– Venstresida har i liten grad et stort, felles prosjekt

– Hva er din viktigste sak her i verden?

– Det er at vi skal skape det gode frie, livsbejaende (som sier ja til livet, som alltid fremhever de gode sider ved livet, som tenker og føler optimistisk) samfunn, der alle kan leve i tråd med planets tålegrenser. Men da må politikerne passe på at ingen tar en så stor bit, eller at ingen tar alt, men passer på at det er nok til alle. I dag så ser vi at i skjæringspunktet mellom klima og naturkrise, står overforbruket. I den offentlige debatten er forbruket individualisert, hvor ansvaret legges på den enkelte. Politikerne må legge til rette til at folk lever godt med lavest mulig utslipp. Det må for eksempel bli billigere å ta tog enn fly, og det må bli billigere og reparere enn å kjøpe nytt.

---

Veien videre for venstresida

• Norge har et historisk rødt storting, men hva kjemper det egentlig for?
• Venstresiden taper samtidig oppslutning ved valg, og sliter med sin troverdighet som et reelt alternativ til sentrum/høyresiden.
• «Vi kommer ikke unna at vi ikke har et tydelig nok politisk prosjekt. Vi har mange gode enkeltsaker som jeg er stolt av. Men det tydelige prosjektet og fortellingen om hvor vi skal – den er vi nødt til å bygge, har AUF-lederen sagt.
• Så hva bør være det neste store prosjektet på venstresiden?
• Dagsavisen snakker med spennende stemmer for å finne en ny retning for venstresida i norsk politikk.
• Les flere saker i serien «Veien videre for venstresida».

---

– Så du mener vi lever over evne her i Norge?

– Absolutt. Om alle i verden skulle levd som nordmenn hadde vi trengt mellom 3–4 jordkloder. Men det er store forskjeller mellom hvor mye folk slipper ut. Våre undersøkelser viser at hvis de 20 prosenten som tjener mest reduserte sine utslippsnivå til snittet av resten av befolkningen, ville vi kuttet utslippene med 19 prosent innen 2030. De som tjener mest, forbruker en uforholdsmessig stor del av karbonbudsjettet. Det er et politisk ansvar å ta tak i det.

– Er klimasaken viktigere for venstresiden enn høyresiden?

– Nei, det opplever jeg ikke. Det som har skjedd i norsk politikk de siste 10 årene, etter at MDG kom på banen, er at alle partiene må konkurrere om en troverdig klimapolitikk. I 2017-valget så vi at Høyre ble opplevd som partiet med størst sakseierskap på klima. I 2021 hadde dette endret seg, men blant Høyre og Venstres velgere er det mange med et klimaengasjement. Etter to år i regjering hvor klima- og natur ofte kommer tapende ut, vil jeg si at Ap har en jobb å gjøre, for å få opp legitimitet sin i klima og miljøpolitikken.

Selv om Hurdals-plattformen hadde mange gode mål og ambisjoner, ser vi gang på gang at natur og klima taper i de konkrete sakene.

—  Anja Bakken Riise, leder av FIVH

– Hva mener du med det?

– Mye går feil vei. Selv om Hurdals-plattformen hadde mange gode mål og ambisjoner, ser vi gang på gang at natur og klima taper i de konkrete sakene. Stadig mer oljeleting, den katastrofale åpningen for å lete etter mineraler på havbunnen og en politikk som nesten er blottet for å hjelpe deg og meg om å ta mer miljøvennlige valg, er eksempler på det.

– Men er klimasaken en sak som hører til på venstresida?

– Jeg vil helst den skal tilhøre alle, og jeg tenker at det er bra at flere partier konkurrerer om å være best på klima. Jeg spør meg likevel hva som er forskjellen på Høyre og Ap i klimapolitikken. Der er veldig like. Jeg skulle gjerne sett en tydeligere profil forskjellene mellom de såkalte styringspartiene på høyre- og venstresiden.

– Vil du si at internasjonal solidaritet er en slags kjerneverdi på venstresida?

– Ja, jeg vil si det. Jeg tror vi er mange som opplever verden som mørk akkurat nå, med krigene på Gaza og i Ukraina. I møte med disse kjenner i alle fall jeg et savn etter tydelige politiske ledere som kan gi fremtidshåp. Som da Gro (Harlem Brundtland), møte med apartheidregimet i 1987, sa at «Vi må gjøre det tydelig for regimet at verden utenfor ikke vil godta at undertrykkelsen fortsetter». Det er en type stemme jeg savner i verden i dag. I den urolige verden vi lever i må vi støtte opp om felles premisser, folkerett og internasjonal rett.

---

Anja Bakken Riise (37).

• Kommer fra Tromsø.
• Leder av Fremtiden i våre hender.
• Tidligere byrådssekretær for daværende miljø og samferdselsbyråd Lan Marie Berg (MDG).
• I 2021 ga Riise ut boka «Mitt klimaregnskap» på forlaget Res Publica.
• Har studert utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

---

– Hva er den viktigste utfordringen for venstresida?

– Jeg er rett og slett bekymret over at vi ikke i tilstrekkelig grad tar inn over hvordan klima og naturkriser kan påvirke det internasjonale samfunnet. Fra hetebølger og beredskap, til matkriser og flyktningstrømmer, alt dette vil legge et stort press på internasjonale institusjoner og samarbeid. Da er det synd at venstresiden i Norge er fragmentert, og i liten grad har et stort felles prosjekt, med tydelige løsninger for den verden vi lever i.

Det er klart at med den sittende regjeringa har det blitt mer fokus på personkriser enn politikk, det er veldig uheldig.

—  Anja Bakken Riise, leder av FIVH

– Hvordan går med venstresida om dagen, synes du?

– Det er klart at med den sittende regjeringa har det blitt mer fokus på personkriser enn politikk, det er veldig uheldig. Samlet sett opplever jeg også den større venstresiden som fragmentert.

[ – Det haster med å heve levestandarden til de som har minst ]

– Hva bør være venstresidas neste store prosjekt?

– Når jeg snakker med unge i dag, sier nesten alle at de er bekymret for fremtida. Jeg tror, særlig med tanke på klima og natur, at vi trenger mer handling. Folk må tro på at politikk virker. Dernest må vi få samling i bånn, og se at klima og natur i sammenheng på hvordan vi skal leve gode liv. Vi må se arbeidsplasser, lokalsamfunn, klima og natur i sammenheng. Det er tendenser til å sette dette opp mot hverandre, og inntjening og natur opp mot hverandre. Styringspartiene, og andre må komme med tydelige planer på hvordan vi skal leve gode liv og tjene til livets opphold uten at det går utover planetens tålegrense.

– Hvordan ser du for deg morgendagens samfunn?

– Det spørs hvilken dag du spør meg på. I disse dager veksler det mellom lys og mørke. Og jeg kan synes at det er mer vanskelig å finne håp, enn det jeg vanligvis gjør. Jeg tror at hvis vi setter søkelys på fellesskapsløsningen, kan vi lage et samfunn som er bedre enn det vi har i dag. Som godt utbygde, gratis kollektivsystemer som tar oss effektivt og sømløst dit vi skal. Drømmesamfunnet er et samfunn der vi jobbe mindre, men lever mer. Ny teknologi som KI (kunstig intelligens) og automatisering kan bidra til å ta unna tunge løft og kjedelige oppgaver, mens folk flest kan bruke mer av våre menneskelige egenskaper, som empati, omsorg og kreativitet. Et slikt samfunn kunne jeg ønske meg.

– Hvem ser du opp til, politisk?

– Jeg ser veldig opp til den amerikanske poeten og borgerrettsforkjemperen Audre Lorde. Hun var grunnleggende politisk, og viste oss hvordan man kan være et helt menneske – å være både ærlig, sårbar og tøff.

– Ingen her hjemme som når opp?

– Det må jeg tenke litt på..... Ina Libak, tidligere AUF-leder, var også en som evnet å være både knallhard på å stå opp for det hun mente var rett, og samtidig være både ærlig og empatisk. Hun lot jeg meg inspirere av.

– Men hvor får man oppnådd størst endringer, i et politisk parti, en fagforening, eller ved å gå i demonstrasjonstog?

– I en skjønn forening. De store politiske endringene er de som flytter verden, og de kommer ikke av seg selv. Derfor trenger vi at folk engasjer seg, i fagforeningen, melder seg inn i en miljøorganisasjon, påvirke politikken på ulikt vis.

[ Mener at venstresida må gi folk håp ]

– Hvordan er ditt eget forhold til arbeiderbevegelsen? Kan du for eksempel første vers av «Internasjonalen» utenat?

– Jeg fikk min politiske oppvåkning i en fagforening, som tillitsvalgt i Handel og Kontor, da jeg jobbet for H & M i Tromsø. Fagbevegelsen er helt avgjørende for et egalitært samfunn, og vi har utstrakt samarbeid med fagforeninger i for eksempel Bangladesh. Dessverre opplever jeg tidvis at deler av fagbevegelsen i Norge ikke går langt nok i å komme med løsninger i forhold til natur og klima, der trenger vi at flere gode krefter trår til. Når det gjelder «Internasjonalen», så må jeg innrømme at jeg ikke tar første verset på rams, men jeg hiver meg med på refrenget.

– Men hvordan tror du dette går til slutt, med venstresida og med verden?

– Med situasjonen i verden i dag, er det vanskelig å være optimist. Men jeg har troen på folk, på hva vi kan få til når vi engasjerer oss sammen. Med Jan Erik Volds ord, det er håpløst og vi gir oss ikke. Om venstresiden skal lykkes, må løsningene på klima- og naturkrisen prioriteres høyere, og folk må tas med i løsningene som tegnes opp. Folk flest må få en tro på at det samfunnet vi skal bo i i fremtiden er godt og trygt, og at det å leve på en bærekraftig måte er mulig for alle.

– Så Norge bør ta større ansvar for verden?

– Når det kommer til miljøfotavtrykket vårt er det i alle fall ingen tvil om at vi slipper ut mer enn vår rettmessige andel tilsier. Vi har et historisk ansvar for å ha bidratt til klimakrisen, derfor bør vi gå foran i å kutte utslipp raskt og effektivt, og bidra med løsninger som resten av verden kan dra nytte av.

[ Veien videre for venstresida ]

[ Kjemper for Gaza, ser opp til Sør-Afrika ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen