– Dokumentarfotografiet er et speil av virkeligheten. Gjennom det kan vi speile oss i hvordan andre mennesker lever og se oss selv i deres situasjoner. Fordi det bunner i virkeligheten, har det en sterkere appell. Det er bevist at hukommelsen vår og følelsesapparatet vårt stimuleres av fotografi, forklarer Søren Pagter.
Han er fotograf og foreleser ved Danmarks Medie- og Journalisthøjskole (DMJX). Pagter forteller at fotografier blir sterkere, når de suppleres med personlige historier.
Sammen med resten av verden så fotojournalist Anders Nilsen i 2015 bildet av 3-årige Aylan Kurdi, som lå druknet på stranden i Tyrkia.
– Det er kanskje det første bildet jeg har sett som fotojournalist, hvor jeg begynte å gråte. Jeg hadde akkurat fått barn og den påvirkningen som det bildet hadde på meg var enorm. Det var et helt forferdelig motiv, men det var også viktig for å få opp engasjementet rundt den største migrasjonen siden andre verdenskrig, forteller Nilsen.
− En forskningsrapport viser hvordan det bildet endret språket og kommentarene på sosiale medier. På kort sikt fulgte veldig mye engasjement, men på lang sikt er jeg ikke sikker på at det bildet beveger oss så mye at vi fortsetter å bry oss om den samme konflikten, sier Nilsen.
Ifølge en rapport fra Cambridge og Københavns Universitet ble Kurdi øyeblikkelig et globalt ikon for den syriske flyktningkrisen. Men selv om verdens ledere først uttrykte personlig sorg og vilje til å handle, ble åpen dør-politikk innenfor ett år erstattet med forsøk på å stanse flyktningstrømmen.
Bildet av den kurdisk-syriske gutten kom på et tidspunkt hvor diskusjonen om båtflyktninger var på toppen.
Stort inntrykk
Nylig publiserte NRK bilder av den 10 år gamle palestinske gutten Yazan al-Kafarna, som led av cerebral parese. På grunn av blokader fikk han ikke spesialkosten han trengte. Han døde utmagret, og bilder av det livløse barnet har florert på sosiale medier.
– Det har gjort et stort inntrykk, for han er jo ikke bare en palestinsk gutt. Dem er det dessverre altfor mange av, som er døde. Men her har vi plutselig et navn og en historie bak. Vi kan ikke forholde oss til hvor mange barn som er døde, men vi kan godt forholde oss til ett, sier Pagter.
Les også: Hungersnød i Gaza: – Jeg er fullstendig sjokkert over forholdene her
David mot Goliat
Bilder kan altså gjøre stort inntrykk, og mange fotografier fra konflikter har blitt ikoniske. Noen av dem fordi de har ført til reelle endringer, andre fordi de har blitt et slags symbol på en konflikt.
For Nilsen er bildet «The Tank Man» av Jeff Widener av en enslig kinesisk student foran en rekke stridsvogner et viktig fotografi.
Protester i Beijing startet etter den tidligere kommunistiske lederen Hu Yaobang døde 18. april 1989. Yaobang var blitt et symbol på demokratisk reform, og studenter demonstrerte på Tiananmen Square for en mer demokratisk regjering.
En protest 19. mai ble estimert til å engasjere 1.2 millioner mennesker. 4. juni begynte det kinesiske militæret å skyte demonstranter. Det offisielle dødstallet har aldri blitt frigitt, men estimatet på omkomne er på alt mellom hundrevis og tusenvis. I tillegg tror man at over 10.000 mennesker ble arrestert under og etter protestene, flere ble også henrettet.
Jeff Widener dekket protestene i Beijing samtidig den kinesiske regjeringen forsøkte å kontrollere budskapet som gikk ut til verden. «The Tank Man» ble nominert til en Pulitzerpris.
– Bildet har en metaforisk David mot Goliat-følelse over seg, den ene personen som står opp mot makten, så symbolsk sett er det et veldig sterkt bilde, sier Nilsen.
