han.
– De bryr seg stadig mindre om den. Det viser selv enkle analyser av besvarelsene, sier han.
Analyser av testen viser at de norske elevene scorer lavest på hvor mye innsats som er lagt ned i oppgavene, forklarer Sjøberg.
– Noen tolker den lave innsatsen som latskap og manglende evne til å engasjere seg i lange tekster, andre vil tolke det som selvstendighet og en antiautoritær holdning. Kanskje kan elevenes sabotering av PISA heller forstås som et uttrykk for at de ikke er dressert til å yte sitt ytterste på hva som helst? I noen land er elevene opplagt mer «lydige» og villige til å arbeide med det de blir bedt om å gjøre. Elevene i Norge og Norden har antakelig et noe annet forhold til plikt og lydighet enn elever i Kina, Korea, Singapore og Japan. Så kan vi like eller mislike dette, sier han.
Forskeren mener man kan lære mye av andre internasjonale tester, som kan brukes til en diskusjon om skolens kvalitet.
– Men PISA kan faktisk ikke tas alvorlig. Vi bør sette ned foten – og vi bør trekke oss fra Pisa, sier han.
Skaper forskjeller
Kim Helsvig ved OsloMet og Merethe Roos ved Universitetet i Sør-Øst Norge skrev nylig i Klassekampen om hvordan Utdanningsdirektoratet (UDIR) har åpnet for en sterk, overnasjonal påvirkning på skolepolitikken de siste 20 år – særlig fra OECD.
– Gjennom hele den norske skolehistorien, fram til PISA, har læreplanene vært innholdsorienterte. Det vil si at det har vært konkrete faglige tema som lærerne skal undervise om på de ulike trinnene, sier Kim Helsvig til Dagsavisen.
Med PISA sier han at man har fått det som heter kompetanseorienterte læreplaner, som blir stadig mer tømt for faglig innhold.
– Argumentet fra OECD er å lage læreplaner som utvider og styrker humankapitalen i et samfunn, sier han, og mener mye nå handler om at skolen skal utvikle ferdigheter hos eleven som trengs i fremtidens arbeidsliv.
Problemet er når læreplanen går vekk fra faglig innhold og over på å utvikle ferdigheter som å diskutere og drøfte, mener Helsvig.
– Da favoriserer det barn som kommer fra hjem med høyt utdannede foreldre som er vant til å «diskutere og drøfte». Det gjør forskere bekymret for både fallende kunnskapsnivå og økende forskjeller mellom elever og skoler, sier han.
I større sammenheng: Det norske skolesystemet utvikler og forsterker sosiale og økonomiske skiller.
– I stedet for å bli en motor for integrasjon, så viser det seg at skolen gjør det stikk motsatte – den forsterker ulikheter, sier han, og forteller det kan ha store konsekvenser for samfunnet som helhet.
– Den amerikanske filosofen Michael Sandel mener skole- og utdanningstenkningen ligger i bunnen av den voldsomme polariseringen som har utviklet seg de siste tiårene i USA, forklarer Helsvig.
– Veldig mange som faller fra i skolen vender ryggen til hele systemet. Det ser vi veldig klart i USA, og vi ser det i Frankrike med de gule vestene. Vi har Brexit i Storbritannia, AfD i Tyskland og SD i Sverige. Dette er ikke noe vi styrer klar av i Norge heller, selv om vi ikke er der enda. Men tendensene er de samme, sier han.
For mye skole
Og derfor peker han på UDIR, som ble opprettet med tverrpolitisk oppslutning for å være et direktorat som skulle forbedre norske skoleresultater etter OECDs oppskrift.
– Da har man fått UDIR som garantisten for å gjøre som man gjør i andre land. De store linjene i skolepolitikken er blitt løftet ut av den vanlige politiske diskusjonen. Det tar direktoratet seg av, og i tråd med de beste anbefalinger fra OECD, sier han.
Foreløpig har svaret vært mer skole. Veldig mye mer.
– Men skal barn vokse for å utvikle evner og ferdigheter, som er målet, så putter man ikke inn to år ekstra med skole fram til du er 10 år.
Helsvig maner nå politikere til å stikke fingeren i jorda, og ta tilbake kontrollen over norsk skoleutvikling.
– Det betyr ikke å legge ned UDIR, for det har vært en viktig avlastning for et fullstendig overarbeidet departement. Men det er problem om de går på autopilot overfor OECD sine anbefalinger, og det store bildet viser at det har man gjort.
Helsvig mener den nye skolemeldingen fra 5. til 10. trinn er et skritt i riktig retning, med mer praktisk undervisning og valgfag, men at den overordnede OECD-tilnærmingen ligger fast.
– Det er som om man skal lage en litt mer praktisk skole for at norske elever endelig skal gjøre det bedre på PISA-undersøkelsen, sier han.
Kunnskapsdepartementet: – PISA gir viktig informasjon
Dagsavisen har lagt fram denne saken for kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap). Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Synnøve Mjeldheim Skaar (Ap), svarer på hennes vegne.
De mener det er ingenting som tyder på at det finnes en enkeltårsak som forklarer synkende trivsel, og derfor ikke kan si det er testregimet i skolen som fører til det.
– At det ta en prøve eller gjennomføre en test oppleves som stress, press eller ubehag betyr ikke at prøven er problemet, men understreker at skolen også må arbeide godt med å lære elever å håndtere krav, forventninger og oppgaver man ikke alltid har lyst til. Det er viktig forberedelse til videre arbeid, utdanning og livet ellers, sier hun.
Skaar mener man må se synkende trivsel i sammenheng med motivasjon og læring.
– Da er selvsagt tester og prøver én viktig del. Regjeringen foreslår nå endringer for at nasjonale prøver skal bli et bedre verktøy for lærere i oppfølgingen av den enkelte elev, sier hun.
Hun mener internasjonale tester, som PISA, gir viktig informasjon på nasjonalt nivå om det faglige nivået hos norske elever på viktige områder, og utvikling over tid.
– Derfor mener vi det er klokt at Norge fortsatt skal delta i disse undersøkelsene. Det anbefalte også kvalitetsutviklingsutvalget.
– Hvis partiene på Stortinget er enig om mer lek, mer fysisk aktivitet, mer dybdelæring og mer praktisk og variert opplæring – hvorfor blir ikke dette implementert?
– Det krever politisk handling for at ord skal bli til endring ute i klasserommene, det holder ikke å si at noe er viktig. Derfor følger regjeringen opp med en rekke konkrete grep som skal tilrettelegge for mer praktisk læring i alle fag, sier hun, og viser til program regjeringen har opprettet som skal sikre mer utstyr, bedre lokaler og flere læringsressurser til lærerne.
– Har regjeringen et komplisert forhold til UDIR som gjør det vanskelig å få politikk gjennom embetsverket?
– Nei, det kjenner jeg meg ikke igjen i. Både embetsverk og UDIR skal gi politisk ledelse faglig baserte råd og lojalt følge opp politiske beslutninger. Det opplever vi at de gjør på en svært god måte og at samarbeidet er godt.
– Er norsk skole styrt av OECD sine prinsipper?
– Nei, det er jeg ikke enig i. Og det å redusere skoledebatten til en diskusjon om OECD, tar oppmerksomheten fra langt viktigere tema, som flere av dem Helsvig er innom. Jeg er helt enig i at debatten om norsk skole må favne bredere enn skolesektoren, men her tror jeg debatter om at alt egentlig handler om OECD bidrar til det motsatte, sier Skaar, som sier hun deler bekymringene om at norsk skole passer bedre for elever som har foreldre med lang utdanning.
– Nettopp dette er et viktig og gjennomgripende tema i Stortingsmeldingen om mer praktisk læring i 5. -10. trinn som regjeringen nettopp la fram. Der understreker vi at for å snu utviklingen i skolen trengs det ikke mer detaljstyring, men at det legges til rette for mer praktisk og variert læring, mer fleksibilitet og muligheter for tilpassing, og et kvalitetsvurderingssystem som støtter opp under jobben lærerne og skoleledere skal gjøre.
Les også: Tar skolegrep med ny stortingsmelding
UDIR: – PISA gir viktig informasjon
Divisjonsdirektør i UDIR, Marthe Akselsen, har fått se kritikken fra Helsvig.
Hun står fast på at PISA og andre internasjonale tester gir viktig informasjon om elevenes ferdigheter i eksempelvis lesing, matematikk, naturfag og demokratiforståelse.
– Vi i UDIR, og fagmiljøene vi samarbeider med, følger med på disse resultatene, men som et tillegg til mange andre kilder, sier hun til Dagsavisen, og sier videre at resultatene fra slike tester er en del av kunnskapsgrunnlaget når de ser på tiltak for å utvikle skolen.
Hun sier UDIR utvikler læreplaner i samarbeid med grupper som er sammensatt av lærere fra skolen og fagpersoner fra universitet og høgskoler.
– I utviklingen av de nye læreplanene var det i tillegg et forpliktende samarbeid med organisasjonene i skolen, blant annet lærerorganisasjonene og elevorganisasjonen. Det er Kunnskapsdepartementet som fastsetter læreplanene, sier Akselsen, og peker også på departementet når det gjelder hvilke internasjonale undersøkelser den norske skolen skal delta i.
Hun sier resultatene fra tester og anbefalinger fra OECD inngår som et bredt kunnskapsgrunnlag, men er klar på at anbefalingene ikke er førende for UDIRs arbeid.
– Vi er enig i at den negative utviklingen med resultater og trivsel i skolen er alvorlig. I 2020 ble det innført nye læreplaner. De nye læreplanene blir evaluert, og funnene som forskerne gjør gir viktig innsikt og forståelse for hvordan de nye læreplanene tas i bruk og fungerer. Det er foreløpig for tidlig å fastslå om de nye læreplanene bidrar til å endre den negative utviklingen vi ser i skolen.
---
Prosess for utarbeidelse av læreplaner:
- Utdanningsdirektoratet utvikler læreplaner på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet.
- Før arbeidet starter, gjennomføres en grundig utredning. Dette innebærer evaluering av gjeldende læreplaner, forskning, høringer, og innspill fra ulike aktører. Offentlige utredninger og rapporter danner ofte grunnlaget for endringer eller nye læreplaner.
- Læreplangrupper settes sammen av fagpersoner, lærere, forskere, og representanter fra næringslivet. De har ansvar for å utarbeide utkast til læreplan. Utdanningsdirektoratet går gjennom forslaget før den sendes ut for innspill.
- Læreplaner er forskrifter og sendes på offentlig høring.
- Udir oppsummerer alle høringsinnspill og foretar nødvendige justeringer i samarbeid med læreplangruppene før læreplanen sendes til Kunnskapsdepartementet. Den endelige læreplanen fastsettes av Kunnskapsdepartementet.
- Læreplanene evalueres, og justeres basert på erfaringer og forskning.
Kilde: Utdanningsdirektoratet.
---
Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer
Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)