---
Hvem: Linn Stalsberg
Hva: Journalist, spaltist i Dagsavisen og forfatter.
Hvorfor: Har skrevet boka «Krig er forakt for liv. Et essay om fred».
---
Hei Linn, hva var det som gjorde at du valgte å skrive om fred og krig akkurat nå?
– Dette er et tema som jeg har vært opptatt av i mange år, men alt som har handlet om fred har jo ikke vært så innmari populært å skrive om. Unntaket var i 2003. Da var vi mange som prøvde å stanse krigen mot Irak. Da fikk vi et oppløft for fredssaken, men siden da har det vært vanskelige å løfte opp debatten om fred. Så kom Russlands angrep på Ukraina og jeg reagerte på mangelen på debatt om andre løsninger enn krig. Jeg hadde nok mer tillit til offentligheten, men ble overrasket over hvor vanskelig det var å komme med innspill. Debatt om fred var nødvendigvis ikke i vinden.
Du har tidligere uttalt at det virker som at fred ikke er et mål lenger. Hvordan har vi havnet der?
– Dette er utrolig komplekst. Det å ha tro på pasifisme eller å ha andre meninger blir liksom avvik. Militariseringen har sneket seg inn i vårt samfunn. Når vi fikk kvinnelig verneplikt så aksepterte vi det. I tillegg har det blitt et slags glansbilde der det er tiltrekkende og tøft med militæret. Noe man også har blitt pepret med i populærkulturen som vist i blant annet ulike serier og filmer. Og så er det markedskrefter i militærindustrien som tjener på at verden ruster opp, for eksempel.
Men de fleste av oss ønsker jo ikke krig?
– Ja, og det skriver jeg også i boka, de fleste ønsker ikke det. Ingen vil leve med bomber over hodet. Alle vil ha en levende jordklode. Alle vil jo at deres barn skal vokse opp med sunn natur, men likevel har vi ikke en politikk som satser på det. Vi utvinner oljen. Vi fortsetter med forbrukersamfunnet vårt. Så det betyr at det er mange som vil ha det slik for ellers så hadde vi ført en annen politikk. Det er jo fordi det er motkrefter. Hvorfor er det slik at vi satser mye på opprustning? Og bruker mindre ressurser på å fremme fredsarbeid.
Men er det ikke nødvendig å for eksempel hjelpe Ukraina med våpen og ressurser mot stormakten Russland?
– Det vil jo ettertiden vise, men hvis vi snakker nå om hvordan det går, så går det jo ikke spesielt bra. Når vi sender våpen så må noen bruke de. Det er slik at Ukraina som Russland har verneplikt, og det er jo ikke sånn at det står unge gutter og jenter i kø der borte nå og drømmer om å komme til fronten. Tvert imot, så vil de ikke og de er redde. Det er et dilemma nå for Ukraina, skal de tvinge ungdommene sine inn i noe som etter hvert blir den sikre død? Det er mange dilemmaer i å stå på fredslinjen, men disse dilemmaene skulle jeg ønske at Nato og alle land som har våpen også diskuterer. Jeg ønsker at vi skal snakke mer om dette og bli sintere når man ser andre ruste opp. De fleste som ikke ønsker krig vet at noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å ty til våpen, men dette skal da være et nederlag etter flere forsøk på andre løsninger.
[ Nato-topp: Alle må være forberedt på krig ]
Hvilken andre alternativer enn krig har man?
– Det er å se hvilket mål man har. Skal man gjøre krig mer human og regelstyrt, eller har man som mål å få slippe all krig? Der virker det som verdenssamfunnet i stor grad er enige om punkt én. Men jeg tenker at målet må være å få slutt på all krig. Før var nedrustning i mange år høyt på agendaen også i Norge. Det var nedrustningskonferanser og det ene og det andre. Det må igjen høyt opp på agendaen, og verdens ledere må få press fra oss på å ruste ned.
– Det som er faren og som man ser fra historien, er at så lenge det fins våpen, så kommer de til å bli brukt. Det er som om man har en verktøykasse, og så tar man de verktøyene som ligger der. Har man kassen full med våpen så tenker man «ja, da bruker vi det», men om kassen er full av diplomater, så setter man i gang fredsprosesser. Istedenfor viser vi ved Nato-øvelser hva vi er i stand til å utføre. Det skulle heller ha vært at vi kastet inn penger i dialogarbeid. Om det da ikke fungerte så må man ty til vold. Da skal det være et nederlag, der verdensledere har prøvd det de kan. Krig er en dyp tragedie.
Hva kan man gjøre for å promotere fred?
– Det første skrittet for meg i hvert fall, og det er derfor jeg skrev denne boken, er at jeg ønsker at de som tror på fred eller andre løsninger enn krig må få mer selvtillit. De må vise sitt sinne mot krig. Det har manglet i denne debatten, fordi en krig betyr å sette menneskeliv i risiko.
Det er flere som reagerer på at vi som er kjent som «fredsnasjonen» og deler ut fredsprisen, men på den andre siden selger vi våpen. Hva tenker du om Norges rolle i de krigene verdenssamfunnet befinner seg i?
– Det er jo vestens hykleri. Vi snakker om demokrati og frihet, som vi gjerne vil ha som en eksportvare, mens man i den faktiske politikken driver med ting som skaper krig og uro i andre land. Det er en kognitiv dissonans mellom hva politikere sier. Dette er en av årsakene til at man får konspirasjonsteorier og mistillit til folkevalgte. Det er kjempefarlig, vi mister tilliten til demokratiet og de folkevalgte, fordi forskjellen mellom det som blir sagt og det som gjøres er så stor. Jeg tror at vi må begynne å snakke sant om oss selv. Vi har nok ikke alt på stell, men vi må forholde oss til virkeligheten.
Da må vi over til noen faste spørsmål. Hva er det du angrer på i livet?
– Oi, det krever to flasker med vin og en natt for å svare på. Hehe, nei da det er ikke mye, men kanskje litt sånn småting, ting som jeg har sagt eller gjort som har kommet ut feil. Ellers prøver jeg å være grei mot meg selv og tilgi.
Hva gjør deg lykkelig?
– Når livet er på stell, barna mine har det bra. Altså øyeblikk der man slipper å være bekymret for noe.
Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?
– Jeg har to tenåringsgutter og tro det eller ei men dette spørsmålet diskuterer vi nesten en gang i måned og reflekterer masse over det. Om jeg skulle ha hatt en superkraft selv om det er mange å velge mellom, så hadde det blitt at jeg kunne huske alt jeg leste. Jeg er veldig glad i å lese men klarer å glemme det ganske fort.
[ USA: Tostatsløsningen er eneste farbare vei til fred ]
Har du en barndomshelt?
– Den var vanskelig. Altså, det beste stedet på jorden var hos farmor. Så hun var en type helt da, men i tenårene så var det Morten Harket.
Hva kunne du tenkt å gå i demonstrasjonstog for eller imot?
– Det er mye, men våpenhvile i Palestina og Ukraina. Alt i miljøbevegelsen og antirasisme.
Hvem kunne du tenkt å sitte fast i heisen med?
– Det må bli mine to tenåringsgutter. De er så travle så det hadde vært fint å få litt tid sammen.