Wideners ikoniske bilde og alle andre fotografier som refererer til massakren er fortsatt bannlyst i Kina.
Les også: Taliban: – Vi vil gjeninnføre offentlig pisking og steining
Vietnamkrigen
Bildet av barn som flykter fra et dødelig napalmangrep tatt av Nick Ut har blitt et definerende bilde av Vietnamkrigen, og kanskje det 20. århundre.
Bildet er tatt utenfor landsbyen Trang Bang 8. juni 1972, og har den offisielle tittelen «The Terror of War», men blir populært kalt «Napalm Girl» etter den nakne 9-årige Phan Thi Kum Phuc i midten.
Ut ble tildelt Pulitzerprisen for spot-nyhetsfotografering i 1973. Bildet ble også kåret til World Press Photo of the Year og kom på forsidene til mer enn 20 ledende amerikanske aviser.
– Ut fotograferte hundrevis av bilder fra Vietnamkrigen, som også ble offentliggjort og hadde en betydning. Hele perioden hadde han og mange andre fotografer bombardert mediene med bilder derfra, som er minst like gode. Det bildet ble bare symbolet på alle bildene, kanskje fordi det kom rett før slutten på krigen, sier Pagter.
– Noen ganger forenkler vi det til at «dette bildet endret Vietnamkrigen». Nei, det bildet endret ikke Vietnamkrigen. Det gjorde en rekke protester, politikere som endret holdning, en masse soldater som vendte hjem og fortalte hvordan virkeligheten var. Dette bildet var ett ut av tusenvis av input som endret Vietnamkrigen.
– Vi må passe på å ikke forherlige at i gamle dager kunne bilder gjøre noe virkelig for verdensfreden, og bli lullet inn i en tro om at bilder ikke lenger gjør det. Slik er det ikke.
Ifølge Pagter er det kombinasjonen av mengde, dybde og seriøsitet på den informasjonen vi får, som endrer folkestemningen.
– Det er heller ikke én historie fra Gaza som forhåpentlig får endret Israels angrep. Derfor må vi heller ikke legge hele ansvaret over på én fotograf, ett bilde, én person. Det vil være fullstendig urealistisk og altfor tungt å bære.
Les også: Eksgeneral om Putins krig: – Ukraina kommer til å tape
Lidelse i mediene
Journalisten Arthur Lubow skrev i New York Times i 2022 at krigsfotografi har vært med på å endre perspektivet vårt. Fotografiene har tatt bort «romantikk og glamour» fra krigføring og i stedet vist oss gjørme, blod, skader og ondskap.
For helsearbeidere og NGO-arbeidere kan et uttrykk kalt «compassion fatigue» eller medfølelsestretthet slå inn. Det er i utgangspunktet når man blir tappet for emosjonell energi i håndteringen av andres smerte. Ifølge Nilsen kan også dette gjøre seg gjeldende hos publikum, hvis man blir eksponert for mye lidelse i mediene.
– Har man en nærhet til det som skjer, tror jeg man har et litt annet oppmerksomhetsspenn, for eksempel situasjonen i Ukraina for oss i Norge. Ser man veldig mange bilder av døende barn i Gaza, lukker folk kanskje øynene, fordi vi er oss selv nærmest og tenker mer på det som er lokalt, sier Nilsen.
Pagter forteller at bilder på 80- og 90-tallet av hungersnød i for eksempel Etiopia og Somalia skapte store reaksjoner i begynnelsen.
– Etter hvert som man blir eksponert for disse bildene flere ganger, blir man kanskje immun. Det er en ganske menneskelig egenskap. Vi klarer ikke å få inn for mange konflikter i hodet på en gang, som vi skal forholde oss til å løse.
Bilder av konflikter og ulykker har alltid eksistert, og de var ifølge Pagter like så voldsomme for hundre år siden.
– De tradisjonelle mediene er blitt mye mer påpasselig med å vise de mest voldsomme bildene. Så man finner de på andre plattformer. Utfordringen (med å bli immun, red.anm.) er mengden. Det er ikke bare døde barn i Gaza som blir fotografert, man så også døde barn fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig og i Vietnamkrigen.
Les også: Donald Tusk: – Nå lever vi i en førkrigstid
Kan bilder endre verden?
Nilsen tror absolutt ikke det. Men han trekker fram et eksempel på et dokumentarisk stykke arbeid i nyere tid som faktisk har gjort en forskjell. Det er Marcus Bleasdale sitt prosjekt om konfliktmineraler fra Den demokratiske republikken Kongo, hvor borgerkrig over kontroll og salg av mineraler til Vesten har kostet flere millioner mennesker livet siden 1990-tallet.
– Det er et ganske langt og tungt prosjekt hvor han har brukt 12 år av livet på å dokumentere alle disse små historiene fra folk som er berørt av konflikten.
Prosjektet ble en bok kalt «Rape of a Nation» som ble forelagt amerikanske kongressmedlemmer.
Dette førte til en lovendring som gjorde at alle amerikanske tech-selskaper måtte deklarere hvor mineralene deres kom fra. I 2014 annonserte tech-giganten Intel at alle mikroprosessorer skulle lages uten konfliktmineraler.
– Det er viktig hvordan man engasjerer seg, hvordan man går inn i historien med kameraet og hvordan man bruker dette dokumentet i etterkant. Det tror jeg kan beviselig gjøre en forskjell. I det kaoset av informasjon vi opplever på sosiale medier, tror jeg ikke et godt nyhetsbilde alene kommer til å endre verden.
Les også: To år siden invasjonen: – Kun ett ord kan beskrive det
Teknologi og vitenskap
I likhet med Nilsen vil heller ikke Pagter si at noe bilde har endret verden.
– Det er kanskje noen få bilder som har endret synet vårt på verden, men da handler det mer om teknologi og vitenskap, sier han.
Han trekker fram den britiske vitenskapsmannen Eadweard Muybridge, som på slutten av det 19. århundre beviste at en hest ikke rører jorden, når den løper. Det gjorde han gjennom et kamera.
– For eksempel kunne vi først se hvordan det ser ut på månen etter et bilde ble tatt. Hvis noen bilder har endret verden, er det fordi de er fullstendig unike. Men et enkelt bilde fra en konfliktsituasjon endrer ikke synet på hele verden.
For nesten 55 år siden tok amerikanske astronautene Buzz Aldrin og Neil Armstrong menneskehetens første steg på månen. Et kamera overførte øyeblikket føttene deres møtte månen, til 650 millioner mennesker.
Konspirasjonsteorier om hvorvidt månelandingen virkelig hadde hendt ble også basert på bildene tatt av Apollo-astronautene. Eksempelvis påsto noen at mangelen på stjerner var bevis på at det ikke var ekte. I tillegg ble det satt spørsmålstegn ved at det amerikanske flagget ser ut til å blafre i vinden, noe som ikke skulle være mulig på månen.
Blir vi i rommet, kunne vi før 2019 bare se indirekte bevis på eksistensen av svarte hull, når vi så stjerner gå i baner rundt bisarre objekter. Hittil trodde man at de var umulig å se.
Men mer en 200 forskere startet i 2017 å ta bilder av M87s svarte hull, og etter to år hadde de sammensatt bildene til dette ene.
Da bildet var ferdig, sa en forsker fra prosjektet at det nesten var ydmykende å se.
– Naturen har konspirert for å la oss se noe vi trodde var usynlig.
Les også: Dette er de norske, voldelige ekstremistene
Les også: Trumps eksrådgiver til Dagsavisen: Slik er han bak kulissene
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Hjelp oss å bli enda bedre. Delta i vår spørreundersøkelse
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
