Arbeiderklassen er ikke så hvit lenger

– Hva er din viktigste sak her i verden?

– For meg er det jo antirasisme, både lokalt og internasjonalt. Man blir ikke kvitt rasisme i Europa eller der mennesker fra det globale sør er i minoritet, før man også har en helt annen respekt for det globale sør. Tidligere kolonier betaler fortsatt for at de har fått lov til å være kolonialisert. Innen man får gjort noe med det perspektivet, så får man ikke gjort noe med rasisme her.

– Hvordan gjør man det da?

– Å bygge en folkebevegelse mener jeg er det viktigste her. Kvinnebevegelsen og den skeive bevegelsen har oppnådd mest med å samarbeide på tvers av partilinjene. Med et sosialistisk utgangspunkt mener jeg at man lokalt må skape identitet, både som antirasist, men også som afro-norsk eller asiatisk-norsk. Det gir mulighet til å skape en antirasistisk bevegelse.

– Kan sånt dytte folk vekk, også?

– Det er ulike identiteter i arbeiderklassen. Venstresiden må ta i seg minoritetsperspektivet og gjenkjenne den nye arbeiderbevegelsen. Klasseskillet blir mer og mer et raseskille. Over 50 prosent av de som lever i fattigdom har innvandrerbakgrunn. For å kunne løfte problemstillingene må man se ulikhetene.

– Og jeg som trodde arbeiderklassen bare er hvite, heterofile menn med hjelm!

– Det er jo de også. Men de er kanskje ikke fra Norge de heller. Folk fra Øst-Europa utsettes også for diskriminering. Men renholderne. Serviceyrkene. Det er jo arbeiderklassen i dag. Det er ikke så mange industriarbeidere i Norge som det en gang var. Det finnes dessuten ikke ledere med minoritetsbakgrunn.

– Hva mener du er venstresidens viktigste utfordring?

– Å se minoritetene innenfor de undertrykte. At det ikke alltid trengs like midler for å løfte alle. Historien til både kvinnebevegelsen og den skeive bevegelsen viser at man må se de ulike behovene for å kunne løfte gruppene. Ulike virkemidler for ulike typer undertrykking.

---

Veien videre for venstresida

• Norge har et historisk rødt storting, men hva kjemper det egentlig for?
• Venstresiden taper samtidig oppslutning ved valg, og sliter med sin troverdighet som et reelt alternativ til sentrum/høyresiden.
• «Vi kommer ikke unna at vi ikke har et tydelig nok politisk prosjekt. Vi har mange gode enkeltsaker som jeg er stolt av. Men det tydelige prosjektet og fortellingen om hvor vi skal – den er vi nødt til å bygge, har AUF-lederen sagt.
• Så hva bør være det neste store prosjektet på venstresiden?
• Dagsavisen snakker med spennende stemmer for å finne en ny retning for venstresida i norsk politikk.
• Les flere saker i serien «Veien videre for venstresida».

---

– Hvordan går det med venstresiden nå om dagen, synes du?

– Jeg synes det ser bra ut på grasrotnivå. Det er en oppvåkning av solidaritet, med Palestina-demonstrasjonene og Pride. Det er en oppvåkning i solidaritetsarbeid som jeg har savnet siden 80-tallet og kampen mot apartheid. Men ting er for fragmentert.

– Kan vi sette likhetstegn mellom venstreside og antirasisme?

– Nei, det er jo mangel på representasjon på venstresida også. Det er lite tydelighet i den offentlige debatten i spørsmål om diskriminering. Der er det jo stort sett folk med minoritetsbakgrunn som tar det opp.

[ Hvorfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene? Nå tror forskerne de vet svaret ]

– Hva bør være venstresidas neste store prosjekt?

– På kort sikt må vi ta tak i barnefattigdommen, den rammer særlig minoritetene hardt. Sosiale ytelser må målrettes. Og så er det jo arbeid. Man må ha mye mer fokus på økonomisk likestilling knytta til arbeid. Kvinner tjener 87 prosent av en mann. En person med innvandrerbakgrunn tjener 81 prosent av det en majoritetsperson tjener. Det er der det store problemet er.

– Hvis du skulle gjøre ett enkelt grep? En velferdsreform?

– Differensiert barnetrygd. Den må heves betraktelig for folk som lever i fattigdom. Det er et kjapt grep man kan gjøre. Veldig mange setter barnetrygden på konto, og ikke trenger den. Man sender penger til folk med god råd og toppskatt, mens andre med én arbeiderinntekt på en stor familie får samme barnetrygden.

– Er det ikke bra med universelle rettigheter, da? Hvis middelklassen også får barnetrygd står den tryggere og er lettere å slåss for?

– Det blir som om folk som ikke blir syke er uinteressert i gratis helsetjenester. At folk som ikke har barn skulle være uinteressert i gratis barnehage. Det blir en meg selv-tanke som jeg ikke forbinder med venstresida.

[ CIA-sjefens Ukraina-advarsel: – Det vil være en historisk tabbe ]

– Hvordan ser du for deg morgendagens samfunn?

– Det må jo være at vi greier å stoppe den veien vi er på nå, mot økte forskjeller og klasseskiller. Det er det viktigste. Mer kortsiktig er det at vi samler en politisk bevegelse som kan jobbe for økonomisk likestilling i Norge. Og at vi får et par, kanskje fem, toppledere i stat og kommune med minoritetsbakgrunn.

– Hvem ser du opp til, politisk?

– For å si det sånn, altfor mange menn på venstresida har hatt altfor mange gode tanker og ideer, men har endt opp med å gjøre teite ting når de faktisk har fått makt. Jeg har et filosofisk forbilde, Frantz Fanon. Han skriver om hvorfor man skal gjøre væpnet motstand mot undertrykking. Og kanskje Malcolm X, eller el-Hajj Malik el-Shabazz, som han kalte seg etter at han sluttet å være Malcolm X.

---

Hatem Ben Mansour

• Daglig leder for Antirasistisk senter.
• Jurist, utdannet ved Universitetet i Oslo.

---

– Hvor får man oppnådd størst endringer? I et politisk parti, en fagforening eller i et demonstrasjonstog, annet?

– Med folkebevegelse og kjøttvekt. Man kommer ikke noen vei, heller ikke innenfor venstresida, uten å ha antall.

– Hva er ditt forhold til arbeiderbevegelsen? Kjenner du deg hjemme i den?

– Det må være et tja. Jeg har vært med i LO siden jeg var 19. Men har ikke vært veldig aktiv. Jeg opplever jo at også fagbevegelsen er litt lite mangfoldig, selv om det er noe de jobber med. Faren min ble kasta ut av Tunisia fordi han var politisk opprører på slutten av sekstiåra, så jeg kommer fra en politisk familie.

– Så du meldte deg inn av plikt som tenåring?

– Nei, det var av behov, da jeg var soldat i Kosovo i 1999. Man melder seg jo inn i fagforening. Jeg ser styrken i kjøttvekta.

– Går dette bra til slutt, tror du?

– Jeg er veldig sikker på at det går framover. Vi har samtaler og diskusjoner nå som ikke hadde hatt for ti-femten år siden. Anti-woke, for eksempel. Vi ville ikke vært i nærheten av den samtalen en gang for ti år siden. Da var strukturell rasisme helt utenfor folks bevissthet.

– Samtidig har vi Trump?

– I faser med endring får man alltid konservative krefter som ønsker å holde den endringen igjen.

– … Men venstresida vinner til slutt?

– Ja. Det globale sør er stort. Folk flest ønsker at flest mulig skal ha det bra. Og med globaliseringa tror jeg man greier å se flere og flere som sin flokk. Derfor tror jeg til slutt det går bra og at vi vinner.

[ Veien videre: Mener venstresida svikter trans-saken ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen