Det er lummert i Oslo, men mørkt og dystert mens regnet pisker ned på trærne i Universitetshagen utenfor vinduet. Innenfor vinduet sitter Anne B. Ragde og stråler som ei sol.
– Jeg elsker drittvær jeg, vet du. Sånt vær som det er deilig å være inne i, sier hun, og løfter opp en bok fra stabelen som ligger på bordet: «Hennes siste fantastiske dager». Her forteller hun om hjerneslaget som rammet henne for fem år siden.
– Sjå? Dette er hunden min på omslaget. Mille. Hu redda jo livet mitt hu.
Det var torsdag den 4. juli, 2019 at Anne møtte «isfjellet». Det var varmt. Fellesferien hadde begynt da hun brått ble rammet av hjerneslag. Den nye boka åpner med erindringen om hvordan hun så vidt kom seg ut av senga og hver gang hun lukket øynene følte seg omgitt av noe hvitt, glassaktig som minnet om en gigantisk isklump som ikke var kald, bare fylt med uendelig, knallhvit tomhet. Og så hvordan hun senere, etter en massiv kraftanstrengelse, klarte å kare seg ut med hunden, og endte med å rave rundt i ørska i gata der hun bor, ramle over parkerte biler mens bikkja løp løs.
Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)
– Det var en skummel start på boka. Folk trodde du var full?
– Ja, på en helt vanlig torsdag! Også i min alder, da. Jeg bor midt i byen også, vet du, det var biler overalt og folk overalt.
Hukommelsen forsvant. Ikke visste hun hvem hun var, hvem hunden var eller hvorfor kroppen på et magisk vis hele tiden ville trekke mot høyre.
– Det er godt gjort å huske så mye?
– Ja, jeg begynte ikke å skrive før i oktober i fjor, så det gikk noen år. Fire år, faktisk. Men, det var viktig å få skrevet det ned for jeg ville ikke få noe av det gjenfortalt, jeg ville bruke det akkurat sånn som jeg huska på det.
Den sommeren tilbrakte hun flere uker på rehabilitering. Hun hadde mistet så mye av hukommelsen at hun ikke kjente igjen barnebarna. Og, hun som hadde pleid å røyke minst 30 om dagen, glemte til og med å røyke.
– Hvordan var det å være på rehab?
– Alt gikk veldig sakte, ja. Og det var sol hver jævla dag. Jeg kom dit den 12. juli og det var hetebølge i Trøndelag. Vinduene sto på vid vegg hele tida, og det var sååå varmt. Utover det var det et smart tidspunkt å få slag på, midt i fellesferien. Det var ikke noe trykk fra avisene, ingen visste at jeg hadde fått slag.
Det var sol hver jævla dag.
— Anne B. Ragde
Hukommelsestapet, det å ikke kjenne igjen familiemedlemmer, ikke forstå hvem hun var fylte henne med ubehag, snarere enn redsel.
– Det var så rart, Jeg forsto ikke at jeg var forfatter, at jeg var Anne. Jeg husker jeg spurte: «Hva står B-en i navnet mitt for?» Noen dager senere kom jeg på det, og sånn falt bitene på plass, en etter en.
Hjerneslag oppstår plutselig. Det skyldes en blodpropp eller en blødning i hjernen og den som rammes trenger hurtig hjelp. Selv ble Anne reddet av to fremmede på gata som skjønte tegninga og fant nummeret til svigerdatteren i telefonen hennes - Anne påsto det var mora si som døde i 2012 – som igjen ringte ambulanse. Med andre ord, litt kaos. Mye kunne gått veldig galt, men når det tross alt gikk bra ville ikke Anne vært opplevelsen foruten.
– Alle erfaringer er ikke nødvendigvis gode erfaringer, men de er viktige å ha.
– Du beskriver det som dødens venteværelse. Hva har denne opplevelsen gjort med deg som menneske?
