– Vi føler oss mer som norske enn som flyktninger

– Vi føler oss mer som norske enn som flyktninger, sier Julia Favoritova til Dagsavisen, og viser rundt i leiligheten hvor hun og familien har slått rot.

Men historien bak er lang og smertefull.

I full fart måtte de forlate leiligheten i Kyiv da russerne inntok byen med sitt krigsmaskineri 24. februar i 2022. Etter en strabasiøs tur som blant annet inkluderte et opphold i en flyktningleir i Polen, kom de til Norge og Stathelle i Telemark i april.

Fant trygghet

Der, med utsikt over Trosbyfjorden, fant Julia, hennes to sønner Makar (15) og Ivan (12) Hrydkovets og moren Olena Favoritova (64) trygghet i sokkelleiligheten i huset til stortingsrepresentant og Frp-politiker Bård Hoksrud.

Nå har de flyttet fra sokkelleiligheten til leid leilighet i Stathelle sentrum.

I en leilighet de har skaffet på egen hånd, og som de selv betaler leie for.

Vi trives godt her, og har blitt tatt veldig godt mot, både av kommunen og de som bor her. Vi har alle fått gode venner fra nærmiljøet.

—  Julia Favoritova, ukrainsk flyktning

– Her ønsker vi å bli boende, sier Julia til Dagsavisen.

Leiligheten ligger rett overfor Stathelle sentrum og med gangavstand til guttas skole, og morens arbeidsplass i den lokale barnehagen.

– Vi trives godt her, og har blitt tatt veldig godt mot, både av kommunen og de som bor her. Vi har alle fått gode venner fra nærmiljøet, sier hun, og serverer ukrainsk bakverk og kaffe.

Stille reiser hun seg opp, henter mobilen og finner fram til bildemappen.

– Se her, sier hun, og viser fram flere bilder, som nylig ble tatt i Kyiv.

– Dette er tatt i det boligkomplekset hvor jeg har leilighet. Nå er det en venninne som bor i leiligheten, og for tre uker sidene traff russisk artilleri komplekset, sier hun og skroller videre.

– Her ser du hvor mange ruter som ble knust. Og det viser hvor uforutsigbar og meningsløs denne krigen er.

Paradoksalt nok er ukrainerne vant med luftvernsirene, tilfluktsrom og russisk artilleri.

– I første etasje var det en kafé, hvor rutene ble blåst ut. Her tettet de bare igjen med kryssfiner, og dagen etter var kafeen åpen som vanlig, sier hun.

[ – Vi venter hver dag på at krigen skal ta slutt ]

Vil greie seg selv

Julia og familien var blant de aller første ukrainske flyktningene som kom til Norge, og de ble tatt godt imot. Og siden de hadde kjente i Norge, og tilbud om et sted å bo, slapp de veien om flyktningmottak.

Rett etter at de kom til Norge begynte de på introduksjonsprogrammet for flyktninger. Først og fremst for å lære seg norsk.

– Å kunne språket i det landet man bor i er nøkkelen til alt, sier Julia, og får et anerkjennende nikk av eldstesønn Makar.

De to gutta hadde ikke vært lenge i Norge før de begynte på skolen.

– Neste år skal jeg begynne på videregående. Målet er å studere ved universitetet, sier Makar på nærmest feilfritt norsk.

I starten av oppholdet i Norge fikk de økonomisk støtte fra staten for å skape seg et liv.

– Nå trenger vi ikke så mye støtte lenger. Men det er en trygghet at Norge har så gode velferdsordninger. Både gjennom Nav, staten, kommunen og lokalsamfunnet. Men jeg innrømmer at det satt langt inne å gå og hente poser med matvare, sier hun ærlig.

Så, hvordan var det å etablere seg i Norge?

– For oss har det gått greit. Vi har hatt god hjelp, og vi det vi trenger her, sier hun.

Det vanskeligste med å etablere seg i et nytt land er å lære språket. Derfor var det noe av det første vi tok tak i da vi kom hit. For vi visste at krigen ville vare, og at vi kom til å bli her i Norge.

—  Makar Hrydkovets, ukrainsk flyktning

– Det vanskeligste med å etablere seg i et nytt land er å lære språket. Derfor var det noe av det første vi tok tak i da vi kom hit. For vi visste at krigen ville vare, og at vi kom til å bli her i Norge, skyter Makar inn.

I løpet av 2024 regner norske myndigheter med at det vil være rundt 100.00 ukrainske flyktninger i Norge. Siden begynnelsen av 2022 har 72.623 personer søkt om kollektiv beskyttelse i Norge.

Flyktninger som deltar i introduksjonsprogrammet har rett på introduksjonsstønad. Stønaden er på 2G i året, som nå betyr 237.240 kroner. Hvis man deler dette på 12, får man 19.770 kroner. De som er under 25 får utbetalt to tredjedeler av beløpet, altså 158.600 kroner i året.

– Tror du det er lettere for ukrainere å komme til Norge som flyktninger, enn for eksempel syrere eller afghanere?

– Ja, det tror jeg nok. Det skal ikke være slik, men vi er lik nordmenn på mange måter. Vi ser ut som dere, og vi har på mange måter den samme europeiske kulturen, sier Julia.

[ Les også: Første jul i nytt land ]

Kunst

Etter introduksjonsprogrammet var Julias mor Olena i praksis i en barnehage, hvor hun nå har fått fast jobb. Julia selv hadde sin praksis ved Universitetet på Notodden, innen forskjellige kunstfag.

– Jeg driver og søker jobber, og håper at det snart dukker opp noe. Jeg har lyst til å jobbe med faget mitt, som er kunst, sier Julia.

Julia har arbeidserfaring innen grafisk design, reklame, utstillinger, markedsføring, salg av kunstmateriell og organisering av kunststudioer og kurs siden 1996.

– Jeg er stor fan av trearbeid og glassgravering ved hjelp av elektroverktøy, og har hatt flere kurs her i Norge. Jeg har også planer om en utstilling her i Stathelle, og jeg har kommet i kontakt med flere lokale kunstnere, sier hun med et smil.

Selv om det der trekunst som står hennes hjerte nærmest, er hun åpen for andre typer jobber.

– Jeg har mest lyst til å jobbe med faget mitt, som er leder innen kunst, kultur og kreative prosjekter, sier Julia.

– Eller jeg kan jobbe med tolkning. Det er mange flyktninger som trenger hjelp til å oversette. Jeg er også villig til å flytte på meg, om den rette jobben skulle dukke, opp, sier hun.

De to årene i Norge har hun og familien brukt godt, for å integrere seg på best mulig måte.

– Akkurat nå går jeg på kurs for å lære prosjektledelse. Så jeg har travle dager, sier hun.

Besøket hos Julia og familien i Stathelle er tredje gang vi har møttes for å snakke om livet etter Ukraina. En gang har intervjuet blitt gjort på telefonen. Første gang, snakket vi engelsk, men nå går intervjuet på norsk.

På godt norsk.

[ Les også: Julias liv gikk fra idyll til flukt: – For første gang på en måned sover jeg godt om nettene ]

Savner lite

Fortsatt har hun faren og broren sin hjemme i Ukraina. Planen er at faren skal komme på besøk til sommeren.

– I dag foregår kontakten gjennom sosiale medier og FaceTime, sier Julia, som savner familien i hjemlandet.

– Vi bor på et lite sted nå, og det er litt kjedelig her. Vi kommer fra Kyiv, som er en stor by. Men det går greit, og vi trives godt i Stathelle. Vi har fått mange venner her, og folk hilser når du treffer dem på gata. Det gjør de ikke i samme grad i storbyer. Og skulle vi ha behov for konserter, teater, eller restauranter kan vi dra til Porsgrunn eller Skien. Oslo er heller ikke langt unna, sier hun med et smil.

Som ukrainsk flyktning har Julia og familien krav på støtet fra staten. Men hun vil helst greie seg selv, uten å belaste den norske staten.

– Vi ønsker å være en ressurs for Norge. Vi ønsker å gi tilbake på det som Norge investerer ved å ta oss imot. Vi ønsker å betale skatt, sier Julia med en sikker mine.

Daglig kommer det ukrainske flyktninger til Norge. Ikke alle har de samme ressursene og egenskapene som det Julia har.

– Er det lettere å etablere seg på et lite sted som dere har gjort, fremfor å komme til en stor by, som Oslo?

– Alle ting har fordeler og ulemper. Men alt er opp til en selv. Selv er jeg optimist, og velger å se muligheter og positivt på ting, sier hun.

– Ved matutdelingen ved Fattighuset i Oslo sier de at 70–80 prosent av de som står i kø for å få matvarer er ukrainske. Hva tenker du om det?

– Mange som kommer hit kommer med ingenting, og må starte helt på nytt. Da er det bra at hjelpeapparatet i Norge er så bra som det er. Men vi er alle forskjellige. Jeg tror at eldre flyktninger trenger mer hjelp enn yngre. Men jeg har ikke hørt om noen ukrainske flyktninger som bor på gata, sier hun.

[ Les også: Ekspert: Dette er den største pensjonsfella i 2024 ]

Bytter språk

Julia og familien er vokst opp med russisk som morsmål. Et språk og en kultur de nå ikke ønsker å identifisere seg med.

– Jeg tror at nesten alle mine venner har byttet fra russisk til ukrainsk. Selv byttet jeg til ukrainsk i 2016, da jeg begynte å jobbe for en ukrainsk bedrift i Kyiv. Nå er det blitt et prinsipp for oss å ikke snakke russisk, sier Julia alvorlig.

– Jeg kan både russisk og ukrainsk, men jeg har aldri hatt russisk på skolen, skyter Makar inn.

– Nå som det er krig, bruker vi et språk som identifiserer oss. Da er russisk uaktuelt, sier Julia.

– Mener dere at det norske myndigheter gjør for ukrainske flyktninger er bra nok? Er det noe de burde gjort annerledes?

– Nei, egentlig ikke, sier Makar etter en liten tenkepause.

– Kanskje at norske myndigheter ser oss i et litt lengre tidsperspektiv. Hva vi kan bidra med om fem eller kanskje ti år. De må se oss som en ressurs, noe jeg også tror de gjør. De planlegger ikke bare for ett år, sier Julia.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at etter Polen, og Litauen er det flest innvandre med bakgrunn fra Ukraina i Norge. Kommer det like mange ukrainere som antatt i løpet av året, vil ukrainere være den største gruppen.

– De fleste har høy utdanning, og vi liker å jobbe. Og de fleste som kommer hit har barn. Norge må se på oss som en ressurs, sier Julia.

I fjor oppga én av fem ukrainere at de ønsket å bli værende i Norge etter krigens slutt. Det viser en rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi). Siden Russlands fullskalainvasjon i Ukraina 24. februar 2022 har nesten 69.000 ukrainere fått innvilget kollektiv beskyttelse i Norge (januar 2024).

– Når krigen en gang er over, tror du mange vil vende tilbake til hjemlandet?

– Jeg kjenner mange flyktninger i Norge. De fleste er kvinner med barn, og mange av dem er skilt, eller har ikke noen ektemann. For dem er det vanskelig å flytte tilbake, sier hun.

[ Les også: Birte: – Uten dette tilbudet så hadde jeg ligget og sovet hele dagen ]

Kortsiktig plan

– Min første plan var å være her over sommeren, men krigen har bare fortsatt. Nå føler vi oss som en del av det norske samfunnet, og vi føler oss mer som nordmenn enn som flyktninger. Vi har ingen planer om å vende tilbake, gjentar Julia.

Nå har mange ukrainere bodd i Norge i to år, og mange har barn som går i norsk barnehage og på norsk skole. De er på mange måter blitt norske, og har ikke lenger den samme tilknytningen til Ukraina.

– Av de som velger å forlate Norge når krigen er over, vil nok mange velge Polen. Da har de kort vei til Ukraina, hvor de kan besøke venner og familie, tror Julia.

– Og jeg tror at mange av de som kom hit som flyktninger, og som blir boende, vil være viktige bidragsytere til det norske samfunnet om fem år, sier hun.

– Nå har snart krigen vart i to år. Har dere noe snarlig håp om en ende?

– Vi håper selvfølgelig at den tar slutt i morgen. Men det er vanskelig å si. Men jeg tror ikke på en snarlig slutt, sier hun.

Selv om krigen skulle ta slutt, er hun usikker på hva slags samfunn Ukraina vil være.

– Det vil ta lang tid å bygge opp. Det er en regning Russland må ta, sier Julia.

– Det viktigste er fred og trygghet. Det hjelper ikke med våpenhvile. Først da kan vi få fred og trygghet, sier Julia Favoritova og sønnen Makar.

[ Les også: Spilte ufrivillig russisk rulett  ]

[ Les også: Oslopolitiker: Vil utsette elbilkravet til 2027 ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen