«Makta»: Gro og Kåre er tilbake

– Det at Kåre Willoch konsekvent omtalte Gro Harlem Brundtland som «fru Brundtland» når de møttes til debatt, det reagerte hun jo kraftig på, sier historiker Einar Lie til Dagsavisen.

– Det er litt uklart om dette bare var Kåre Willochs spissfindige, eleverte måte å snakke på, eller om han var bevisst på at det skapte irritasjon hos motparten. Men at han etter hvert ble oppmerksom på effekten av denne debattformen, det tror jeg ikke det er noen tvil om, sier Lie.

Han er i ferd med å skrive en politisk biografi om Kåre Willoch, Høyres sterke lederskikkelse på 1970- og 1980-tallet, og Norges statsminister i årene 1981 til 1986. Willoch døde i 2021, 93 år gammel. Men i to episoder i andre del av NRK-serien «Makta» er han spill levende i Thorbjørn Harrs skikkelse, som Brundtlands politiske hovedmotstander under stortingsvalgkampen høsten 1981. Både i episodene «Bli kvitt a’» og «Flodhesten» blir det mye Gro og Kåre i monitor.

Norge delt i to

Høsten 1981 var Gro en fersk statsminister og en like fersk Ap-leder, mens Kåre var en over ti år eldre, rutinert stortingspolitiker og statsministerkandidat fra Høyre. Både Gro og Kåre kjempet for å bli Norges neste statsminister, og debattmøtene mellom de to frontfigurene for de to største styringspartiene har blitt legendariske i norsk politisk historie. «Gro & Kåre-debattene» på TV og radio var et begrep på 1980-tallet, og det politiske Norge delte seg gjerne i to: De som heiet på Gro, og de som heiet på Kåre.

De som heiet på Gro, mente at den pent kledde, klassiske høyremannen Kåre kunne erte på seg en stein med sin nedlatende, men samtidig elskverdige «fru Brundtland»-holdning. De som heiet på Kåre, lo godt av at Gro ble tydelig sint og lot seg erte, noe man gjerne kunne se av de hissige, røde flekkene hun fikk på halsen. Det hjalp ikke stort at Gro i likhet med Kåre kom fra Oslo vest, hun fra Bygdøy, han fra Bestum. Dette ble uansett politisk kulturkollisjon i beste sendetid, mellom en middelaldrende mann i 50-årene og en god del yngre småbarnsmor.

[ Hvem er hvem i Makta ]

Politisk ping-pong

Lie sier at det ikke er noen tvil om at Willoch var den helt dominerende skikkelsen i Høyre på den tiden, selv om han ikke var partileder lenger, samtidig som han også var den helt opplagte statsministerkandidaten på borgerlig side.

– Han var respektert i alle partier, men ikke nødvendigvis så godt likt, sier Lie til Dagsavisen.

– Hans forse var han at var en smart, skarp, dyktig, fryktløs og vel forberedt debattant, og allerede på dette tidspunktet, i stortingsvalgkampen 1981, var han også en veldig rutinert debattant. Han hadde en borgerlig form og en insisterende stemme, på overflaten vennlig og elskverdig, men samtidig spiss og flink til å sette folk på plass, mener Willoch-biografen.

– Han var ekstremt flink i det Høyres fremste kulturpolitiker Lars Roar Langslet kalte «det politiske ping-pong»: Han briljerte i hurtige debatter med hurtige replikker, både i Stortinget og i andre debatter. Han kan også sammenlignes med en flink sjakkspiller i et slag lynsjakk: Han tenker raskt, men vet også av erfaring hvordan man skal flytte brikkene slik at den andre havner i en situasjon der man taper brikker og dermed spillet. Han behersket også TV- og radiomediet veldig godt, sier Lie.

– Han hadde allerede levd i tre tiår med denne typen debatt, mens Brundtland var nokså fersk. Willoch lot seg aldri vippe av pinnen, han hadde en kjølig ro hele veien og var veldig bevisst på at det å vise temperament nesten alltid slo galt an, og særlig i etermedier. Dette behersket ikke Brundtland like godt. Hun hadde mer temperament og var mindre rutinert, rett og slett. Dette gjorde at Willoch kom veldig godt ut av disse debattene, mens Brundtland ikke alltid gjorde det. Han dominerte helt i 1981, og i noen grad de neste par årene, mens hun ble bedre til å matche ham etter hvert, mener historikeren.

[ Venter du på Makta? ]

– Synlig irritert

Men i stortingsvalgkampen 1981 slet Gro med Kåre i debattene.

– Temperamentet hennes, og at hun var synlig irritert, det slo uheldig ut. Hun følte nok også et veldig press, mener Lie.

– Hun var ganske ny som statsministerkandidat og ny partileder. Hun var Aps kandidat og motparten var Willoch, og hun måtte matche ham. Folk fornemmet nok også at det ikke var noe godt personlig forhold mellom dem, mener Lie, som forteller at Willoch ikke var den som bedrev koselig small talk, eller skaffet seg personlige venner på Stortinget.

Ap-folk følte derfor at de ikke kjente Willoch så godt da valgkampen braket løs høsten 1981. Men det ble straks veldig klart at Gro og Kåre var motsetninger, med en tydelig temperamentsforskjell.

– Han dyrket de kjølige, intellektuelle, saksmessige sidene ved debattene, mens Brundtland ble mer revet med. Hun taklet ikke alltid hans debatt-teknikk, der han gjerne konfronterte henne med tidligere uttalelser, men først litt uti debatten, slik at det ikke var mulig for henne å snu, sier Willoch-biografen.

[ Del to av årets beste serier er her alt ]

– Konstant forsvarsposisjon

Jens Kjeldsen, som er professor i retorikk ved Universitetet i Bergen, har skrevet en artikkel om nettopp Willochs finslepne debatt-teknikk i en bok som ble utgitt i forbindelse med den tidligere statsministerens 80-årsdag i 2008. Kjeldsen peker også på nettopp dette trekket ved Willochs måte å argumentere på: Han skaffet seg oversikt over hva Brundtlands egne partifeller hadde sagt, hva som hadde stått i Aps langtidsprogram, eller i Arbeiderbladet på lederplass, og brukte det mot henne.

– Hun kom med argumenter, og så sa han ting som: «I ditt eget partiprogram står det noe helt annet enn det du sier nå», eller: «Gunnar Berge, Aps økonomiske talsperson, sa før valget i 1981 at …». På kjølig og rasjonelt vis viklet han Brundtland inn i tilsynelatende selvmotsigelser, mens hun endte opp i en slags konstant forsvarsposisjon, sier Kjeldsen.

– Når Willoch i tillegg sa at han bare kommer med fakta og at man ikke kan diskutere med fakta, så er det klart at man kan bli forbanna, for å si det på godt norsk, sier retorikkprofessoren, og fortsetter:

– For da sier man egentlig: «Dette er ikke uenighet, det er bare du som ikke har forstått fakta». Det oppfattet nok Brundtland som ganske nedlatende.

[ – Reiulf blir litt stakkarslig i serien ]

Leksjoner i samfunnsøkonomi

Willoch greide på denne måten å styre debatten slik at den bare handlet om ulike fakta, og de hadde han orden på, mener professoren.

– Det at han var flink til å bruke motstanderen mot seg selv, er jo en debatt-teknikk mange journalister og programledere bruker i dag: Å fange debattanter i selvmotsigelse. Det har nesten blitt målet med utspørring i debatter, at debattanten er i motstrid til seg selv, i motstrid til sitt parti, eller i motstrid til sitt parlamentariske grunnlag eller andre regjeringspartier, sier Kjeldsen, som også mener at det var likheter mellom Gro og Kåre.

De var begge var rasjonelle typer som gjerne ville holde seg til saken. De snakket mye og gjerne om skatt, budsjetter, sysselsetting og konkurranseevne, og opptrådte veldig lite i tråd med det Kjeldsen mener er dagens kommunikasjonsideal for politikere: Det er å komme med personlige historier, vise følelser og ellers «by på seg selv», som når Aps Jonas Gahr Støre forteller på Facebook at han skal gå på ski i helgen, mens Høyres Erna Solberg skal lage pinnekjøtt sammen med ektemannen Sindre. I dag er det også et ideal å virke folkelig og nedpå, en kunst de fleste vil si at verken Gro eller Kåre mestret.

– Slik sett var Gro også en rasjonell debattant, som også var godt forberedt. Hun var heller ikke slik at hun fortalte personlige historier eller ga av seg selv. Det var nok også derfor at disse Gro & Kåre-debattene ble så spesielle, for de ble gjerne rene leksjoner i samfunnsøkonomi, sier Kjeldsen med et smil.

[ Makta og meg ]

– Kunne felle en tåre

Likevel: Den virkelige statsminister Gro kunne en sjelden gang vise følelser i det offentlige rom. Som når hun for eksempel holdt minnetale i kirken for de omkomne etter Torghatten-ulykken i 1988, og ikke minst: Da hun etter sønnen Jørgens død trakk seg som partileder på talerstolen under landsmøtet i 1992.

– Gro kunne felle en tåre i en alvorlig eller rørende situasjon. Men du har jo aldri sett Kåre gråte. Og har vi sett det, så har vi glemt det, fordi vi tenker: «Det kan ikke ha vært Kåre, sier Kjeldsen, som mener Willoch føyer seg inn i rekken av Høyres konservative, gode retorikere og talere, som Carl J. Hambro og Rolf Stranger. Men Willoch representerte likevel et skifte, «fra tradisjonell talekunst til sosialøkonomisk tallkunst», som Kjeldsen skriver i sin artikkel.

– Jeg mener også vi kan kalle ham «den siste, dannede rasjonalist». Han lærte av de som gikk foran, at du må aldri bli sint, forurettet eller aggressiv i en debatt. You have to be cool! Og det klarte han.

[ Her er Gro: Hun skal spille landsmoderen ]

Høyrevind i ryggen

Men det var mer som ga Kåre en stor fordel i debattene med Gro særlig i tiden rundt 1980. Blant annet hadde han en sterk høyrevind i ryggen, noe som ga Høyre stor selvtillit, mens Gro bar med seg et litt slitent parti som ikke var helt på lag med tidsånden. Hallvard Notaker er professor i historie ved Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole, og har skrevet om Høyres historie i perioden 1975 til 2005.

– Årene rundt 1980 var en brytningstid, der Willoch og Høyre greide å framstå som om de satt med svarene på saksfelter der Ap virket fastkjørt og mindre åpent for nye løsninger, sier Notaker, og nevner prisregulering på boliger som et område der mange krevde forandring.

– Det var også et slags krav blant folk om å bli stilt i sentrum som forbrukere, også i møte med staten og det offentlige. Jeg mener høyrebølgen var et slags opprør mot autoriteter, enten du må gå på Polet for å be staten om å få kjøpe en flaske vin, trengte noe av helsevesenet eller ønsket mer enn statens ene TV-kanal, et offentlig kontor, sier Høyre-historikeren.

– Derfor hadde Brundtland en utrolig utfordrende og utakknemlig posisjon da hun overtok noen måneder før valgkampen i 1981. Hun måtte forsvare Ap-politikken fra 1970-tallet, sier Notaker, som mener det er et paradoks at det faktisk ble Brundtland og hennes senere regjeringer som gjennomførte flere av de største markedsreformene i tiden etter Willoch.

Og om det var Kåre som gjerne fikk et slags overtak i Gro & Kåre-debattene, særlig i begynnelsen, var det Gro som til slutt vant. I alle fall gikk hun seirende ut i konkurransen om hvem som fikk sitte lengst som Norges statsminister. Kåre ble regjeringssjef etter stortingsvalget i 1981 og fikk sine fem år, men ble felt i Stortinget av Gro i 1986. Gro ble sjef for i alt tre regjeringer og fikk til sammen 10 år som statsminister. Hun gikk dessuten av akkurat når hun selv ville det, med full regi – 23. oktober 1996.

[ Her er de første bildene av Thorbjørn Harr som Kåre Willoch ]

---

Fakta om «Makta»

• TV-serie bygd på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse», som handler om særlig om maktkamp i Arbeiderpartiet på 1970- og 1980-tallet, og Gro Harlem Brundtlands vei til makten i 1981.
• Helt siden seriens første episode ble sendt i oktober har det vært stor interesse og debatt om akkurat denne helt spesielle blandingen av fakta og fiksjon.
• Andre karakterer i serien, som også er virkelige personer, er for eksempel Reiulf Steen, Odvar Nordli, Trygve Bratteli, Einar Førde og Kåre Willoch.
• Søndag 27. januar slippes episode 10 av i alt 12, som blant annet handler om Gros møte med Kåre.

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen