Spilte ufrivillig russisk rulett

---

Hvem: Kim Anne Hiorth

Hva: Politi og forfatter

Hvorfor: Har skrevet bok om sitt liv som politikvinne. «Politihjertet», – historier fra et liv i uniform.

---

Du åpner boken med å beskrive en episode tidlig i din karriere hvor du ufrivillig ble med på «russisk rulett». Ren flaks hindret deg i å bli skutt og drept av en desperat mann på Majorstua politistasjon. Hva skjedde?

– Dette var i 1993, rett etter at vi hadde flyttet fra gamle Majorstua politistasjon, til den nye. Vi satt tre stykker i resepsjonen og tok imot anmeldelser, siden det var mye som hadde skjedd i påsken. Så kommer det en kar inn, som virrer rundt i rommet. Han er svær, og har også en svær jakke på seg. Han forsynte seg med brosjyrer, som han krøllet sammen til små baller, som han kastet mot oss bak skranken. Vi satt bak skuddsikkert glass, og jeg ba ham om å holde opp. Noe han ikke gjorde. Derfor gikk jeg ut i lokalet, uten å ha på meg skuddsikker vest, som jeg alltid hadde på meg når jeg var ute i tjeneste. Jeg kan fortsatt se dette for meg, hvor han går bort til en telefonboks, rugger fram og tilbake, og putter begge hendene i lommene på frakken. Jeg legger hånda på skuldra hans, og ber ham pent og rolig om å gå. Plutselig trekker han fram en revolver, en Smith & Wesson .38. med plass til seks patroner, og kjørte den inn i brystkassa på meg.

Han mente virkelig alvor med trusselen?

– Alt skjedde veldig fort, og så hardt at jeg fikk blåmerke. «Den er ladd asså», sa han. Jeg ropte «våpen» noe de andre bak glasset i skranken ikke hørte med en gang. Jeg prøvde å komme meg unna, men han trakk av. Jeg tenkte at nå dør jeg. Han var stor og sterk, og vill i blikket. Nå kom andre kolleger til, og det var kaos ute i publikumshallen. Nok en gang sa han «den er ladd asså» og trakk av en gang til, og igjen kom det et klikk, og jeg skjønte at jeg ikke var død. Vi fikk lagt ham i bakken, men han greide likevel å trekke en svær jaktkniv opp fra den ene støvelen, og hogg etter oss. Da vi sjekket våpenet var det to patroner i kammeret. Så jeg hadde englevakt, og det var ikke min tur denne dagen. Fortsatt tenker jeg mye på hendelsen, som har satt dype spor i meg.

Plutselig trekker han fram en revolver, en Smith & Wesson .38. med plass til seks patroner, og kjørte den inn i brystkassa på meg.

—  Kim Anne Hiorth

Hvorfor ville du bli politi?

– Det har vært en drøm fra da jeg var 12 år. Jeg vokste opp med brødre og lekte mye politi og røver med gutta. Hjemme hørte jeg hele tiden jenter kan bli akkurat hva de vil, og foreldrene min støttet drømmen min. Jeg gikk på den gamle politiskolen, hvor det var mye mer militært enn dagens utdanning, og det var flaggheising og hilsing til flagget hver morgen.

Hvordan har yrket utviklet seg fra da du var fersk til du gikk av i 2021?

– Da jeg begynte på utdanningen var det kun 12 prosent kvinner, nå er andelen på over 50 prosent. Men fortsatt har vi et stykke å gå, og særlig med tanke på å få minoritets-kvinner inn i yrket. Vi hadde også mye gjengkriminalitet på 90 og 00-tallet, og var mye rivalisering mellom motorsykkelgjenger. Det var mye som skjedde, det var action hele tiden. Det vi ser nå, er at det er mange unge som bærer kniv, og det bekymrer meg veldig.

I boken beskriver du flere episoder hvor særlig barn og kvinner har vært involvert. Hvor kommer engasjementet for denne gruppen?

– Jeg har selv hatt en god og trygg barndom, og lærte tidlig å være meg selv, og ha egne meninger. Min mor sa alltid til meg at det som er viktig er å ikke være en øyentjener, men gjøre ting ordentlig hele veien. Jeg så kvinner fra andre land som har bodd i Norge i 40 år uten å kunne språket noe særlig. Da begynte lysten til å gjøre noe for disse kvinnene å vokse i meg. Jeg sa til sjefen på Grønland at jeg hadde lyst til å bare jobbe opp mot kvinner, og heldigvis fikk jeg full oppbakking på det.

Du bruker uttrykket «Asfaltliljer» i boka. Det må du forklare nærmere?

– Det er et ord som jeg fant på. Mange av de vi traff i Oslo, enten det var rusmisbrukere eller prostituerte, gikk rundt på hard asfalt. Men alle er like mye verdt uansett hvilken bakgrunn de har. Derfor kom uttrykket «Asfaltliljer» opp.

I dag ser vi at mange blir kriminelle i veldig ung alder. Helt ned til barneskolealder. Hva tenker du om denne utviklingen?

– Det er helt forferdelig å se. Ikke bare som tidligere politi. Vi ser at det ofte er gutter fra lavinntektsfamilier, store barneflokker, begrensede midler, hvor muligheten til å følge opp barna er små. Og hvor far ofte er veldig fraværende. Foreldrene må mer på banen i samarbeid med hjelpeapparatet, som barnevern og bydelen. Mange er skeptiske til barnevernet, og tror de bare «napper unger». Men de er en viktig ressurs på mange måter.

I et tidligere intervju med Dagsavisen fortalte du at du hadde lært deg arabisk for å snakke med da særlig minoritetskvinner. Hvordan har det hjulpet deg som politi?

– Jeg leser arabisk hver dag fortsatt. Det å kunne språket åpnet mange dører for meg. Der har det gjort det lettere for meg å komme i kontakt med minoritetsmiljøer som snakker arabisk.

Du har jobbet i flere avdelinger og med flere fagområder innen etaten. Hva har gjort mest inntrykk på deg?

– Det er ikke kun én ting. Men det som har gjort mest vondt er å se små barn som har det vondt.

Etter at du ga deg som politi har du jobbet for FN (UNWomen) i Etiopia. Hva har denne jobbet gått ut på?

– Etter at jeg sluttet i politiet i juli 21, fikk jeg en mail fra sjefen i UNWomen New York, som har prosjekter i 21 land i Afrika og Midtøsten. Han hadde fulgt med hva jeg hadde gjort globalt, og ga meg et spennende tilbud. Jeg har blant annet vært i Etiopia hvor jeg var med å lære opp politiledere. Der presenterte jeg en håndbok for politifolk i land hvor det er mye vold og ikke full likestilling mellom kjønnene, «UNWomen’s Handbook on Gender Responsive policing for women and girls subject to violence». Da jeg kom dit, ble jeg fortalt at «du er kvinne, du er hvit, og ingen vil høre på deg». Alt jeg underviste ble oversatt til amharisk og man vet at mye blir borte i oversetting. Men det var det jeg hadde å forholde meg til. Men innenriksministeren likte det han hørte. I august i fjor ble jeg nominert sammen med flere politikvinner fra hele verden for fremragende politiarbeid (mitt pionerarbeid) til en pris fra «International Police Association world class policing award 2023». I november fikk jeg til min store glede og overraskelse beskjed om at jeg vant.

[ – Går ut over psyken å vente på svar fra Nav ]

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Ikke uten min datter», av Betty Mahmoody. Jeg leste den da jeg var litt yngre, og åpnet øynene mine for at det finnes en verden der ute hvor kvinner ikke har rettigheter.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er mye. Være sammen med alle de jeg er glad i, trene og passe på helsen.

Hvem var din barndomshelt?

– Tanten min Karin som bodde i USA og som døde i fjor, og min mor som døde i 2021.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er fornøyd med livet, så jeg går ikke rundt og misliker ting.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg skeier ikke så mye ut, om da ikke det å dra til fjellet, eller reise til et annet land og kose seg er å skeie ut.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot/for?

– Jenter og kvinners rettigheter. Det er mye urettferdighet. Når jeg er ute i verden og forteller hvordan vi har det i Norge, blir mange helt målløse.

Er det noe du angrer på?

– Jeg kommer ikke på noe. Men hadde jeg hatt den erfaringen jeg har nå da jeg var 20, så kanskje jeg hadde gjort noe annerledes.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Shabana Rehman. Vi var gode venner, og Shabana hadde en stor og viktig stemme i samfunnet vårt, og hennes arv lever videre.

[ DNT: Trenger flere frivillige ]

[ SV: Vil ha pleiepenger i tre måneder ved barns død ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen