Nyheter

Ny bok om trans: – Vår eksistens beriker verden

Daisy Sælen Hafstad og Jan Elisabeth Lindvik har skrevet bok om transpersoners kamp for å få leve et fullverdig liv.

I boka «Mine damer og herrer og alt midt imellom» utgitt på Kolofon forlag tar Daisy Sælen Hafstad og Jan Elisabeth Lindvik for seg den norske transhistorien, både vitenskapelig, kulturelt og politisk.

– Jeg trodde jeg kunne mye om transtematikk og transhistorien, men fant ut at egentlig kunne jeg veldig lite, sier forfatter og scenekunstner Daisy Sælen Hafstad. Hun fikk ideen til boka etter at hun selv hadde jobbet med et prosjekt der hun intervjuet mange transpersoner om deres historier.

Daisy Sælen Hafstad har skrevet to av de viktigste skeive historiebøkene på norsk. Først var det dragkulturen, og denne gang er det transfolks historie hun skriver om.

– Ingen har tidligere skrevet den norske transhistorien og ut fra alt folk fortalte meg forsto jeg at her var det mer enn nok stoff til å fylle en hel bok og vel så det, sier hun.

– Uansett så synes jeg det er på tide at vi begynner å eie vår egen historie, men det er et komplisert tema fordi det ikke er snakk om én bestemt historie. Trans handler om så mange ulike retninger, men har til felles at det i mange år har vært en ekstremt marginalisert gruppe folk som er blitt utsatt for mye trakassering, diskriminering og utestengelse fra samfunnet, sier Daisy Sælen Hafstad.

Les også: Dagsavisen avslører: Videoene avslører at demente Liv ikke fikk medisin og bleier - ansatte spiste maten hennes

Erfaren aktivist

Med på laget fikk hun den erfarne aktivisten og forfatteren Jan Elisabeth Lindvik, som har vært en synlig del av den norske transbevegelsen i flere tiår, både som aktiv styreleder i Forbundet for transpersoner og Fri Oslo og Viken.

Målet med boka er å spre kunnskap ved å sette transbegrepet inn i en historisk, mental-, medisinsk, og sosial kontekst og samtidig fokusere på utfordringer som transpersoner møter i dagens samfunn. Som leser møter vi på pionerer, leger, aktivister og modige hverdagsmennesker som står fram med sine historier i boka, som også er rikt belagt med historiske bilder og portretter.

Lindvik forteller at det i dag ansees å være mellom 20 000 og 200 000 mennesker som er trans i Norge, men at det kan være vanskelig å tallfeste fordi det kommer helt an på hvordan en definerer seg.

– Vi håper boka kan være nyttig for flere, også folk som ikke er trans, slik at for eksempel ansatte i helsevesenet, i skoler, innen utdanning, i arbeidsmarkedet og andre steder de vi møtes i samfunnet skal kunne få et bedre innblikk i vår verden, sier Jan Elisabeth Lindvik.

Jan Elisabeth Lindvik er medforfatter av den nye boka om norsk transhistorie.

– Bare i Norge er det mer enn 2700 personer som har endret juridisk kjønn siden 2016, så det må jo bety at dette er et viktig område som må tas tak i med kunnskap og åpenhet, sier Jan Elisabeth Lindvik.

Populærkulturen

«Ikke-binær», «androgyn», «trans» og «transvestitt». «Skrulle», «fjolle», «butch» og «Dyke». Begrepene er mange, det samme er skjellsordene. Lindvik og Hafstad gjør rede for de fleste. De dypdykker også ned i historien, og havner helt tilbake til steinalderen.

Cecilie Thompson var første ledere for det norske organisasjonen FPE (Freedom of Full Expression), som henvente seg til transmiljøet, både transseksuelle og transvestitter.

– Mange tror transhistorien begynner på 2000-tallet, at dette liksom er noe nytt, men det er jo helt feil. Om vi ser på alle funn som er blitt gjort, helt fra vikingtiden så har det alltid vært innslag av personer som ikke har forholdt seg kun til kjønnene mann og kvinne. Ta urbefolkningen i Amerika, de hadde såkalte two spirits – personer som var verken menn eller kvinner, de ble betraktet som verdifulle. Ja, helt til portugiserne kom og tok med seg noen av dem til Europa. Der ble de stilt ut som kuriositeter, og de endte sine liv som prostituerte på gaten, sier Jan Elisabeth Lindvik.

Gjennom sin tid som aktivist husker hun godt at det var en viss uenighet mellom homobevegelsen og trans, om hvorvidt de kunne være i samme organisasjon.

– Jeg er helt sikker på at om transmiljøet hadde jobbet som homobevegelsen og stått sammen i kampen så hadde vi vært mye lenger fremme i dag, sier hun.

Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)

Populærkulturen

I nyere tid har populærkulturen bidratt til å løfte fram en rekke mennesker som har våget å stå opp for transfolk med sine høyst personlige valg, som superstjernen Caitlyn Jenner i USA og her hjemme, den norsk-somaliske modellen Ceval Omar og Emma Ellingsen i TV-serien «Født i feil kropp».

Ceval Omar har satt en helt ny standard for motebransjen, og jubelen var stor da hun trådte ut på catwalken for Bik Bok denne uka.

Flere av dem omtales i boka. Det gjør også pionerene fra den norske transkampen. Det historiene har til felles er at et liv som trans ikke spesielt enkelt selv i dag. Du kan liksom posere på så mange omslag av Vanity Fair eller VOGUE så mye du orker, fordommer og manglende kunnskap er fortsatt en utfordring både for kjendiser og såkalte hverdagsmennesker.

Det vakte enorm oppsikt da Caitlyn Jenner poserte på coveret av Vanity Fair i 2015. Caitlyn var tidligere kjent som toppidrettsutøveren Bruce Jenner.

– Unge folk i dag er flinke til å leve ut sine sider på TikTok og Instagram, og det er mye som er bra med det, det er ingen mennesker som skal behøve å gå til grunne i dag for noe som er så enkelt: å få leve som en er. Samtidig ser vi at det kan bli litt vel personfokusert, folk som blir blendet av sin egen berømmelse snarere enn å ville fronte en form for solidaritet. Det er litt synd synes jeg, sier Daisy Sælen Hafstad.

Psykisk helse

Ensomhet, utenforskap og minoritetsstress er faktorer som påvirker folks livskvalitet. Å ikke kunne være den man er, å måtte «leve livet med håndbrekket på» som forfatterne skriver, er uverdig og i verste fall skadelig for psyken.

Feminform var norsk medlemsblad for Foreningen for transpersoner på nittitallet.

Nylig skrev forskere ved OsloMet et debattinnlegg i Dagsavisen om utfordringene som møter transfolk i arbeidslivet, der åpenhet kan være både positivt og negativt for transfolk i et cisnormativt arbeidsmiljø. Norske levekårsundersøkelser fra de siste fire årene som det vises til i boka forteller blant annet at én av fire transpersoner har vært utsatt for trusler om vold, at én av tre har opplevd seksuelle overgrep, og at selvmordsforsøk er nesten åtte ganger så utbredt blant personer med kjønnsinkongruens som i resten av befolkningen.

I psykiatrien og forskningen har det vært mye uenighet innen eget fagfelt om hvordan kjønn og kjønnsinkongruens skal forstås og behandles. Her strides det fortsatt i dag. For eksempel bestemte Helsetilsynet i 2023 at Esben Esther Pirelli Benestad skulle fratas autorisasjonen som lege på grunn av bekymringsmeldinger knyttet til hens behandling av personer med kjønnsinkongruens, men vedtaket ble delvis omgjort.

Esben Esther Pirelli Benestad foran svømmebassenget sitt i huset i Grimstad.

– Mange som søker hjelp får beskjed om at de har er en psykisk lidelse. Så må du bakerst i køen igjen uten at legen sjekker om den psykiske lidelsen faktisk kan ha kommet av at du har stått i kø i fem år og ikke fått behandling eller oppfølging. Du kjenner bare at du blir trykt lengre og lenger ned og til slutt så tenker mange at dette gidder jeg ikke, jeg klarer ikke stå i det, sier Jan Elisabeth Lindvik.

– Transpersoner opplever også ofte at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig av de deler av helsevesenet som er der for å gi god og faglig helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens, men som per i dag ikke oppfyller sine forpliktelser. Det bidrar til at en i større grad begynner å stille spørsmål ved egen eksistens. Da er det kanskje ikke så merkelig dersom man begynner å slite psykisk, sier Daisy Sælen Hafstad.

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

Polarisert debattklima

Med terroren 25. juni friskt i minne trues kampen om seksualitetsmangfold i dag av et globalt konservativt backlash. Og, mindre dramatisk men likevel høylytt raser debatten i sosiale medier mellom Harry Potter-forfatteren J.K. Rowling og transkvinnene.

Noe av frykten blant de mest beinharde transmotstandere er at om vi fjerner biologisk kjønn så fjerner vi også alle rettigheter som kvinner har opparbeidet seg gjennom historien. Og at det i ytterste konsekvens vil lede til en detronisering av kjernefamilien.

– Den høyreekstreme konservative backlashen er spesielt skremmende fordi om den får spre seg så er det ikke bare transpersoner som vil bli rammet, dette vil også ramme andre grupper som har tilkjempet seg rettigheter etter tur, sier Jan Elisabeth Lindvik.

– Takk og lov viser historien at samfunn med totalitære regimer aldri har klart å bestå.

Les også: Når kommer feriepengene, og hvor mye får du?

Idrettsdeltakelse

Transkjønnedes rett til deltakelse i idrett satt opp mot kvinners rett til rettferdig konkurranse er et hett tema. Hafstad og Lindvik er enige i at det er et vanskelig spørsmål.

– Toppidretten er nå en ting, den blir ganske godt behandlet av både den olympiske komiteen og andre. Men i breddeidretten, der det finnes masse folk som har lyst til å delta, blir folk stanset på grunn av dette med kjønn, og det er synd. Her burde det være mulig å legge bedre til rette for alle. Jeg tror mange idrettsledere kanskje kvier seg fordi de er konfliktsky og velger det som er enklest, altså skille etter biologisk kjønn slik det alltid er blitt gjort, sier Daisy Sælen Hafstad.

Når folk blir eldre og pleietrengende ender mange transfolk, ifølge forfatterne, med å gå tilbake inn i skapet fordi de ikke orker å forholde seg til fremmede pleiere som kanskje ikke godtar dem.

– Dette er et stort problem som dessverre gjør seg gjeldende for mange. Og igjen, her må det stilles krav til kunnskap og kompetanse til de som skal jobbe som pleiere for at de skal kunne utøve sitt yrke på en god måte for de som trenger dem, sier Jan Elisabeth Lindvik.

Juridisk må alle mennesker ha et kjønn, slik samfunnet er organisert i dag. Men utover det rent juridiske, er det nødvendig?

– Slik samfunnet er organisert i dag så må vi ha et juridisk kjønn. Men ellers? Der tror jeg alt hadde vært enklere om vi slapp, sier Jan Elisabeth Lindvik.

Faksimilene fra boka er brukt med tillatelse fra forlaget.

--------------

FAKTA

Daisy Sælen Hafstad, født 1967 i Brasil. Har vært aktiv forkjemper for LHBTIQ-rettigheter i 30 år. Har lang fartstid fra undergrunnsscenen i Bergen og Norge, har arbeidet som TV-produsent og eventplanlegger. Ga ut boka «Parykker, stiletter og frigjøring – Historien om norsk dragshow» i 2020.

Jan Elisabeth Lindvik, født 1954, Indre Arna. Forfatter og tidligere lyddesigner og professor ved Den norske filmskolen. Flerårig medlem av Forbundet for Transpersoner der hun var medlem og leder fra 2012 til 2017. Styremedlem og leder i Fri Oslo Akershus og Viken fra 2018 til 2024. Har gitt ut oppvekstromanen «Mao sin raude kjole» i 2016.

Noen ord og begreper:

Trans – fra latin, betyr «på den andre siden av». Brukes om personer som opplever kjønnsinkongruens, det vil si manglende samsvar mellom det kjønnet de mener de selv tilhører og fødselskjønnet.

Transvestitt – et sammensatt begrep som brukes om personer som ifører seg de ytre visuelle kjønnsmarkørene. Fjernet av Helsedirektoratet som diagnose i Norge i 2010.

Binær – betyr «kommer fra to». Å være ikke-binær eller gender fluid betyr å ikke begrense seg til to kjønn men være flytende

Cis – latin, betyr «samme som», cispersoner er personer som opplever at fødselskjønn og kjønnsidentiteten matcher

Transpersoner kan i dag få kjønnsbekreftende behandling, blant annet med hormoner og kirurgi.

LHBTIQ+ står for: lesbiske, homofile, bifile, trans, interseksualitet, queer pluss fler.

---

Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)

Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)

Les også: Hit bør du ikke reise hvis du vil unngå hetebølge i sommer (+)



Mer fra Dagsavisen