Ólafía Jóhannsdóttir og Marie Bagger via liva sine til å hjelpe de fattigste og mest nødstilte i Kristiania. De bosatte seg i byens aller fattigste strøk og gjorde alt de kunne for å hjelpe folka rundt seg. Med hjelp fra barna i nabolaget anla de en hage. For Marie og Ólafia ble hagen ble et symbol på alt godt som kunne blomstre selv under karrige forhold.
Les også: Dette er Storbritannias nye statsminister (+)
Ólafía og Marie
Den åpne gågata ved Grønlands torg, Smalgangen, er oppkalt etter ei gate som ikke lenger finnes, ei kort og alderdommelig småhusgate som lå mellom Akerselva og Lakkegata. Det finnes mange bilder av den, for den var et ynda motiv for kunstnere. De tett bebygde eiendommene var mindre enn de fleste andre steder i byen. Husa var små og alderdommelige og uvanlig nok lå rennesteinen midt i gata.
I Smalgangen 4 bodde islandske Ólafía Jóhannsdóttir og danske Marie Bagger, to damer som via livet sitt til å arbeide mot nød og elendighet på Grønland og Vaterland. Marie kom dit først og fikk leie huset av kommunen. Gårdsrommet ble leid av en som solgte grisunger, og når han kokte grisemat sto dampen inn gjennom vinduene.
Marie Bagger var utdanna diakonisse, altså sjukepleier. Hun var særlig opptatt av at barna i nabolaget skulle ha det godt. Hun innreda det største rommet i huset til leke- og forsamlingsrom med en hodeløs gyngehest og et surt orgel som ungene fikk spille på så mye de ville. Hun hadde faste møter for ungene. Hun lærte dem naturfag – dessuten sang, spilte og lekte de. De lagde også leker av ting som ellers ville blitt kasta. Dokker av filler og dukkemøbler av et gammelt juletre.
Begge kvinnene kom til Smalgangen gjennom sitt engasjement i avholdssaken, men de hadde hver sin hjertesak. Ólafía var opptatt av damer som hadde falt utafor i samfunnet. Et radikaliserende øyeblikk var da hun gjennom Det hvite baand drev arbeid for syfilispasienter på sykehus og fikk se hvor ille stilt det var med barn som var født med syfilis. I boka De ulykkeligste skildra hun:
“en kvinde med et spedbarn paa fanget, som hun holdt paa aa stelle. Barnet var nesten som et eneste saar, og mens hun med skjelvende hender la bleien omkring de smaa hudløse benene, storgraat hun.”
Les også: Arbeids- og sosialkomiteen: Instruerer regjeringen om fortgang i erstatning til oljearbeidere
Ólafía oppsøkte fattige jenter og kvinner som solgte sex og prøvde å finne en måte å gjøre godt for dem. Mange banka på døra hennes når de ikke hadde noe sted å sove. Hun hjalp noen til legen. Andre hjalp hun med å finne arbeid eller ta kontakt med familie utenbys. Atter andre hjalp hun til å slutte å drikke.
For Marie var avholdssaken viktig for å stoppe vold i hjemmet. Hun hadde mødregruppe annahver uke, og var kjent for å slå flaska ut av hånda på fulle fedre. Og så var hun opptatt av blomster. Hun mente det ble bedre å leve om man kunne få det til å gro rundt seg, og oppfordra kvinnene hun møtte til å plante blomster selv.
Hagen
Sammen anla altså disse to kvinnene en hage. En hjemme-hos-reportasje fra 1911 beskriver den slik:
“Foran mig laa en vidunderlig liten have. Langs faldefærdige plankeverker snodde sig høie, grønne ranker, og store, vakre bregner stod opstillet i rader bortover. En solsikke tronet i vældig beskyttelse over nogen fine smaa blomster, og der var stedmorsblomster og roser. Luften var fyldt av roser. Alvorlige, stive varmebedsplanter stod som paa vagt. I en snor hang kulørte lygter i eventyrfarver som fra tusind og en nat.”
Mest anla de nok hagen fordi de likte det – særlig Marie Bagger elska blomster. Men hagen var åpenbart også ment å ha en større betydning. Ikke bare skulle den være et sted hvor både de og andre kunne finne fred og hygge – den skulle også være et bevis på at hardt arbeid ville få det til å spire og gro også på mager grunn.
Marie Bagger beskrev bakken i gården som “hard … som fjeld”, men fortalte at de hadde fått hjelp av folk i nærmiljøet til å brekke opp marken. Barna i nabolaget hjalp dem med å bære stein. I følge Marie Bagger syntes naboene i begynnelse at hagen var et pussig påfunn: “i begyndelsen lo de ofte av mig her ute, men ikke nu mere, ikke nu.”
---
Kilder:
● “Vaterland” i Urd 1911.
● “Olafia Johannsdottir, de ulykkeliges venn” i Urd 1943.
● “Ólafia Jóhannsdóttir” på lokalhistoriewiki.no
---
Les også: De som er overrasket over at noe sånt kan skje i Norge, er stort sett heterofile (+)
Les også: – Du får ikke en krone ut av meg, men du skal i hvert fall få kjørt deg littL
es også: Det går mot store utskiftninger: Profilene faller fra (+)