– Jeg skulle si at jeg har blitt gladere … Men jeg var glad før også. Jeg tror det er riktigere å si at det har gjort meg roligere. Men jeg var rolig før også, da. Kanskje det har gjort meg enda roligere? Og så har jeg fått noe å skylde på når jeg blir spurt om å bli med på noe jeg ikke har lyst til. Jeg kan si sånn «Nei, jeg tror ikke jeg skal reise dit, jeg orker ikke det» og sånn, uten å måtte ha gyldig grunn. «Det blir litt for mye for meg» sier jeg.
Les også: Anmeldelse: Det glitrer av både sangprestasjoner og kostymer i «The Bodyguard» (+)
Kiloene har rent av. Etter slaget fant legene at hun også hadde et sju millimeter hull i hjertet, og året etter ble hun hjerteoperert. Røyken har hun droppet for godt. Og hun har begynt å trene hver dag, på ellipsemaskinen sønnen har kjøpt, og som er plassert hjemme i leiligheten hennes i Trondheim.
– Er du blitt deg selv igjen hundre prosent?
– Ja, det er jeg. Jeg trener en halvtime hver morgen før jeg går i dusjen. Alle dager, unntatt søndag. Jeg bare må gjøre det, uten å tenke. Men jeg ser på TV-serier mens jeg går. Akkurat nå er det «The Bay», men bare når jeg går der. Ellers sitter jeg ikke der og glor på all mulig.
---
5 favoritter
- Bok: «Vladimir Rubajev» av Serge Lentz.
- Film: Den danske TV-serien «Matador».
- Musikk: Pink Floyd. – Og så har jeg til og med blitt glad i country.
- Mat: Kalkun. – Sånn som sønnen min steker den.
- Sted. Trondheim. – Selvfølgelig!
---
– Du ser ikke på «Love Island» og sånn?
– Nei, virkelig ikke. Virkelig ikke! Men jeg har mine ting jeg også, jeg abonnerer på Se og Hør.
– Ja, da har du vel fått mye, god underholdning i det siste...
– Å ja, ekstremt mye! Altså, jeg har jo vært monarkist og rojalist i hele mitt liv …
– Er du det fortsatt?
– Nei, ikke nå lenger. Nå er det nok. Nå er det virkelig nok, altså.
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
Bare en som har vokst opp uten mye penger vet hvilken forskjell det gjør for livskvaliteten å ha nok. Moren, Birte Birkefeldt Ragde var dansk, ble gift med en nordmann og forlatt av ham da Anne var 8 år. Om familien hadde hatt det tøft økonomisk før, ble det enda vanskeligere for dem etter at Birte ble alene med Anne og Annes lillesøster Eva. Det skjedde ofte at de ikke hadde råd til å betale regninger, og måtte samle panteflasker for å kjøpe mat. Og det var Anne som måtte være den voksne og ta ansvar.
– Du har omtalt deg selv som et forstrukket barn, hvorfor det?
– Jeg måtte ta meg av en del ting for mutter’n, og søstera mi også. Mutter’n hadde ikke noe sans for økonomi, vet du, hun hadde ikke evnen til det. Derfor måtte jeg ordne opp med regningene og sånn. Men det var aldri nok penger.
Moren var ingen typisk mamma som øste ut klemmer og kos, Anne kan aldri huske at moren løftet henne opp på fanget eller ga henne en klem. Men moren leste, både selv og for Anne og lillesøsteren.
– Hun leste mye, og leste ofte høyt for oss. Det var hun som åpnet verdensbiblioteket for meg, lærte meg å lese engelsk da jeg var 14 og fikk meg interessert i litteratur. Det er også en form for omsorg, jeg vil si det er en sann gave. Jeg hadde neppe vært forfatter om det ikke var for henne.
Anne tenker at morens manglende varme skyldtes hennes egen vonde barndom, der hun selv var blitt utsatt for omsorgssvikt. Flere av Annes bøker har handlet om moren og ikke minst mormoren, som levde bohemliv som varieteskuespiller i København, med «en elsker på hver finger». I romanen «Arsenikktårnet» som er basert på egen familiehistorie skriver Anne om mormoren som narsissistisk og selvopptatt, og at hennes bitterhet over at festlivet stoppet opp da hun fikk barn, gikk utover ungene som ble sendt på kostskole. Da mormoren døde, var Annes mamma jublende glad.
Til tross for at Birthe Ragde var stolt av datterens forfatterskap syntes hun en god stund at det var tabu og drøyt å bruke det i en roman, men det gikk seg til. Senere har Anne skrevet flere bøker om moren sin.
– Hun var liksom ikke «mamma», men «muttra»: kul og selvstendig. Og tøff! Haika alene til Istanbul da hun var 52 år. Og var flink med kreative ting.
Morens styrke og selvstendighet ga Anne et så anstrengt forhold til syttitallets kvinnekamp at hun fortsatt nekter å kalle seg feminist.
– Jeg har ikke hatt noen grunn til å tro at kvinnfolk kan noe mindre enn menn, eller at vi trenger en ekstra boost. Jeg så mora mi, hvordan hun fiksa mange ting som oppussing og å lage mat av veldig få ingredienser. Så jeg forsto aldri det der med at kvinner skulle være svake, og at vi måtte bli sterkere og kjenne vår makt. Jeg skjønte rett og slett ikke hva dem snakka om, og syns det lød som en slags omvendt diskriminering.
Selv har hun alltid hatt full styring, selv da hun var så blakk at hun ikke ante hvordan hun skulle makte å betale regninger, og måtte ty til å skrive krimnoveller for A-magasinet for å få det til å gå rundt. Med romanen «Berlinerpoplene», den første av seks i en familiesaga om søsknene Neshov på Bryneset, gikk hun fra å være oversett barnebokforfatter til å bli en oversatt suksessforfatter. «Jeg har skrevet en nisjebok om tre brødre på en grisegård på Byneset» utbasunerte hun til vennene sine før utgivelsen i 2004.
– Jeg liker å skrive om menn. Da holder jeg meg selv unna. Torun, i serien, hun er veldig meg. Men når jeg skriver om Tor og Margido, da klarer jeg å holde meg selv på avstand.
Jeg liker å skrive om menn.
— Anne B. Ragde
Serien er en av tidenes største, norske boksuksesser med egen TV-serie, og kjendisstatus for Anne B. Ragde i flere land. Opprinnelig hadde hun tenkt at det bare skulle være tre bind, og da den tredje ble gitt ut, pakket hun inn bøkene i plast, gravde et hull i hagen og holdt høytidelig begravelse for romankarakterene med sang og skåling. Graven fikk en stor, svart gravstein med navnene til familien Neshov i gullskrift. Og så var det slutt. Nei da.
Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer
Våren 2016 overrasket hun alle med å levere manus til en fjerde bok i serien. Den ble ferdigstilt i et smertehelvete etter at hun hadde klart å ramle av kontorstolen en sen natt som ifølge henne selv skyldtes at hun «bare kom på noe jeg bare måtte skrive og sto for brått opp av senga». Hun overlevde på smertestillende og måtte skrive stående den siste biten, men leverte på deadline. Torde ikke si det til noen i frykt for at de ville prøve å stanse henne.
---
Anne Birkefeldt Ragde (66)
- Yrke: Forfatter
- Aktuell med boka: «Hennes siste fantastiske dager», en selvbiografisk bok om å få hjerneslag og om veien tilbake.
- Cand.philol. fra Universitetet i Trondheim med hovedfag i amerikansk massemediekommunikasjon.
- Har gitt ut en lang rekke banre- og ungdomsbøker, romaner og novellesamlinger, blant annet «... før jeg kommer tilbake» (1994), «Bunnforhold» (1997), «Arsenikktårnet» (2001) og «Fosterstilling» (2003). Hun har også skrevet biografien «Sigrid Undset» (2001) som hun ble tildelt Brageprisen for.
- I 2004 kom den kritikerroste romanen «Berlinerpoplene» som hun fikk Riksmålsforbundets litteraturpris for, og ble første bind i en romaserie på seks som er utgitt på en rekke språk, bl.a. engelsk, tysk og italiensk.
- Er også tildelt Bokhandlerprisen og Den norske leserprisen.
- Født i Odda men oppvokst i Trondheim der hun fortsatt bor. Er mor til Jo og farmor til barnebarna Sverre (11) og Solvej (6).
- Søsken: Eva Ragde (60) er politi og en av Norges fremste krimteknikere.
---
Det er ikke første gang spurten har gått på helsa løs. Da hun skrev bok nummer tre i Neshov-serien kastet hun opp blod, og ble kjørt til sykehus for en hasteoperasjon rett etter at boka var antatt. Blødende magesår.
– Er innspurten alltid så krevende?
– Den kan være heftig, ja. Jeg er overhodet ikke tilsnakkendes i de periodene. Da sover jeg ikke heller vet du, jeg bare ligger der. Ligger på lading.
Les også: Oljepioner Josef er 69 år og totalt pleietrengende
Samtalen går springende, temaene skifter fort. Under fotoshooten på Bristol forteller Anne til fotografen at hun pleide å lage høl i jeansene sine med passer på ungdomsskolen, piercet nesa på Reeperbahn, Hamburgs gamle red light district, at Bristol er litt som å komme hjem når hun er i hovedstaden. Og at denne gangen ville forlaget å ha henne til å bo på et fancy hotell nede på Tjuvholmen.
– Da holdt jeg på å steile. Jeg bor alltid på Bristol! sier hun, og i neste øyeblikk:
– Vet du, Sofie Elise kom på besøk hos meg i Trondheim. Vent, skal jeg vise deg noe fint hun skreiv på Instagram, sier hun og scroller på telefonen. Finner det ikke, banner litt og scroller mer.
– Følger du Sofie Elise?
– Nei. Men hun var veldig koselig. Det var hun som tok kontakt, sendte melding og spurte om hun kunne ta seg en tur. Hun har jo flytta til Trondheim for en stund, vet du. Så vi satt på terrassen min og tok et glass Limoncello.
– Så nå har dere blitt venninner?
– Ja, eller, vi er ikke sånne perlevenner. Men hun var veldig koselig, og smartere enn mange kanskje gir henne kreditt for. Om jeg bare kunne finne det igjen, sier hun og scroller på telefonen, men gir til slutt opp.
– Hun skrev noe om oppmerksomheten som spesielt kvinner får i offentligheten. Men æsj, nå finner jeg det ikke igjen, så skit i det.
Når det gjelder perlevenner må det være forfatterkollega Unni Lindell som troner øverst på lista. De to har hengt sammen så mye på hagefester, glitret og skapt halloi i hyggelige lag at man ikke skulle tro de hadde tid til å skrive så mye som ei linje.
– Hvordan ble dere egentlig så gode venner?
– Unni og jeg bare møttes i en døråpning en gang og begynte å snakke. Siden har vi snakka sammen. Vi har felles kjente. Eva, søstera mi, kjenner Unni og mannen. Mannen til Unni har trent taekwondo sammen med Eva.
– Er du og Unni like?
– Overhodet ikke. Unni er mye mer pysete. Jeg er ikke redd annet enn dypt vann, men Unni er redd for alt mulig – mørket, edderkopper, å gå ut alene. Om vi låser oss inn på et nytt hotellrom må jeg alltid sjekke under sengene og i skapene for henne. Og følge henne hjem til hotellet om vi er på reise.
De møttes den tida begge jobbet for å slå igjennom som forfattere, og inngikk en hemmelig pakt som ikke er mer hemmelig enn at hun forteller om den.
– Det var at vi skulle slå igjennom begge to, og så skulle den som slo igjennom sist, få masse penger av den som slo igjennom først.
– Og gjorde dere det sånn da?
– Ja. Unni slo gjennom først, med «Sørgekåpen».
– Og du fikk penger som avtalt?
– Ja, ja, ja. Masse penger, sier hun uten å si hvor mye.
– Seinere, etter at jeg slo igjennom, så begynte hun å si at hun skulle ha dem tilbake. «Aldri i livet!» sa jeg. De penga er brukt opp!
Hun og moren holdt kontakt på telefonen etter at moren flyttet til Oslo. Hver lørdag løste de kryssord sammen: «det vanskelige ekspertkryssordet i Aftenposten» og på ettermiddagene ringtes de for å sammenligne.
– Da var det om å gjøre få til mest mulig først. Så vi hadde sånne ting sammen.
Moren døde i 2012 og brått var det Anne selv som var matriarken i familien. Hun skrev blant annet en flengende kritikk over pleiehjemmet moren hadde bodd på.
– Mamma var på Stovner sykehjem en stund. Det var knallbra. Senere kom hun på Furuset, det var bare slum, østeuropeisk slum. Det provoserte meg. Men det er ingen som bryr seg om det, vet du, så det kommer ikke til å bli noe bedre, nei. Det kommer det ikke til å bli.
– Så, i tillegg til å ha mistet sansen for monarkiet har du også mistet troen på politikk?
– Ja uff, Høyre har skuffa det siste året, for mye rot. Og Arbeiderpartiet stemmer jeg aldri på. Jeg synes ikke jeg har noe parti å stemme på lenger.
– Jeg har hørt du si du hater Arbeiderpartiet, er det forventet at man skal stemme på dem når man kommer fra arbeiderklassen?
– Det er forventet at du skal stemme til venstre når du er forfatter, eller kunstner.
– Hæh? Det er ikke sånn i andre land, tror jeg...
– Nei, det er ikke det. Å tjene penger er heller ikke så bra. Jeg er blitt intervjua i mange land, og spesielt i Frankrike har jeg fått spørsmål om hvorfor folk i Norge tror du skriver dårlig fordi du selger mye. «Det er fordi vi er ikke noen kulturnasjon. Det er ingen i Norge som er lenger enn tre generasjoner unna en bondegård eller en fiskebåt» svarer jeg da. For vi er jo det, en bondenasjon. Hvis du sier at du liker penger, er det ikke bra. Unntatt om du har vunnet i lotto, da er du et likandes menneske fordi rikdommen skyldes flaks. Da kan du kjøpe deg flashy, ny bil og alt mulig og folk syns det er innafor.
– Tilbake til eldreomsorgen, er du redd for å bli gammel?
– Nei, jeg er ikke redd for det, nei.
– Hva med døden, er du redd for den?
– Nei, jeg er ikke redd for å dø, jeg vet hvordan det er å dø nå. Men jeg er redd for å drukne. Veldig redd for å drukne.
– Hvorfor akkurat det?
– Fordi jeg ser for meg at jeg skal trekke pusten, og så er det bare vann overalt. Dypt, dypt vann. Når det gjelder døden er det mer at jeg ikke liker tanken på å dø fra noen.
– Du liker ikke å gå glipp av ting?
– Jeg har ikke noe fear of missing out lenger, når det er fester og sånn. Men jeg tenker på Solvej og Sverre og sånn. Det er leit å ikke skulle få være sammen med de noe mer. Se de vokse opp. Se de på skolen. Se de få kjærester.
Hun frykter heller ikke å bli syk å pleietrengende.
– Det er jo lenge til. Om jeg blir litt surrete så håper jeg at jeg blir like glad som etter at jeg fikk slag. Uansett, så har jeg sørga for at det er noen som kan komme med vin til meg. Blir det for ille bare drikker jeg meg vekk fra det.
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
Les også: Mener Trump kan ha valgt feil visepresidentkandidat (+)
Les også: Anmeldelse: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)